Strandsitteren artikler
Moss kirke 150 år.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 01. juli 2014
OM MOSS KIRKE 150 ÅR
av Kjell Henriksen
Byens vakre kirke fra 1779 gikk med i den store bybrannen 15. april 1858. Som midlertidig gudshus tok menigheten i bruk en bygning i Postmestergaden (Gudes gate). Arbeidet med den nye kirken startet i juni 1860, og fra da gikk arbeidet med oppførelsen raskt.
Innvielsen fant sted onsdag 27. november 1861, og den lokale Kirkeinspektion valgte i denne forbindelse å dele ut en del billetter til "Familiernes qvindelige Personale". Billettene kunne hentes hos kirkevergen, som sammen med formannskapsmedlemmene doktor Andreas Heiberg og o. r. sakfører P. E. Bredal sto for utdelingen. Innehaverne av billettene fikk adgang til kirken i forkant av åpningshøytideligheten.
Midlertidig byfoged (og politimester) Frederik Bing anmodet handelsstanden om å holde sine forretninger lukket under innvielsen, slik at dagen kunne få et passende anstrøk av høytid og fest.
Klokken halv ti om formiddagen møtte geisteligheten, som besto av Jens Lauritz Arup, biskop i Christiania stift fra 1846, og prostiets prester, byens embedsmann og folkevalgte samt en stor skare av innbyggerne, i det midlertidige kirkelokale. Moss bys sogneprest Johan Herman Lie holdt en kort tale før deltagerne gikk i prosesjon til den nye kirken.
Selve innvielsen ble foretatt av biskopen, som "talte med vanlig Kraft og Veltalenhed", hvorpå han da erklærte kirken for innviet "og helliget til den Eviges offentlige Dyrkelse".
Siden kirken ennå ikke hadde orgel (det kom på plass året etter), hadde en del av"Byens Herrer velvilligen instuderet Salmerne firstemmig", og Fredriksstads Musikkorps var engasjert til å assistere. Kirken var overfylt av mennesker, og høytideligheten hadde en gripende virkning på de tilstedeværende.
Som nevnt brant kirken ned til grunnen i april 1858. Arbeidet med ny kirke startet egentlig ganske raskt, men flere tegninger og overslag til nytt gudshus ble forkastet grunnet for store kostnader. Omsider godkjente myndighetene tegninger av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, og i juni 1860 vedtok altså bystyret å gi formannskapet fullmakt til å oppføre en kirke etter disse tegningene samt anbud av byggmester Lühr og murmestrene Pedersen og Gundersen på 16.700 spd - et vesentlig lavere beløp enn tidligere beregnet. (Året før lå kalkylene på 20.000 spd pluss øvrige kostnaderutgravninger, tårnur, tegninger og overslag, samt oppsyn med selve arbeidet - på 3.000 spd. I tillegg hadde Moss Sparebank bevilget 2.000 spd til nytt orgel.)
Arbeidet foregikk under ledelse av murmester Gundersen, som var aktivt til stede under hele byggeperioden. Kjøp- mennene Fr. J. Holst og Carsten Smith førte tilsyn med prosjektet på vegne av kommunen.
"Kirken er opført i gothisk Stil, den ligger omtrent paa samme Plads som den afbrændte og er alminnelig Anerkjendt som et smukt Bygværk. Den er beregnet paa 900 siddende Pladse, der er fordelt paa 2de Rader Bænke nedenunder og paa et rundt hele Kirken gaaende Galleri, ligeledes med Bænkerader. Pladsen til Orgelet (som da ikke var på plass - det var ennå ikke tørt nok i kirken) er ligeoverfor Alteret og Prædikestolen er anbragt tilhøire Koret. Kirken... er meget venlig og tækkelig, uden al Glitter og Stads, men helt igjennem værdigt og anstændigt Landssognet (Moss herred, senere Jeløy Herred) var det et problem.
Konsul Hans Blom (M. Peterson & Søn) skjenket kirken en altertavle, mens byfogd David Vogt og hustru Marie Magdalene hadde gitt en døpefont. Alterteppet var brodert av byens damer etter initiativ av Marthine Gude, Caroline Holst og Laura Lie.
Kirkeklokkene fikk karakteristikken særdeles vel utførte og de skulle "have en behagelig Klang". Klokkene var støpte av Ole Olsen fra Nauen ved Tønsberg, et firma opprettet i 1844 og som fra 1860 preget på klokkene "Støbt af Ole Olsen & Søn", idet klokkestøperens sønn det året ble medeier i støperiet. Bedriften leverte forøvrig også en klokke til Svinndal kirke i 1855. Produksjonen var jo ikke stor - året 1860 var karakterisert som et rekordår idet firmaet da leverte hele fem klokker...
