Strandsitteren artikler

Verket - Bernt Anker

Nærmere innpå den talentfulle og forfengelige Bernt Anker

av Heidi Morrell Andersen

Jeg var nylig og så den praktfulle kostymefilmen, Marie Antoinette, på kino. Filmen viste i alle fasonger den overdådige livsstilen til det franske hoff og adelen i tiden rett før den franske revolusjon. De var mennesker som ble født til et liv i luksus og dekadens med fornøyelser og selskapeligheter som få har opplevd. De lærte seg fine manerer, språk og dans alt det som passet seg i de finere kretser.

Dette var Bernt Ankers samtid. Han selv var sønn i en av Chris- tianias mest velstående handels- familier. De eide skoger, verk og herregårder i tillegg til at hans bror var Eidsvollsmann og statsminister. Bare 19 år gammel tok han over familiebedriften, da hans far døde. Som Norges rikeste mann på sin tid, kunne Bernt Anker forsyne seg av det som penger og luksus kunne tilby i siste halvdel av 1700-tallet. Hans "Ankerske Palet" var Oslo bys kongelige residens i en del år, og selv om det ikke på langt nær var like ekstravagant som mange lignende boliger i Europa på den tiden, var det hjem og kontor for kongefamilien både før og etter at slottet på Bellevue-høyden var ferdig. Paléet var hotell for kongelige og adelige på besøk i Norge. Det var byens økonomiske, kulturelle og sosiale midtpunkt. Her ble det arrangert elegante musikksoaréer.

Etter Bernt Ankers død, ble Paléet testamentert til staten med formålet: til beboelse for den kongelige Familie, saa ofte Norge maate nyde det held.

Bernt Anker ble kalt et forretningsgeni. Forretningene gikk strålende, formuen var enorm og han hadde stor suksess som eier av kobber- og jernverk, store skog- områder, skipsrederi og trelastvirksomhet. Men hans hjerte leng- tet alltid etter det estetiske og kul- turelle og han traktet etter andre verdier enn rikdom. Talentfull som han var, kastet han ikke bort tiden. Hans begeistring for teater var stor. Han skrev skuespill og deltok gjerne selv i fremførelsen av disse. Han skrev dikt, gravskrifter og holdt taler og var pat- riotisk nok til å kjempe for et eget norsk teater og norsk bank. Allike- vel var det mest egeninteresse som drev ham frem. Han ble ikke kalt Norges rikeste og mest forfengelige mann for ingenting.

I sitt hjem huset han kjente trendsettere blant den intellek- tuelle og sosiale elite. Selv om han var en sann tilhenger av opplysningstidens idéer ─ med tro på sunn fornuft, nye oppdagelser innen vitenskapen og samfunns- kritisk engasjement, kunne han ikke helt stå for de revolusjonære endringene i status og samfunnet. Bernt Anker var tross alt adelig, han ble "nobilitert" med sine brødre og fettere i 1778. Han hadde titler som justisråd, etatsråd og konferensråd, kammerherre, ble valgt inn i Vitenskapens Selskap (The Royal Society) i London og var stormester av St. Olai i Den Norske Frimurerorden. Selv med denne prestisjetunge bakgrunn

forstod han at ytringer om frihet, likhet og brorskap ikke var helt i tråd med hans egen levemåte. Bondeopprør og fattigdom blant landets prester var ikke noe han reagerte på. Og selv om han kunne holde flotte taler om den franske revolusjons idéer, var han ikke alltid imøtekommende mot sine egne ansatte ─ og han hadde mange tusen av dem. Han beskrev nord- menn ved å kalle dem "denne udmarvede, fordrukne og taabelige Nation" befolket med "Bærme". Men han brant for "opplysning" i den forstand at han ønsket at Norge skulle få sitt eget universitet. Da dette ikke fikk positiv respons i Danmark, grunnla han i stedet et slags privatuniversitet i 1798, der han selv sammen med filosofen Treschow og medisineren Møller, holdt naturvitenskape- lige forelesninger i Paléet. Og for å vise sin begeistring for Det Norske Militaire Institut, holdt han en fyrverkerifest da studentene hadde sin avgangseksamen i 1801.

