Strandsitteren artikler

Moss jernverk og M.Peterson & søn

Moss Jernverk og M. Peterson & Søn

av Knut Thorvaldsen

Det var i året 1704 overkammersektretær Ernst Ulrich Dose i Kjøbenhavn startet forberedelsene til  Moss  Jernverk.28. juli 1704 kjøpte han en del tomter på Nordbakke på nordsiden av Mosseelven av Hans Rosenkreutz og følgende gårder på Jeløy, Rosnes, Skipping, Kjellandsvik, Grimsrød, Helgerød, Nes, Renneflot, Krosser skog og eng, Fuglevik skog samt Hovland og Solberg i Råde.

Den 17. februar 1705 fikk Moss jernverk sine privilegier hvor det bland annet het at juridisk lå jern- verket under bergverksamtet på Kongberg, altså var som en stat i staten hvor arbeiderne var fritatt for militærtjeneste og skatt. Det hadde også lov til å importere sine egne matvarer.

Dette var særdeles tungt for byens byfogder som ingen makt hadde over de ansatte på jernver- ket og særlig byfogd Vogt skrev at byen hadde lite eller ingen nytte av verket. Moss Jernverks regnskapsbøker forteller noe annet. Der kan vi se alle leveransene mellom byens kjøpmenn og verket. Jernverkene var den tids høyteknologibedrifter og hit kom det fagfolk av mange slag. Noen av dem flyttet senere til byen.

På Nordbakke lå også det nordre elveløpet og det var dette vannet som var tenkt brukt til å drive alle maskinene på jernverket. Det nordre elveløpet gikk der hvor parkeringsplassen på nordsiden av konvensjonsgården er i dag. For å sikre at verket hadde nok vann ble det også tillagt en rekke sager og kværner i selve hovedløpet av elven.

Hvorfor ble  Moss valgt ? Her fantes rikelig med vann i elven, en foss og en meget god havn. Jernmalm var det lite av. Det ble laget en litegn ruve på Kiil på Kambo.og en god del ble tatt ut på Knalstad i Vestby, Dose som var en mektig mann under kongen fikk allerede 19. september samme år tillagt seg Høyåsen gruver ved Arendal. Det var fra dette området de aller fleste jernverkene på Østlandet fikk sin jernmalm. Tollboden, som lå på Nordbakke, ble flyttet og i Tollbodhaven ble den nye masovnen bygget. Resten av bygningene som hammersmiene, verkstedene osv. lå langsetter den søndre siden av elven (nordre løpet). For å sikre en jevn vanntilførsel ble det byg- get en dam, Karme dam, der van- net ble ledet i inn i det nordre løpet. Herfra gikk vannet i en trerenne langs elven og drev alle vannhjulene til maskinene og spillvannet rant ned i elven.

 For å kunne drive et jernverk trengtes mye trevirke til å lage trekull. Alle verk fikk tildelt en cirkumferens hvor eierne var pålagt å levere sitt trevirke til jernverket. Moss Jernverk fikk til sin cirkum- ferens Vestby, Såner, Garder, Hobøl, litt av Spydeberg, Våler, Svindal, Råde, noe av Tune, Han- kø, Rauer, Rygge, Jeløy, Kambo og Dillingøya. Mye av skogen var allerede sterkt uthogd, særlig i nordre Rygge og på Jeløy, til brensel for saltkjelene og eksport av tømmer, hovedsaklig til Holland og England. Det skulle vise seg at cirkumferensen var altfor liten. Mangelen på tømmer ble det største problemet for jernverket så lenge det eksisterte.Ofte sto jernverket i mange måneder på grunn av mangel på trekull.

Dose satte i gang et omfattende byggearbeide med masovnsmier, kullhus lager og mange andre hus. Trolig ble også den store forvalterboligen bygget tidlig. Dose døde allerede i 1706 før verket var kommet i gang og i 1708 ble det solgt på auksjon til Hubsch og Ochsen som fikk skjøte 11. juni 1708.

Hubsch og Ochsens:
Jacob von Hubsch eide 75 % av jernverket og Ochsen 25%. Disse bodde i Kjøbenhavn og drev verket derfra. Først i 1713 hadde jern- verket vært i drift i tre år pga. kullmangelen. I 1709 var det krigsår og Moss Jernverk fikk store bestillinger på kuler, men krigen var slutt så tidlig at verket ble sittende med en stor del av bestillingen og fikk heller ingen betaling for dette.

