Strandsitteren artikler

Asylet og andre sosiale forhold på 1800 - og 1900 - tallet.

Asylet og andre sosiale forhold i Moss på 1800 og 1900 tallet.

av Karin Behn Skjævestad

Min mors foreldre giftet seg i 1906. De bodde først i Værftsgaten, siden flyttet de til Bråtengaten 38. Syv barn kom til etter hvert. I det huset de leide bodde det også to andre familier. Til sammen bodde det 24 barn i dette huset på samme tid.

Morfar arbeidet i Moss Telefonselskap, han var formann for telefonmontørene. Han hadde alltid jobb, så familien sultet ikke. Men det var ingen luksus. Min mor fortalte at hun og de andre barna "plukket koks" på stranda. Det var en fylling på Fiskestranda hvor Moss Glassverk tømte slagget etter trekullet de fyrte smelte- ovnene med, så der kunne folk hente koks. Det hjalp til på fyringsutgiftene. I 1910 var daglønnen for menn kroner 2,75 og for kvinner kroner 1, 75.

I naboleiligheten i Bråtengaten 38 bodde familien Madsen Hansen. Min mor var fa milien Madsen Hansen. Min mor var venninne med Vesla Madsen Hansen. Hennes far, Emil, hadde leveranser av gytje til Kurbadet, han solgte også gytje til andre bad. Han rodde ut til Evjesund hvor han gravde gytjen opp fra havbunnen med en lang trestokk uthulet til en slags skje (denne kan ses på Rygge Museum). Mor fortalte at det hendte at hun og Vesla var med ut for å hente gytje. Det er ganske langt å ro, og tungt må det jo også ha vært. Emil holdt på helt til tyskerne inntok Kurbadet i 1940. De ville han ikke ha noe med å gjøre.

Emils sønn, Harry, med gytjeskjea Han overtok geskjeften etter sin far etter krigen.

I 1914 var det krig i Europa. Norge var nøytralt, men selv om landet klarte seg unna rene krigshandlinger, ble vi rammet av varemangel og prisstigning. I august 1914 opprettet staten en provianterings- kommisjon, som skulle være ansvarlig for kjøp og oppbevaring av næringsmidler. På et møte i Moss Jern- og Metallarbeider- forening i 1915 ble det sagt at borgerskapet velter seg i champagne, mens arbeidsfolk knapt har salt til maten.

Fra fylkesmannen i Smaalenene, Hans Christian Albert Hansen, fikk Moss Kommune anmoding om å opprette et provianteringsråd. De lokale myndigheter utnevnte konsul Gerner, agent Hermanns- torff og ing. Nielsen. I et brev til Moss For- mannskap den 13. mars 1916 skriver herrene i rådet at de har drøftet Formannskapets anmodning om å opprette et Folkekjøkken i Moss. Som tidligere nevnt, skriver de, er det stilt egnede lokaler til disposisjon i Folkets Hus, mot en for- holdsvis rimelig leie. For å få en oversikt over utgiftene dette foretaket vil medføre, har rådet henvendt seg til bestyrerinnen av Moss Suppekjøkken, fru Mjanger, og til bestyrerinnen av Thornes Preserving, frk. Johnsen. Begge damene ga sin varme til- slutning til opprettelsen av Folkekjøkkenet og ga mange gode råd. De fant Folkets Hus godt egnet til formålet, bare kjøkken- innredning og inventar i spisesal kom på plass. De påpekte for rådet at det på engang måtte kunne kokes 200-300 liter, så det måtte store kjeler til. Man regnet med et daglig salg på 300-500 porsjoner, og prisen pr. porsjon ville være 50 øre for full middag i spisesalen, noe billigere ved utlevering. For grøt kunne man sette en lavere pris.