Teaterentusiasten

Under Oslo Nye Centralteater er landets eldste teatersted. Her i Akersgata 38 holdt Det Dramatis- ke Selskab sin første forestilling i 1780, med blandt annet adelsbrød- rene Bernt og Peder Anker på scenen. Nå er dette stedet bedre kjent som "Teaterkjeller'n" ─ et serveringssted i Oslo. Bernt Anker var stolt av sitt talent for drama og teater og det er utrolig hva han fikk tid til å utføre, når man tenker på hvor mange jern han hadde i ilden. Det var ikke nok for ham å være Norges rikeste og dyktigste forretningsmann. Han ville alltid være mer. Så han skrev teaterforestillinger selv gjerne på flere språk ─ han planla fremførelsene nøye, var produsent, regissør og skuespiller. Og han var ikke be- skjeden. Han syntes selv at han var en begavet mann. Dessverre er ingen av dramaene hans trykket. I sin selvbiografi, som han dikterte til J. Chr. Berg, der han omtaler seg selv i tredje person, forteller han om sin teatervirksomhet: Som Dramaturg, tør man frit sige, fortjener Bernt Anker udmærket Rang. Tragedien Major André med flere utrykte Theaterstykker, som han har skrevet og hvori han har spillet med en Sandhet og Natur, som satte Til- skuerne i Forundring, vidner herom.

Malthus,  en  engelsk herremann på reise i Norge, skrev om sitt møte med Bernt Anker føl- gende: Under kjøreturen la Herr Anker ut for oss med alle slags sitater og vers av egen produksjon til grevin- ner, fyrster etc. etc. Eftersom vi ikke forsto det dansk det var skrevet på, var det vesentlig for velklangen og rytmen han innkasserte vår beund- ring. Vi gjorde det så godt vi kunne, men må ha ligget langt efter de kri- tikere og prinsesser som hadde bedømt hans dikterverker – hvis hans gjengi- velser av deres lovord var riktige. Efter vår ankomst serverte han en hel del av sine vitser, som vi fant meget underholdende – om enn ikke akkurat på det vis han hadde ønsket.

Enken Mathia Collett, (1737- 1801) var ti år eldre enn Bernt Anker. Hun var datter av kjøp- mann Peter Collett i Christiania og hadde vært gift med farens fetter, Morten Leuch, før hun giftet seg for andre gang med Bernt Anker. Hun beskrives som "deilig, dydig, vittig   og   riig".   Ved giftermålet forente de også to store formuer. I hans selvbiografi står det at "hans Givtermaal var den Begivenhed i hans Liv, hvori hans Sjæl ingen Deel havde havt". Conradine Dunker (1780- 1866), norsk memoarforfatter som traff Bernt Anker flere ganger, forteller om dette i sin skildring "Gamle Dage": Dette Udtryk har saaret Mange, og han er bleven meget dadlet derfor; jeg vil vistnok ikke forsvare det, dog formoder jeg, det indeholder Sandhed, og at han i sin unge Alder blot har været sine Forældres lydige Søn, ─ men ikke alle Sandheder ere gode at sige. Conradine Dunker forteller videre om Mathia Ankers begravelse at hele Christiania by var i bevegelse. Hun forteller at det var tidlig en sommermorgen kl. 0600 at lik- vognen ble kjørt gjennom byen. Etter den gikk Bernt Anker og mannlige slektninger, de forel- dreløse vaisenhusbarna, tolv hvit- kledde  unge  piker  med  kranser 200 av embedsmenn og borgeres kvinner og døtre som strødde blomster og bar kranser og til sist mange menn. Det var satt opp et gravkapell for anledningen og Bernt Anker kastet seg over kisten, omfavnet den og  utbrøt:  Nu bedrøvede Du mig for første  Gang! De hadde et barnløst ekteskap, men hadde mange mennesker rundt seg