I 1716 var det krig og Karl XIIs hær inntok Moss og jernverket. Den 17. mars 1716 ved soloppgang inntok General Mørner med 4000 mann Moss som Karl XII hadde utsett til forrådlager for sine styrker. Den 19. mars dro generalen videre mot Hølen for å møte Karl XII og dra videre mot Christiania.

De etterlot seg en liten vaktstyrke i Moss. Det var forvalterboligen på Moss Jernverk de svenske offiserene tok til sitt hovedkvarter under de første kampene i Moss i 1716. Forvalteren på jernverket, Niels Michelsen Thune, bodde i huset og fikk fullt av svenske sol- dater. Her ble de om morgenen den 26. mars overrumplet av Kap- tein Hans Otto Steen og hans 50 dragoner og Kommandant Thesmar, hans offiserer og soldater ble tatt til fange. Oberst Peter Jacob Wilster, kommandanten i Fredrikstad hadde fått beskjed fra Moss at det svenske forrådslageret var dårlig beskyttet og sendte 100 mann fra "Det Smaalenska Infanteriregiment" under Kaptein Hans Wilhelm Rømers ledelse, 50 dragoner under kaptein Hans Otto Steen ledelse og fra sjøveien 100 mann under løytnant Henrich Beens (det er etter ham vi har Beenslekten i Moss) ledelse på fire dobbeltslupper.

Rømer og Steen møttes på Kløften (Ra) klokken syv på morgenen. En halv time senere sendte kaptein Rømer løytnant Been med sine menn over isen på Værla inn mot byen, men de ble oppdaget. Da forsto  han  at  de ikke  hadde noen tid å miste og dro med sine menn gjennom "den store gade" (Storggaten) og kaptein Steen red med sine dragoner ned  gjennom "Øvre Gade" (Kongensgate) til Moss jernverk. De hadde ved denne anledning snudd sine frak- ker så de lignet på de svenske uniformer og greide å overrumple svenskene uten tap av menn. 300 mann ble tatt til fange og de fraktet bort mye av det svenske lageret av mat.

Noen dager senere, den 29. mars, kom oberst Melcher Falchenberg med 120 dragoner og 600 soldater og inntok Moss og jernverket igjen. Han tok inn i gjestgivergården Moestuegården på torvet, som ble deres hovedkvarter, og forskanset seg rundt om i gatene med pallisader og spanskeryttere (korte bjelker med lang spiss ende). Den 23. april seilte viseadmiral Gabel inn Mossesundet med to fregatter og flere mindre skip etter å ha satt i land oberstløytnant Huitfeldt på Kam- bo med 560 mann for å angripe byen fra nord.

Samtidig sto brigader Vincent Budde med sitt 12. Trondhjemske regiment på Ra. Han delte sine menn i to avdelinger og angrep fra Skovgaden og Øvre Gade inn mot Moestuengården samtidig som Huitfeldt angrep fra nordsiden av fossen. Oberst Falchenberg ble truffet og fikk sitt banesår og døde i Moestuegården. Oberst Budde tilbød ham kvarter, men obersten ville heller falle fremfor å stedes som en slagen mann for sin konges ansikt. Klokken ni om morgenen var slaget over  med  ca 100  døde  og 522 fanger. Byen og jernverket var atter fri og seieren i Moss bidro sterk til at Karl XII trakk seg ut av landet.

Det var Hubsch som drev jernverket,med mange problemer,og i oktober 1724 døde han.Hans enke Elisabeth Hubsch,født Holst,overtok  så  driften  av  verket  og  flyttet inn i forvalterboligen, men økonomien var meget dårlig og hun måtte selge mange av sag-brukene i fossen. Hun var meget religiøs og kom med i den nye herrnhutenbevegelsen som vokste sterkt i Mossedistriktet under ledelse av kappelanen i Rygge og Moss, Jens Rennord. Til slutt ble økonomien så dårlig og presset fra kreditorene så sterkt at den 20. august 1743 ble ¾ av verket overført til Henrich Ochsen.

Henrich    Ochsen,    som var stiftsamtmann på Island og Færøyene, drev verket frem til 1748 da det ble solgt til Ancher & Wærn,  kjøpekontrakt datert 26. april 1749. Under Henrich Ochsens tid gikk verket meget dårlig og kvaliteten på stålet brakte verket i vanry. I de første årene etter oppstarten var det mest ammunisjon, kuler og granater som ble produsert, i 1720-åra begynte ovnproduktsjonen. Billedhuggeren Torsten Hoff laget modellene til noen av de fineste  norske ovnene vi kjenner. Av hans mest kjente ovner er "Røgepotten", "Mose form" og "Perspektivet". Det ble også laget sagblad, akselstål, spiker, gryter, bryggepanner osv.

