Strandsitteren artikler

Vannsjøvassdraget - Mossefossen - Regulering

VANSJØVASSDRAGET – MOSSEFOSSEN – REGULERING
av Carl Johan Thorsen

Mossefossen danner utløpet av Vansjøvassdraget. Selve Vansjø har et areal ved normalvann- stand på ca. 36 km2, og nedbørsfeltet er på 690 km2. Fordeler man normalavrenningen pr. år på årets sekunder blir dette ca. 10 m3 pr. sekund. Fallhøyden er ca. 23,5 m og lengden er ca. 150 m. Sett med dagens øyne, er dette en bagatell i fossesammenheng. Men fossens naturgitte forhold passet meget godt for den teknologi man i tidligere tider hadde for drift av kverner og sagbruk. Dette ga grobunn for en livlig og betydelig økonomisk aktivitet og dannet på mange måter grunnlaget for det som i dag er Moss by. Når man skal tenke seg en regulering av Vansjøvassdraget må man ta for seg hvordan naturen ser ut. Hovedproblemet er at den ca. 6 km lange Mosseelva fra Vansjø og ned til fossen er meget trang og har for liten kapasitet til å ta unna store nedbørsmengder. Vannet stuver seg derfor opp oppstrøms og forårsaker oversvømmelser.

Interessekonfliktene er mange

Jordbruket vil ha lavest mulig vannstand i Vansjø for å kunne dyrke mest mulig. Brukseierne ved fossen vil sikre vann til sin drift. Derfor ønskes det å ha vann på lager, m.a.o. høyere vannstand enn jordbruket ønsker. Før var Vansjø viktig som kommunikasjonsåre og for tømmerfløting. Også her var høy vannstand et ønske. I den senere tid har miljøhensynene kommet sterkere og sterkere. Midt oppe i alt dette ble Vansjøvassdraget fredet ved Stortingets vedtak om Verneplan for vassdrag 6.april 1973. Dette vedtaket har imidlertid hatt liten betydning idet man har ansett at aktivitet innenfor gjeldende manøvreringsreglement er greit.

Nedre Vansjø med fløtet tømmer og sagbruk

Historien om reguleringen av Vansjø reflekterer disse interessemotsetningene, og de manøvreringsreglement som er fastsatt avspeiler de kompromisser man har kommet frem til.
Med den store industrielle virksomhet ved fossen som var avhengig av jevn vanntilførsel, med de stadige oversvømmelser som ødela for jord- bruket, kan man undres over at det tok så lang tid før noe ble gjort. Grunnene var mange: mangel på kompetanse, mangel på penger og selvfølgelig de motstridende interessene. Man måtte bli enige om hva som skulle gjøres og hvem som skulle betale. Noen mindre forsøk ble gjort i 1765 av bøndene og av brukseierne i 1795, 1796 og 1848, men det ble for puslete. Så skjedde det at et embete som Kanaldirektør ble opprettet i 1847 – på mange måter forløperen til dagens NVE. Riktignok hadde det fra 1813 vært et kanal- og havneinspektørembete i Kristiania, men dette satte få varige spor, i alle fall i Vansjø. Kanaldirektøren forsvant for øvrig inn i NVE i 1921.

Så kom i 1848 en lov om senkning eller uttapping av innsjøer og regulering av fosser. Og denne loven forutsatte at staten kunne gå inn med delfinansiering av mulige tiltak, en ordning som gjelder også i dag. Kanaldirektøren ble den som skulle forvalte loven. Dermed var grunnlaget lagt for det reguleringsarbeidet som så kom rundt om i Norge. I årene 1866 til 1868 ble det foretatt en regulering som var ment å innvinne ca. 5.000 da. dyrkingsjord. Dette ble finansiert av bøndene og staten. Brukseierne ville ikke være med. I forbindelse med disse arbeidene ble det første manøvreringsreglement gitt i 1868 i form av en instruks til damvokteren på den nye dammen på Krapfoss. Her ble høyeste regulerte vannstand satt til 9,5 fot eller 2,98 m målt ved Rødsund. Dette gjelder fremdeles! Resultatet ble ikke særlig vellykket, og i 1881 kom Moss kommune på banen. I 1885 ble det nye prosjektet vedtatt ved kongelig resolusjon. Arbeidene ble ferdig i 1887 med ytterligere senkning, en bedre farbar mosseelv og en flytting av dammen til Sponvika. Moss kommune ble regulant etter et reglement fastsatt i 1886 – mye likt ovennevnte damvokterinstruks. Det var etter sin tekst midlertidig, men gjaldt til 1966. Disse arbeidene ble finansiert av staten og brukseierne.

Siden 1887 er det ikke gjort noen fysiske inngrep i vassdraget, men dammen ble i 1941 flyttet fra Sponvika til Klova, der den er i dag. I anledning flyttingen mente NVE at man burde se noe nærmere på det midlertidige reglementet fra 1886. Dette tok lang tid, og først i 1966 kom det et nytt manøvreringsreglement som i sum bare er en presisering av 1886-reglene. Men en viktig forandring ble foretatt: kommunene skulle ikke lenger være ansvarlig for reguleringen. Dette skulle overlates til en person utenfor interessentenes rekker, og vedkommende skulle oppnevnes av departementet.

Nedre Vansjø ved Krapfoss etter utdypingen i 1887. I bakgrunnen krapfossbrua som ble bygget i 1865 i forbindelse med bygging av Vålerveien.

Hydrolog Kjell Hegge i NVE ble oppnevnt, og fungerte til 2004. Med ham kom for første gang hydrologisk ekspertise på banen. Han hadde diktatorisk myndighet, men utøvet denne på en fortreffelig måte. Denne oppgaven er nå overlatt Glommen og Lågen Brukseierforening. I 1983 kom det et nytt reglement på plass foranlediget av byggingen av en kraftstasjon nederst i fossen. Ved utformingen av dette kom for første gang miljøhensyn til syne. Forandringene fra 1966- reglementet er ikke store, men en vesentlig endring var at sommervannstanden ikke kunne gå under 2,30 m. Ellers overlater ikke reglementet så mye til regulantens skjønn som tidligere.

Vannkvaliteten i Vansjø er med tiden blitt svært dårlig. For å gjenopprette denne, er det såkalte Morsaprosjektet satt i gang. En av tingene man ser på er rimeligvis manøvreringsreglementet. Moss kommune har søkt og fått tillatelse til midlertidige endringer i reglementet for årene 2005, 2006 og 2007. Hensikten har vært å finne ut hvordan man skal manøvrere på en mest miljøvennlig måte. Noen endelige konklusjoner er ennå ikke truffet. Derfor har kommunen i 2010 bedt om midlertidig avvik frem til utgangen av 2015. Da skal forutsetningsvis et nytt reglement være på plass.

Vanemfjorden mot Dillingøya og Årvollandet i dag

• Forrige
• Neste