På landet "ved Christiania" lå middelaldergården Frogner. Den var selvforsynt med både dyrket mark og dyrehold. Egentlig var herregården en omfattende lyst- gård og sommerresidens med Frognerseteren og en tid også Ullevål og deler av Frøen, da Bernt Anker kjøpte den i 1790. Som ny eier utvidet han hovedhuset og bygde praktfulle ballsaler, og siden han var en ekte gentlemann med innflytelse fra forretningsfor- bindelser og sine egne opphold i land som England, Frankrike og Italia, kunne han tilby mer enn vanlig norsk husmannskost. Med egen handelsflåte kunne han ser- vere nye og spennende varer. Frukter, kaffe, te, sjokolader og krydder og vin var noe av det som gjester fikk servert da de kom på visitt. Gården hadde til og med et orangeri, der fru Anker kunne plukke sitroner og andre eksotiske frukter. 

Et besøk hos Bernt og Mathia Anker var en begivenhet i Christianias selskapsliv. Han var jo en bereist mann, en utdannet mann, en mann med kulturelle interesser og på alle måter en som nøt livet. Her på Frogner kunne sosietetslivet matche det i England og

Europa. Et juleselskap hos Anker- familien kunne vare 10 hele dager til ende. Man kan tenke seg til hvordan lysekronene med stearinlys lyste opp ballsalen med sine vakre møbler og malerier. Kanskje kammermusikere underholdt i et hjørne med Mozarts siste slager, mens tjenere med hvite parykker og knebukser kom bærende inn med fat bugnende med kulina- riske delikatesser. Og ved nyttårs- tid ─ et stykke ut i festen arrangerte verten kanefart for de prominente gjestene fra sin eiendom til nye festligheter hos familien Collett på Fladeby i Enebakk.

Konventionsgården og Moss Jernverk
I Moss ligger den historiske bygningen kalt Konventionsgår- den  fra  1778.  Først  bodde  Bernt Ankers bror, Jess, med sin familie der, men fra 1784 var Bernt Anker eneeier. Driften som før hadde gått dårlig, fikk nå et oppsving. Bernt Anker dro selv til Sverige og Skottland for å lære hvordan man kunne produsere bedre kanoner. Han tok med seg fagfolk fra utlan- det og kunne tilby kvalitetsutstyr for den danske flåten. Konven- sjonsgården ble nå utvidet og for- skjønnet. Selv om bygningen på den tiden var administrasjonssen- ter for Moss Jernverk, ville Bernt Anker bruke bygningen til hyggelige selskaper og underholdning og et større teater ble innredet som en del av utbyggingen. Flere ganger i året dro Bernt Anker med familie og venner ut til Moss. Det var selkapeligheter av rang. En av disse varte seks uker. Det var ball og fester, opptog, teaterforestillin- ger og promenader i parken. 

Rikdom og gavmildhet
På Bernt Ankers tid var Chris- tianias overklasse opptatt av uten- landsk kultur og livsmåte, særlig den engelske. For en rik mann som Bernt Anker betydde det at han i perioder sendte klesvasken til London. I en samtale med Clarke, en engelsk reisende, forteller Bernt Anker selv: Jeg må foreskrive nesten alt fra England. Min families lintøy blir hvert år sendt til London for å bli vasket.