Ancher & Wærn :
Etter Ancher & Wærns over- tagelse av Moss Jernverk ble det store utvidelser i produksjonen. De begynte straks å forberede kanonproduksjon, som sammen med kuler, ovner, spiker, bandstål og ovner ble viktige produkter. Til dette trengte de mange nye fagfolk, kanonborer, kanonformer, valse- verksarbeidere og hammersmeder. Erich Ancher så viktigheten av å ha gode boliger å tilby fagfolkene som jernverket sårt trengte og startet tidlig i 1750-åra byggingen av  boligene  langs  Verksgaten.  I 1750 ble også Konvensjonsgården påbegynt men ble ikke ferdig før i 1778 av økonomiske grunner. Den store haven på jernverket ble også påbegynt i 1750, da det fantes to svenske gartnere på verket.

I 1750 kom en ny billedhugger til Moss Jernverk, Henrich Bech, som bodde hos masmester Christian Gasmann i Jonasgården, like ved fossen. Han bodde her i 1750 og 1751, og en tid i siste halvdel av 1760-åra, og lagde former til mange flotte ovner som Samson og Dalila, Christian VII og Caroline Mathilde. Erich Anchers kompanjong Morten Wærn døde i mars 1748 og det ble starten på en lang juridisk kamp som til slutt knekket jernverket økonomisk og han måtte den 22. november 1776 overdra jernverket til sine nevøer Bernt og Jess Anker. Erich Ancher hadde drevet opp verket til å bli et meget bra jernverk.

Bernt og Jess Anker :
Etter Bernt og Jess' overtakelse av  verket  flyttet  Jess  Anker  til Moss  Jernverk og  satte  straks  i gang ferdigstillelsen av den store hovedbygningen (Konvensjons- gården), så den var ferdig i 1778 da Jess giftet seg med sin kusine Karen Elieson. Jess og Bernt Anker løste ut Morten Wærns slekt- ninger og kjøpte tilbake flere gårder som var blitt solgt av Erich Ancher. Verket ble i disse årene drevet av Jess Anker og hadde en meget god periode, men i 1784 solgte Jess sin halvdel til broren Bernt som ble eneeier av Moss Jernverk.

Bernt Anker :
Bernt Anker, som selv bodde i Christiania, ansatte Lars Semb som forvalter på jernverket, en meget dyktig mann som drev jernverket i mange år. Lars Semb sendte hver uke flere brev til Bernt Anker om alt som hendte på jernverket, så B. Anker kunne ta de riktige avgjørelsene.

Det ble mange gode år for Moss Jernverk under Bernt Anker, med store overskudd ikke bare på jernverksproduksjonen men også på trelast som de hadde utviklet mye. Deres største problem var ofte leveransene av trekull som var årsaken til at jernverket stadig sto. De måtte også si fra seg bestil- linger på kanoner fordi de ikke hadde kull. En stor artikkel var bandjern til tønnner. Her kjøpte destål fra Sverige som de valset i valseverket til bandstål. Dette ble eksportert til mange land i Europa.

Selv om Bernt Anker ikke selv bodde på jernverket tok han stadig med seg de fornemme fra Christia- nia til store arrangementer i Kon- vensjonsgården med bl.a. musikk og oppførelser av skuespill. Han likte å vise frem den store haven på jernverket hvor vann fra vannrennen ble ledet ned i mange fos- sefall gjennom haven. Bernt Anker døde 22. april 1805 og Moss Jernverk kom da under det Ankerske Fideikommiss som drev verket til 1820.

Den 4. mai 1819 var det storbrann i Christiania hvor hele bord- lagret på Vaterland ble tatt av flammene. Det ble slutten på det Ankerske Fideikommiss og Moss jernverk ble solgt på auksjon 16. september 1820 til Peder Anker. Det var svigersønnen, grev Wedel Jarlsberg, som drev verket. I desember 1824 døde Peder Anker og det var datteren Karen og hennes mann grev Wedel Jarls- berg som overtok jernverket.

Wedel Jarlsberg :
Grev Wedel Jarlsberg investerte mye i jernverket med bl.a. en ny masovn for å kunne konkurrere med verkene ute i Europa. Moss Jernverk ble drevet sammen med Bærum Verk som han også eide. I 1840 døde greven og sønnen baron Harald Wedel Jarlsberg overtok Moss Jernverk.