Menyen tenkte man seg slik:
Mandag: Risengrynsgrøt - Sild / Makrell -
Blodpudding - Suppe
Tirsdag: Kjøttkaker, Suppe, fruktgrøt e.l.
Onsdag: Fisk Melkevelling
Torsdag: Erter, Kjøtt og Flesk

Fredag: Lapskaus og Søtsuppe
Lørdag: Kjøtt- eller Fiskefarse. Suppe eller
Grøt

Alt var skrevet ned med oppskrifter f.eks.:
Kjøttboller: 12 kg. kjøtt
1 liter nysilt melk 1 ½ kg hvetemel
1 ½ kg potetes mel
100 porsjoner á 3 boller pr. porsjon

Folkekjøkkenet måtte være åpent alle hverdager fra klokka 10 formiddag til klokka 7-8 om kvelden.

I styret for Moss kommunale Folke- kjøkken satt Anna Hagmann, Juliane Karlsen og J. Høiden. Folkekjøkkenet var i drift fram til 30. juni 1921. Da hadde det i en tid vært nedgang i omsetningen. Alt inventar ble solgt til Hilda Johansen, som drev stedet videre for egen regning.

1920- og 30-årene var preget av kriser, arbeidskonflikter og klassekamp. Det var bolignød og arbeidsløshet. I 1919 kjøpte Moss Værft den svenske korvetten "Eugenie" og innredet den til losjiskip med 150 køyeplasser. I 1925 var det stort opprop i Moss til befolkningen om å delta i kampen mot arbeidsløsheten.

"De harde 30-åra"
I 1930-årene tårnet problemene seg opp for byens næringsliv og for arbeidstakerne. Disse årene har fått sitt eget begrep - "de harde 30-åra". Konjunkturene var dårlige internasjonalt. Krakket på Wall Street- børsen i 1929 skapte etter hvert deflasjon og synkende priser. På bakgrunn av dette krevde arbeidsgiverne å få redusere lønn- ingene. Arbeiderne svarte med å kreve 7 timers arbeidsdag. Dette ville føre til behov for flere ansatte og dermed bidra til å redusere arbeidsløsheten. Arbeidsgiverne svarte med lockout. Konflikten var i gang.

Av Moss Jern- og Metallarbeiderforenings medlemmer var anslagsvis 200 arbeidsledige og nesten 300 rammet av lockout i 1931. Fagbevegelsens svar på dette var streik og blokadeaksjoner. Kommunen bevilget nå penger til "nødsarbeid" for å skaffe de arbeidsløse noen inntekter. Det ble satt i gang veiarbeid og bygging av nytt fergeleie.

12. april 1932 annonserer Tronstads slakterforretning (i Basarbygningen) at de vil koke130 liter ertesuppe og dele ut til de arbeidsløse. Suppen vil bli ut delt ut dagen etter mellom klokken 5 og 6. Arbeidsledige som ønsker suppe må møte i morgen formiddag for å få lapper. 14. april står det i avisen at 48 familier hadde fått suppe, og det hadde blitt utlevert 134 liter god suppe. Avisen synes at dette var en god idé, og en vakker handling. De arbeidsløse var veldig takknemlige, og avisen oppfordret andre som har anledning til å gjøre det samme.

I november 1932 legger Moss Avis fram en tanke om å opprette suppekjøkken og varmestue. Lister vil bli lagt ut i ekspedi- sjonen hvor folk kan tegne sine bidrag. Moss og omegns Arbeiderblad skriver i november i 1933 om ertesuppeutdelingen til de arbeidsløse som foregår gjennom Samorganisasjonens innsamlingskomité hver tirsdag fra klokka 6 i Folkets Hus: "Fra og med tirsdag vil det bli forlangt forevist arbeidsledighetskort før lapp blir utdelt." Det er pølsemakerne Tronstad og Holme som leverer kraften og forestår kokingen av ertesuppen. Så oppfordringen om å hjelpe var tydeligvis blitt fulgt.

