banner-bilde

--

menyvalg på mobil - trykk på NAVIGATION over  

Gaten vor av Bergljot Kolbjørnsen

Gaten vor av Bergljot Kolbjørnsen

Dette barndomsminnet er skrevet av Bergljot Kolbjørnsen (bildet) , som ble 102 år gammel.

Foto: Boe Johannes Hermansen

Hun var født 16. juni 1903. Strandsitteren har ikke klartå lokalisere gaten hun skriver om, men det kan være Værlegaten eller kanskje en av gatene i Værlesanden. Tiden kan være rundt starten på første verdenskrig, for familien kom flyttende fra Drammen i 1913. Mesteparten av sitt voksne liv bodde hun på Krapfoss. Kan ”Hotel Kalken” eller planene om utvidelsen av Jernbanen gi svar? Vi utfordrer våre lesere.

Vore lesere har svart : 
Det har nå kommet fram flere opplysninger om artikkelen i siste nummer som het ”Gaten vor”, skrevet av Bergljot Kolbjørnsen. Vi etterlyste hvor hun kunne ha vokst opp. Liv Stylegar mener det må ha vært i Strandgata, for der kan det ha vært aktuelt å utvide jernbanen. ”Hotel Kalken” var et losjihus som lå sør for Port Arthur, der Rockwoool ligger i dag. Det ble ofte benyttet av arbeidere som levde uten familie.

Ivar Ernø har kunnskap om hvor artikkelen til Bergljot kommer fra. Han skriver følgende i en mail: Nå har jeg lest litt i Strandsitteren og funnet artikkelen om «Gaten vor». Ja, den sitter jo jeg på selv. Som svar på en stilkonkurranse i Selskabet til Moss Bys Vels regi i 1999 fikk vi også et innlegg fra Bergljot Kolbjørnsen, nemlig «Gaten vor», den samme som står i Strandsitteren. Den ble skrevet i 1920/21 og handler om Værlegaten. Den var skrevet med sirlig håndskrift og uten en feil, og stilen ble gjengitt i Moss Dagblad. Kanskje også i Moss Avis.

Bergljot bodde de siste årene på Hjem for eldre. Hun var utrolig livsfrisk og morsom med høye idealer i livet, og med mange gode minner.

Artikkelen er gjengitt i opprinnelig rettskrivning.

"Makrel! Fin makrel i dag, for en krone kiloen! Om'n er fersk, sier De? Det skulde jeg mene. Den er netop dradd ute i Værlebugta."
Det var Grøn som kommer kvitrende med kjærren sin. og en to-tre koner kom bort for at se paa fisken, først se paa den, og så føle omhyggelig paa den, og så maaske kjøpe av den. Det var nemlig nok av makrel nu om dagen,. saa en kjøpte nok ikke "katten i sækken".

Længer oppe i gaten kom en melkevogn kjørende saa det skranglet i melkespandene. Et par smaagutter travet etter som noen bikkjeunger mens mælkemannen forsøkte at naa dem med pisken sin, hvilket ikke var nogen lett sak. Under anstrengelsen dermed hadde han selv nær faldt av, til stor moro for guttene.

En ung, halvvoksen gut slentret likegyldig ned-over gaten med en mine som sa "Kommer jeg ikke i dag, saa kommer jeg vel i morgen". Det var øiensynlig hans motto. En anden, derimot, pilte av sted den motsatte vei med et matspand i haanden. Han hadde temmelig lappede arbeidsklær paa seg som saa ut til at ikke ha set vand paa lange tider, og av farten at dømme var han sikkert ute i sidste liten.

Like ved meg stod et par koner som snakket fortrolig sammen. I det jeg passerte hørte jeg den ene sa: "Men si det ikke til nogen da, for jeg lovet at ingen skulde faa vite noe av mig", hvortil denanden lovet dyrt og hellig at hun skulde da være taus som graven.

Disse, foruten mig selv ikke at forglemme, var de eneste levende væsener som for øieblikket saaes i gaten vor en travel formiddag. Som de fleste andre Mossegater har heller ikke gaten vor nogen særlig fin brolegning. Nei, det er nok bare smaasten, ugjevnheter og bakker hele veien nedover. Nogle brede, fine fortaug kan vi heller ikke rose os av. Det ene er nok ikke stort mer end en rendesten, men det andet er da saapas at folk kan komme forbi hverandre. Men ikke desto mindre har vi da en allé utenfor, som om sommeren gir gaten et lunt og koselig præg. Om vinteren, derimot, etter at kommunens mand har forøvet sit hærverk paa den, ser den ut som et regiment snauklipte soldater, for hvem det heller ikke er tillat at bære nogen overflødig pryd.