Det var gode tider i 1840-50- årene og det ble investert i et nytt valseverk i slutten av 1850-åra,men da var det dårligere tider og mange verk måtte nedlegges. Det var trolig det nye valseverket som gjorde at Moss Jernverk greide seg så lenge som det gjorde, men i 1873 ble det slutt på produksjonen. I 1874 var det ingen aktivitet på verket.

En ny tid på Nordbakke:
En dag i april 1875 gikk det rykter i Moss om at baron Harald Wedel Jarlsberg ville selge Moss Jernverk. Th. Peterson kjørte tidlig på morgenen til Kristiania for å kjøpe verket. Litt senere ser hans kone konsul Carl Gerner kjøre av gårde mot Kristiania og aner at det er en konkurrent og sender straks et telegram til Viktoria Hotell i Kristiania hvor Th. Peterson skulle ta inn. Hun forteller at Gerner er underveis. "De unge mennesker er jo gale, men de skal være gode mennesker", skal Wedel Jarlsberg ha sagt. Handelen ble avsluttet i god tid før Gerner rakk frem. Disse unge "gale" var Th. Peter- son og hans kompanjong Johan Henrik Paasche Thorne, som var opptatt i firmaet samme året som kompanjong og godseier Georg Wankel som deltok med en tredjedel. Jernverket kostet 115.000 spd. (460.000 kr.) Kompaniskapet med Thorne ble oppløst i 1877 og Thorne overtok firmaets skip og en del eiendommer. Dette gjaldt fra 1. januar 1878 og samtidig flyttet Th. Peterson sitt hovedkontor til Konvensjonsgården. 7. mars samme år utløste Th. Peterson godseier Wankel fra medeierskapet i Moss Jernverk med kr. 200.000,-.

Hvem var denne Petersonfamilien som kjøpte Moss Jernverk?
I 1793 trengte en av byens største kjøpmenn, Johan Gude, en brennerimester og fikk gjennom en venn ansatt Momme Peterson fra Flensborg. I 1798 giftet han seg med Anne Dorthea Bendixen, en kjøpmannsdatter fra Flensborg. De leide i Moestuegården, en gammel gjestgivergård som lå midt på det vi i dag kaller Øvre Torg (foran Bazarbygningen). Moestuegården var kjent fra kampene i Moss i 1716 hvor den svenske obersten Melcher Falchenberg ble drept.

Momme Peterson var en dyktig, energisk mann, og den 7. februar 1801 tok han borgerskap som kjøpmann og startet en liten forretning i gården "Petersbua", hvor det ble solgt melk og kolonial- varer gjennom en luke i veggen slik som var vanlig på  denne tiden. Forretningen utviklet seg raskt og i 1803 kom brorsønnen Peter Andresen for å hjelpe til. Momme Peterson ble i 1802 byens fattigforstander og var løytnant i borgervæpningen. I 1806 kjøpte han Moestuegården og for- retningen vokste. I 1807 var det storbrann i Moss. Den startet nede i Henrich Gerners gate og stoppet like  ved  Moestuegården. 48  hus brant ned. Den 24. mai 1808 var det på ny storbrann i byen. Nå startet brannen i bakgården i Moestuengården, gikk tvers over gaten og oppover Kongens gade og 22 hus brant. Momme Peterson byg- de opp igjen gården men flyttet den litt  lenger bakover da  gaten var så smal.

Selv om det var vanskelige tider vokste forretningen til Peterson. Han begynte og med trelasthandel og sagbruksdrift. Krambua ble etter hvert til kjøpmannsforretning og de ble grossister.

Konvensjonen i Moss
I 1814 ble Moss Jernverk hovedgård brukt under de for landet viktige forhandlingene mellom Sverige og Norge. Under- skrivingen av konvensjonen foregikk 14. august og gården fikk etter dette navnet Konventiongården. 1. august 1828 ble sønnen Peter Christian opptatt i firmaet1 og fir- maet ble til M. Peterson & Søn. De kjøpte flere sager i Mosseelven og mange eiendommer i og utenfor byen. Momme Peterson døde i 1835 og sønnen Peter Christian overtok firmaet. I 1827 ble han gift med Hedevig Jacobea Sandberg. Han var meget interessert i trelasthandelen og de kjøpte seg inn i Sanne og Solli brug som ble Skandinavias største sagbruk. Han ble ikke mer enn 41 år og døde i 1843.