I 1933 ble det bestemt at det skulle opprettes et kommunalt suppekjøkken i Moss. Tilberedning og utdeling av mat blir i underetasjen i Tivoli kino. Utgiftene ble beregnet til kr 10.500, og kjøkkenet skulle være i drift i 16 vinteruker. Den 11. januar 1934 åpnet suppekjøkkenet, med lapskaus på menyen. Kjøkkenet var åpent 3 dager i uken og de arbeidsløse fikk maten gratis. For å få gratis mat måtte de hente polletter på arbeidskontoret. Det ble preget tre forskjellige polletter; en i aluminium til bruk på tirsdager, en i messing til bruk på torsdager og en i kobber til bruk på lørdager. Maten måtte tas med ut, det var ingen servering på stedet.

Man regnet med å alternere mellom grynsodd (eller ertesuppe), lapskaus og risengrynsgrøt. I 1934 delte man ut 23.000 porsjoner mat. Voksne fikk en liter, og barn en halv liter. Køene foran arbeidskontor og suppekjøkken var lange, men så vidt vites fikk de aller fleste med seg en porsjon mat hjem. Dette var et kjærkomment tilskudd for mange familier, som slet med å få nok mat til alle.

Suppekjøkkenet var åpent 16 uker første sesong, senere ble det utvidet til 23 uker og så til 25 uker. Det ble bevilget penger til suppekjøkkenet hvert år fram til sesongen 1939-40. Da kom tyskerne - krig og rasjonering.

Jan Erik Utberg skriver i sin bok "På kjente trakter og gjengrodde stier": "På Tivoli ble det i 1942 igangsatt en Folke- restaurant, det var et spisested kun for byens arbeidere. Matlukten fra restauran- tens kjøkken spredte seg rundt omkring i dens nærhet. Menyen kunne bestå av klippfisk og søtsuppe, neste dag av bacalao og grønnsaksuppe, den tredje dagen av havregrøt med havresuppe til dessert. Slik gikk det slag i slag, uke etter uke. Potetene var ofte halvskrellet, men det var aldri noen som klaget på maten. Hva de for- skjellige ingrediensene besto av var det ingen som spurte om, det viktigste var å bli mett, og mette ble vi. Det var faste priser hele uken igjennom på Folkerestauranten, nemlig en krone for hovedretten og 50 øre for desserten. Det ble kjøpt bonger ute i gangen, og det var stappfullt hver eneste dag når det var middagsrast på fabrikkene. Jeg var på Moss Glassverk den gangen og måtte over kanalbroen for å få mat. Ofte var kanalen sperret av lange hollandske lektere, som det kom svært mange av til Moss på den tid. De seilte tvangsstyrt i tysk tjeneste og kunne holde kanalen sperret i en time, slik at ingen kom over til "kjøttgrytene" på Folkerestauranten. Dette ble påklaget til Ortskommandanten - det stedlige tyske politi, og forholdene bedret seg umiddelbart.

13. oktober 1943 skriver Moss Avis: "Utmerket resultat av Moss Folkerestau- rants drift det første år. Det ble i alt servert 174.812 porsjoner mat, med maksimum 1053 på en dag." 25. januar 1945 skriver avisen at "Moss Folkerestaurant lager suppe og fiskelapskaus til avhenting - spesielt beregnet på bedrifter og familier. 1 liter suppe pr. person til 50 øre literen, 1 krone for fiskelapskaus." Etter krigen var mange varer rasjonert fram til begynnelsen av 1950-tallet, biler helt fram til 1960. Klassemotsetningene ble heldigvis også mindre etter hvert. Arbeidsfolk som hadde kjempet side ved side i krigen sammen med de som var høyere oppe på den sosiale rangstige, fant seg ikke lenger i å bli behandlet som mindreverdige. 1950-årene står i et spesielt lys for mange, det var oppgangstider for alle. Folk hadde arbeid og kunne bygge seg bolig, vi hadde mat og klær. Det var godt å leve.

Kilder: Moss Avis

• Moss kommunes arkiv, M. B. Landstads arkiv, Jan Erik Utbergs bok "På kjente trakter og gjengrodde stier"
• En fagforening i lokalsamfunnet,jubileumsbok for Moss Cellulose og Papirarbeiderforening.

• Forrige
• Neste