Bernt Anker var egentlig en kompleks og sammensatt mann. Samtidig som at han kunne være hard og lite forståelsesfull overfor lavklassen og arbeidere, hadde han allikevel et hjerte som åpnet seg igjen og igjen. Den vakre hagen i Paléet ble åpnet, slik at Christianias innbyggere kunne komme inn og se. Han ga pengegaver til kunst, kultur og vitenskap. Han kjøpte en gang sko til smed Eliesens døtre, fordi de hadde vakre føtter, men stygt fottøy. Han hadde medlidenhet med enker og farløse. Sammen med Mathia opprettet  han  i 1778 Det ankerske vaisenhus. Hensikten med denne stiftelsen var å hjelpe foreldreløse barn av borger- og embedsmannklassen. Her fikk flere barn både opphold og oppdragelse og stedet ble først stengt i 1960. En annen stiftelse var Det ankerske fideikommiss. Denne drev handel og lignende, men overskuddet gikk til enker, hus- løse og fattige studenter. Hans gavmildhet tok helt av da han holdt fødselsdagsselskap for sin hustru i 1793. Da la han skjøtet til Ullevål hovedgård under servietten til Mathias nevø, John Collett. Conradine Dunker beskriver ham slik: Aldrig har der levet nogen Mand i Norge, hvis Finantser have været saa uudtømmelige som Bernt Ankers.

Epilog
Conradine Dunker skriver også: Monne det ikke være et dristigt Foretagende af mig at forsøge paa at udkaste en Skildring af denne stor Mand. Hvem fortjener dette Navn uden den, der udretter store Ting og er en Velgjører for Mange? Men denne Mand var forfængelig – vist- nok, men hvem er ikke dette? .... Vist- nok var Ankers Forfængelighet for stor til at kunne kaldes en lille elsk- værdig Feil, den var vistnok en Lyde, men mange store Mænd have havt Lyder.

Moss Jernværk tegnet av William Edy ca. 1800 

Langs Kirkebakken i Karl Johans gate i Christiania hadde fornemme borgere egne gravplas- ser. Fire private gravkapeller ble lagt hit i første halvdel av 1700- tallet, blant annet for familien Anker. Bernt Anker døde i 1805, under et opphold i København. Skipet kom med senkede flagg inn havnen i Christiania og folk ropte: "Der kommer Anker!" Folk kunne se trekisten med sort fløyel. Inne i den lå en kiste av bly og innerst lå Bernt Ankers legeme i en kiste av mahogny. Han ble bare 58 år gam- mel.

Bernt Anker hadde hatt et fullt liv og hadde nådd mange av sine mål og mange av hans drømmer hadde gått i oppfyllelse. Han ble aldri diplomat eller minister i London, noe han hadde ønsket, men han hadde utrettet mye for Christiania og satt sine spor. Han hadde så mye gods og gull at man ikke hadde sett lignende i Norge på mange hundre år. Formuen var på 1,5 millioner danske daler. Ganger man det med tusen får man en følelse av kjøpesummen av riksdaler i dag. Siden han og Mathia var barnløse ble pengene brukt til gode formål for enker, foreldreløse og fattige. Selv reisende til fremmede land fikk nyte av disse midlene.

Frogner hovedgård er fremdeles der med hovedbygningen som en del av Oslo bymuseum. Frognerparken og Vigelandsparken som tidligere var del av den store herregården, er nå åpen for alle. Frognerseteren er et vakkert utested over Oslo by. Kistene som var i gravkapellene, er nå plassert i krypten i Oslo Domkirke. Paléet brant ned i 1942, men området er i dag en del av handelsområdet ved Karl Johans gate.

I folketellingen fra Toldbod Gaden i Christiania i 1801, der Bernt Anker, hans hustru og en lang rekke tjenestefolk er oppført, blir han tittulert med yrke "Posses- sionarius" ─ og selv om jeg ikke finner en oversettelse for det i en bok, forstår jeg at det betyr "en som eier mye".

All denne beskrivelsen av en fargerik, sjarmerende og velståen- de mann som ønsket å bli beund- ret, passer ikke sammen med et lite utested i Møllergata i Oslo, som en av byens billigste og helt vanlig, uten mye utvalg ─ det het nemlig Bernt Anker Café. Den er nå stengt.

Kilder:

Fakta om Moss 2005 Diverse Internettkilder bl.a.

www.bokklubben.no

digitalarkivet.uib.no

www.arkivnett.no

• Forrige
• Neste