Hedevig Jacobea ville først selge firmaet, men bestemte seg for å drive det selv, og med dyktig hånd ledet hun firmaet i mange år fra sitt kontor i Moestuegården. Hun giftet seg igjen i 1847 med Hans Blom, som ble en dyktig leder i firmaet, men heller ikke han ble gammel, han døde i 1868. Det var i Bloms tid at firmaet også ble et stort rederi og skipsbyggeri. Dette lå på den gamle Brynildsentomta, i dag Fleischers brygge. Her var også deres trelastlager. Sønnen Theodor Peterson overtok ledelsen av firmaet. Det var gode tider i trelastnæringen og i 1871 oppførte de en dampsag på Fykeløkken (omtrent rett ned for Gubberogaten ved Vansjø). I 1875 bygde de en ny kontorbygning tvers overfor bordtomten i Stor- gaten, da Moestuegården ble for liten. Samme året ble også svo- geren J. H.P. Thorne tatt opp i firmaet. Noen måneder senere var Moss Jernverk til salgs og de kjøpte da Moss Jernverk sammen med godseier Wankel på Kambo.

Det ble starten på en ny tid på Nordbakke. Verket, som tidligere var et eget samfunn, ble fra 1. januar 1876 innlemmet i Moss. De flyttet sitt dampdrevne sagbruk fra Fykeløkken og ned på jern- verkstomten. Ut mot elven ble det anlagt en steinmur og området innenfor ble utfylt. Alt tømmeret som kom fra Vansjø gikk i en renne ned under veien, på nedsiden av broen til sagen.

Iseksporten fra Norge hadde startet og M. Peterson & Søn dem- met opp både Tjukkemyr og Molbekk til tjern for å skjære is. De første blokkene ble skåret i 1880-81 på Molbekk. Dette var vinterarbeide for sagarbeiderne, som ikke kunne skjære tømmer når det var så kaldt.

I 1885 ble det store forandringer da Moss Cellulosefabrikk ble anlagt. Da ble flere av jernverkets bygninger revet for å gi plass til de nye fabrikkbygningene. Den siste av jernverkets bygninger på fabrikkområdet ble revet i 1967, og det var forvalterboligen som i mange år var materiallager for M. Peterson & Søn.

I 1888 døde konsul Theodor Peterson, og enken Sara Petersons bror, Rino Thorne, overtok ledelsen av firmaet inntil den eldste sønnen Hans Blom Peterson overtok roret i 1901. I 1896 ble det besluttet å anlegge en papirfabrikk, men denne fikk en vanskelig start. Fra 1901 begynte resultatene å bedre seg. Den gamle trerennen fra jernverkets tid ble revet og vannet lagt i et stålrør under Verksgaten, samtidig som den lille broen ble fjernet og det nordre elveløpet ble igjenfylt. I 1920 og 30-åra var det meget skiftende konjunkturer og Peterson begynte å spesialisere seg på enkelte produkter.

I 1929 startet produksjonen av kreppapir, i 1935 kom den første sekkemaskinen i gang.

Etter andre verdenskrig startet en storstilt utbygging av fabrikken og i løpet av de neste 30 år ble omtrent hele fabrikken bygget opp på nytt, med nye store bygninger og moderne maskiner som PM 4, og produksjonen ble mangedoblet. I 1954 døde konsul H. B. Peterson og Egil Arstal ble firmaets nye sjef, en meget dyktig mann som ledet firmaet gjennom disse hektiske år med den sterke utbyggingen. M. Peterson & Søn skulle være med å lede utviklingen. Arstal gikk av med pensjon i slutten av 1963 og H.B. Petersons  eldste dattersønn, Ralph Mollatt, overtok som direk- tør i firmaet. Han ledet det i samme ånd som Arstal til han på grunn av sykdom  måtte overlate roret til Tor Tank-Nielsen i 1980. Han var direktør frem til Ralphs yngre bror,Erik Mollatt, ble firmaet nye leder i 1983.

Erik Mollatt skulle få den vanskeligste perioden i firmaets historie. M. Peterson & Søn var etter hvert blitt et konsern og eier av bl.a. Sarpsborg Papp, Polycoat, Ranheim Papirfabrikk og Greåker Industrier, og med den nye papirmaskinen PM5, blitt store på kraftpapir og emballasje.

Etter mange til dels gode år ble det rundt århundreskiftet stadig dårligere konjunkturer i papirindustrien, og en meget vanskelig valuta, som resulterte i at Petersonfamilien måtte selge firmaet i 2006 etter 205 års drift. Det var med sorg alle de som hadde hatt tilknytning til firmaet og Verket så at det skiftet eier.

• Forrige
• Neste