Kvinne var kvinne verst
KVINNE VAR KVINNE VERST
av Oddvar Aasen
Systematisk strøket første året med allmenn stemmerett
Kommunevalget i 1913 var det første valget med lik stemmerett for kvinner og menn. Man skulle kanskje tro at det ville gi seg utslag i at flere kvinner kom inn i kommunestyrene, ikke minst på bakgrunn av den meget aktive kampanjen kvinneorganisa- sjoner hadde ført for denne retten, men det var ikke tilfelle. I Moss ble det faktisk færre kvinnelige representanter i 1913 enn tre år før. Fra Arbeiderpartiets liste kom Anna Hagmann inn som siste representant, mens Maren Markussen ble første vararepresentant. En gjennomgang av Moss Socialdemokrat for året 1913 er nedslående hva angår kvinners plass i politikken etter at de fikk sin stemmerett. En ting er at den radikale avisa ikke synes spesielt opptatt av det demokratiske ved at alle kvinner nå kunne stemme. I vår tid ville helt sikkert en så viktig historisk begivenhet som likestilling mellom kjønnene fått mesteparten av oppmerksomheten. Når resultatet ble nedslående er det kanskje ikke så rart at Anna Hagmann, partiets eneste bystyrerepresentant, skriver følgende i referatet i det første møtet i Moss Arbeiderpartis kvinneforening:
Det er endnu smaa efterdønninger fra valget, men efter den stormfulde 19. oktober, og efter hvad der da stilledes os i utsigt, maa det jo likevel sies at 1. desember har virket som en bølgedemper paa vaart oprørte sind. Vi knep os med saavidt da! Sammenlignet med andre partiers kvinder, bør vi kanske ikke klage over resultatet heller.
Det har tydeligvis skjedd noe på et møte i partiet 19. oktober, som har opprørt den aktive og bevisste arbeiderkvinnen fra Bråtengata. Først et hjertesukk i verseform fra den meget tale- og skriveføre "glassblæsers hustru" som hun er oppgitt som på lista. Overskriften er "Litt kvinnekritikk", og smedediktet henspiller sikkert på nominasjonsmøtet i Moss Arbeiderparti, men ble først offentliggjort etter valget. (Rettskrivningen er litt modernisert.)
Litt Kvinnekritikk
av Anna Hagmann
Om en ting i verden er alle mannfolk enig: Kvinnen skal være med i vår hær, men aldri som annet enn menig. vel skal hun gi oss sin stemme,men forresten pent holde seg hjemme,mannen alene er den, som alene skal bære seieren hjem og ved ham – og han alene – går sosialismen frem.
"Mannen og kvinnen har samme rett",sådan lyder parolen, alltid og allsteds hører vi det når en mann er på talerstolen men, om det i sannhet er ment eller kun for anledningen gjelder, se det er hva kvinnen ei vet, og hun får vel knapt vite det heller.
Herr Johan seg reiste så mandig med en stemme, nedlatende øm med hva rett gjør en kvinne seg myndig, nei ennu er hun jammen for grønn,her forlanges nok andre beviser og patent på vett og forstand,et ord er et ord, en mann er en mann,mens en kvinne er "bare en kvinne".
Selv gamle Anders sto opp og malte det samme mel som var malet før, "Ja kvinnene har jeg alltid elsket og gjør det enda, jeg sige tør ikke kan jeg da drive sport og på kvinner kaste min stemme bort, ti "guldkorn" det er en mandig stemme, se det må kvinnene ikke glemme, vel gir vi eder et korn i blant men ikke "gullkorn", så nei min sandt.
På vår skomaker vi var så sikre, den "venn i nøden" vi stolte på, men jammen fikk vi en herlig skose av ham, som riktig skulle forslå, "Gå kun på møter og skaff jer vett, så skal vi nærmere se på det om vi kan bruke det kleine lær, som jo i grunnen i kvinner er.
Og rosinen i pølsen den fikk vi den vår formann i partiet gav, "Om foreningens tarv spørres ikke intet hensyn blir tatt til jers krav, ti vårt styre stormektig og sikkert har sitt utvalg i mannskapet gjort, og vår liste er rik tig beskikket, dermed lukker jeg paradisets port."
Det er å bemerke at Hagmann i beskrivelsene av mennenes motstand mot kvinnene bruker metaforer fra mennenes yrke. Det gjelder både en møllearbeider og en skomaker.
Hva som skjedde den 19. oktober, som sannsynligvis var nominasjonsmøtedatoen, vet vi ikke. For det forteller ikke avisen noe om. Det eneste som offentliggjøres etter møtet er lista man stilte med til valget.
Kvinnene ble systematisk strøket fra de politiske listene det året det ble innført alminnelig stemmerett i Norge. Holdningen både blant menn og kvinner, uansett parti, var at kvinnene fikk holde seg til hjem og barn.
Unntakene var de få (2-3) kvinnene som gjennom flere valg hadde vist seg dyktige. At Anna Hagmann tross alt var måtelig fornøyd i referatet fra Moss Arbeiderpartis kvinneforening, tyder på at hun etter nominasjonen fryktet det verste. Men hadde ikke hun og Maren Markussen vært kumulert ville det neppe kommet kvinnelige sosialister i Moss bystyre dette året. I sin valgkommentar er redaktør Arne Magnussen i Moss Socialdemokrat ikke opptatt at mangelen på kvinner i bystyret. Han nevner ikke temaet med et ord. Han skriver mest om at Arbeiderpartiet tapte ett mandat til Høyre fordi noen A-velgere kom til valglokalet etter at det stengte klokken 20. At dette rammet den andre kvinnen på Arbeiderpartiets liste, er ikke noe tema.