Flere av gaardene vore har rent forandret utseende iaar. Fra at være mørke, skidne og triste hus, er de ved hjelp av litt maling og en malerkost forvandlet til lyse, koselige gaarder hvor det slet ikke ser så rent umulig ut at opslaa sin paulun.

Det er ingen fine villaer eller flotte forretnings-lokaler i gaten vor. Neida, det vilde nok sett temmelig malplaseret ut sammen med vore smaa leiegaarder og ellers tarvelige forhold. Men det er jo omtrent bare tarvelige arbeidsfolk som bor her også, og da maa jo husene være i stil.

Vi har bare en eneste butik som egentlig hører vor gate til, en liten "litt av hvert butik" hvor man kan faa kjøpt akkurat hvad man ikke trænger. Men ikke desto mindre er der altid nok av kunder, saa kommer en først indenfor døren så slipper en som regel ikke ut igjen på den første halve timen. Men butiken har nu sine fordeler likevel, det er sandelig ikke hvorsomhelst man faar høre saa mange nyheter og faar saa god rede på sine med-menneskers gjøren og laden som her. Og saa kan man jo næsten være sikker på at træffe en eller anden bekjendt som man kan faa slaat av en prat med. Og det har jo unegtelig sin tiltrækning.

Chr. Stenersen tegnet mange motiver fra Moss slik det kan ha vært da Bergljot Kolbjørnsen var barn.

Før kunde vi være stolte av at ha et såkaldt "sladrespeil" i gaten vor, men desværre er det for en tid siden fjernet, antagelig fordi det var gammelt og utslitt. Men om vi ikke har "sladrespeil" saa har vi da nok av "levende gardiner" som til en viss grad erstatter det.

Om sommerkveldene når dagens arbeide er til ende og de minste borgere allerede sover trygt og godt, pleier de voksne gjerne at ta seg en tur ut i portrommene. Stort længer blir det sjelden, men dog langt nok til at vi kan nyde sommeraftenen under aapen himmel. Og kommer en først ut, varer

det ikke længe før baade to og tre kommer ruslende ut med sjal over skuldrene. Her faar vi da anledning til at drøfte dagens begivenheter med hverandre. Og naar munden riktig kommer på glid, følger den ene historien efter den anden. Og uten at vi vet ordet av det er klokken blit baade 11 og 12 før vi bryter og kommer os til køis. Det eneste som en gang imellem forstyrrer idyllen er naar "hotel Kalkens" gjæster, som oftest en smule omtaaket, drar av sted for at opsøke sit logi. Det bekjendte hotell ligger nemlig ikke saa langt borte fra gaten vor.

Hvis vi ikke er blit beriket paa mange omraader, saa har vi da i hvert fald unger nok. En kunde næsten tro at det gik 13 på dusinet. Hvor en ser, så vrimler det av unger. Og ser man dem ikke, saa kan man allikevel ikke undgaa at høre dem. Men morsomt er det at se paa dem naar de leker, og studere paa hva det næste som de finder paa blir for noget. En føler seg næsten fristet til at springe ut og leke med dem. Men den slags faar en vel pent la være, nu da en er voksen og har sine pligter at utføre. En faar nok nøie seg med at leve paa mindene fra den tid vi selv var med at leke gjemsel, find op og en masse andet.

Et typisk mossemotiv for teatermaler Chr. Stenersen. Tegningen henger blant mange andre på Moss Historielags møterom på Justus

Det stod en gang for længe siden noget i avisen om at en del gaarder i gaten vor, deriblant den jeg bor i, skulle rives ned da jernbanen skulde ha tomten. Men kommer alt til at gaa like hurtig som det pleier, tror jeg vi kan se fremtiden trygt i møte. Den gaard jeg bor i er til salgs for en "spotpris", saa hvis nogen skulde synes at gaten vor er tiltalende og ønske at bli optat som en av dets beboere, er det altsaa anledning til det.

Du er her: Home Strandsitteren Strandsitteren artikler Gaten vor av Bergljot Kolbjørnsen