Da kirken ble bygget, fikk den kun et over sakristi. Dette var da felles for prestene,brudefølger og dåpsbarn med familie. Og man mente at særlig for folk fra udstyret..."
Forskjellige løsninger kom på bordet årene etter, men uten at noe skjedde. Men så i 1918 og 1919 sendte daværende sogne- prest Anders Halvorsen skriv direkte til Jeløy herred om at kommunen frivillig skulle innvilge nødvendig beløp til et dåpssakristi i kirken. Og Jeløy gjorde som presten ønsket.
Kirken fikk innlagt gassbelysning i 1873, som ble erstattet av elektrisk belysning først i 1917.
I 1929 fikk kirken en nødvendig oppussing ved maleren Enevold Thømt etter initiativ av sogneprest Erik Veel. Kirken måtte stenges i flere måneder, og de kirkelige handlinger ble lagt til forskjellige bedehus og forsamlingslokaler. Og i den forbindelse besluttet kvinner i Moss og Jeløy å sy et alterringsteppe til kirken etter Thømts tegninger. Denne jobben tok tid og kostet penger, hvorav det meste ble samlet inn i byens og herredets forskjellige kvinneforeninger. Ca 40 damer sydde teppet, mens en mindre gruppe deltok i ukentlige symøter og fullførte arbeidet i tide til kirkens 75-års jubileum - i 1936.
Året etter pusset kommunen opp området utenfor kirken og fjernet den gamle støpejernsfontenen. Den nye fonte- nen, som fortsatt står der, fikk lyskaster montert i bunnen, hvilket ga vannet et grønnlig skjær.
Men det var ikke nok med én kirke i regionen - allerede før siste krig dukket det opp ønske om kirke på Jeløy, som den gang var egen kommune. På reguleringsplanen av 1936 ble det sågar nordøst for Torderød øremerket et eget område, passende for kirkelig bebyggelse.
Under krigen - i 1944 - startet hjelpeprest Michael Rasch Landmark en kirkering, som samlet inn 800 kroner. Men da Landmark senere reiste fra byen (1948), stoppet arbeidet opp noen år.
I 1959 tok Moss menighetsråd opp spørsmålet om deling av menigheten. De kommunale myndigheter uttalte i den forbindelse at man ikke så prinsipielle hindringer, men at en utredning ville være ønskelig. Utredningen burde ta for seg de økonomiske konsekvenser, samt den prak- tiske ordning så lenge Jeløy ikke hadde egen kirke.
En nedsatt komite med disponent Otto A. Jensen som formann avga sin innstilling i mars 1960. Ikke uventet konkluderte utvalget med at Jeløy burde bli selvstendig menighet.
Innstillingen fikk tilslutning av menighetsrådet få dager senere, og et menighetsmøte avholdt i Moss kirke støttet også dette synet.
Etter lang tids prosjektering, planlegging og finansieringsproblemer, kunne daværende biskop i Borg, Per Lønning, i november 1973 legge ned grunnstenen til Jeløy kirke, bivånet av hundrevis frem- møtte. Samme mann foretok den høytidelige innvielse 27. april 1975, mer enn 11 år etter at Jeløy ble utskilt som egen menighet.
Byggearbeidet startet i juli 1973, og det endelige byggeregnskapet viste et medgått beløp på kr. 6.140.000.
Kirken var i ferdig stand blitt et vakkert og funksjonelt byggverk. Et helt spesielt inntrykk ga allikevel den fantastiske veggen med Victor Sparres store glassmaleri. "Aldri har jeg arbeidet mer intenst på glassverkstedet enn under de 10 måneder da det store glassmaleriet til Jeløy-kirken tok form" uttalte da også kunstneren i forbindelse med åpningen av kirken. Glassmaleriet dekket nesten hele den 100 kvm store sydveggen og var bekostet av Biørn Biørnstads legat.
"Fra Aandens hellige dag reiser sig paa jorden det tempel, som heter den ene hellige alminnelige kirke Kirken er hellig. Det er den hellige Guds og vor herres Jesu
Kristi hellige tempel "
Mer kunne naturligvis skrives om både jubilanten på 150 år samt den mer ungdommelige kirke på Jeløy, men la dette være kun noen korte glimt fra historien om Guds hus i vår nærhet.
Til avslutning noen korte ord om en av prestene i Moss menighet - utvalgt litt etter innfallsmetoden - sogneprest og senere prost Hans Edvard Hansen (1893-1912). Født i Tønsberg, avla teologisk embedseksamen 1869 og med erfaring fra Kristiania, Hurdal og Andebu før han flyttet til Moss.
Hansen sluttet av helbredshensyn 1912 og døde fire år senere. Prost Hansen var innehaver av St. Olavs orden 1. klasse for fortjenstfull embetsvirksomhet.
