Strandsitteren artikler

Mord og henrettelser i Moss

MORD OG HENRETTELSER I MOSS

av Ole Peder Kjeldstadli

Trodde du pinefulle henrettelser var forbeholdt regimer under fjerne himmelstrøk? Tenk om igjen. Også i Norge ble folk henrettet - ofte til offentlig underholdning. Torgrim Sørnes skriver i boka «Mørkets gjerninger» at i de 11 årene fra 1772 til 1783 ble 31 mennesker henrettet i Norge. To av henrettelsene fant sted i Moss. Etter dette kjenner vi til ytterligere 2 henrettelser i Moss, den siste fant sted i 1817.

Postraneren Brede Nord

Vi fortalte i Strandsitteren nummer 1 2014 om postraneren Brede Nord som ble halshugget og dertil ble lagt på steile og hjul. Skarpretter var Anton Lædel. Stedet har siden blitt hetende Retterstedet.

Christian IVs Norske Lov

Fram til Norge fikk ny kriminallov i 1842, gjaldt Christian IVs Norske Lov fra 1687. Den var ikke nådig. Loven erstattet Christian IVs Norske Lov fra 1604, som i det store og hele var basert på oversettelse av det norske middelalder-lovverket. Loven ble ikke erstattet før kriminalloven av 1842. Forbrytelser begått før kriminalloven tredde i kraft ble straffet etter Christian V’s lov. Loven beskriver 49 måter å henrette på.

På 1700-tallet mente man Gud krevde dødsstraff for mord. Som en del av dødsstraffen skulle morderen stilles på et stort hjul – «hjul og steile». På tresnittet er en forbryter blitt lagt levende på hjul og steile. Forordningene kunne være ganske detaljerte. I det følgende kommer noen eksempler. Etter reformasjonen var det dødsstraff med halshugging for å være jesuitt, munk eller romerskkatolsk prest.

Om noen satte fram blasfemiske utsagn kunne det straffes med at tungen ble skåret ut, så skulle hånden hogges av, deretter hodet og endelig skulle begge legges på stake. Å selge seg til Satan ble straffet med å brennes levende, heksebrenning.

Barnedrap ble straffet med halshogging og hodet på stake. Landeveisrøveri med mord ble straffet med halshogging, steile og hjul. Gift kvinne/manns bortløping med annen ble straffet med henrettelse for begge. Skogfinner som streifet rundt ble også henrettet.

Henrettelsene ble utført offentlig med et stort publikum. Opptil 5 000 personer kunne overvære en henrettelse. En morder ligger her med hodet på blokken og presten leser «Fadervår». Hodet skulle være av før «Amen» var sagt.

Mordet på Saksebøl

Natten mellom den 31. desember 1808 og den 1. januar 1809 drepte Peter Westerström de fire innbyggerne på skysstasjonen Saksebøl i Hobøl. De myrdede var skysskafferen Johannes Jensen og hans tre tjenere Lars Arvesen, Jens Svensen og Karen Olsdatter. Mordvåpenet var en øks han hadde tatt med til det formålet. Motivet var penger: skyssskafferens pengeskrin var brutt opp og huset plyndret for verdigjenstander. Westerstrøm fikk med seg 20 riksdaler, noen sølvskjeer, klær, støvler og en pipe. Etter forbrytelsen forsøkte han å flykte til fots til Sverige, men ble hindret av uvær.

Det ble nedsatt en kommisjon for å etterforske saken, bestående av sorenskriver i Follo Christian Magnus Falsen, byfogd i Christiania Jacob Wulfsberg, oberstløytnant Hans Jacob von Scheel og sorenskriver i Moss Ove Hiorth. En belønning på 1000 riksdaler ble utlovet, og Wester-ströms venner anga ham etter å ha sett tyvegodset.

Peter Westerström ble arrestert mandag 6. februar 1809 mistenkt for å ha myrdet 4 personer. Han ble fremstilt for kommisjonen og han tilsto mordene etter noen forsøk på benektelse.

Westerström forsøkte først å angi at motivet var depresjon og at han han ønsket å begå selvmord, men han ville at staten skulle halshugge ham. Bakgrunnen til et slikt argument må ses imot gjeldende rett på den tiden, og at han dermed kunne få en mildere dom. Selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppen halshogd og lagt på steile og hjul. Før 1842 forbød loven at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde. Forordning av 18. desember 1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken til skarpretteren.

Peter Westerström forlot også dette standpunktet, og hevdet at han ville gå inn i historien som en stor forbryter og at dette var årsaken til at han myrdet så mange. Enda en forklaring var at han ville hevne seg på skyss-skafferen fordi denne hadde forpurret hans forlovelse.

Westerström var sønn av klokkeren Jonas Westerström i Ljungby. Faren døde da gutten var åtte år gammel, og Peter ble sendt til morens bror. Etter en periode som tjener kom han i lære hos en skredder, men fullførte ikke noen mesterutdanning innen yrket. Han skal ha forsøkt å etablere seg med en fabrikk som laget silkevatt av bomull, men dette lyktes ikke.

Det er noe usikkerhet omkring dette, da Westerström selv er eneste kilde. På grunn av Krigen mot Sverige 1808–1809 kunne man ikke kontrollere opplysningene i Sverige under rettssaken mot Westerström.

Han skal, fortsatt etter eget utsagn, ha flyttet til Norge for å unngå gjeldsfengsel. Et ubekreftet rykte ville derimot senere ha det til at han hadde flyktet etter å ha myrdet og plyndret sin siste arbeidsgiver, generalløytnant Pehr Ulrik Lilljehorn. Han slo seg ned som skredder i Moss, hvor det på den tiden var et betydelig svensk innvandrermiljø. Med Moss som base reiste han rundt på bondegårdene i nærheten for å utøve sitt yrke der.

Westerström ble av kommisjonen dømt til å knipes fem ganger med glødende tenger av skarpretteren; deretter skulle han få høyre hånd avhugget og til slutt hodet. Deretter skulle hodet, hånden og kroppen settes på steile og hjul. Denne straffen var tiltenkt brukt ved grove mord, når den vanlige halshuggingsstraffen om overlagt drap ikke var nok.

I august 1809 ble denne dommen omgjort i over-kriminalretten. Westerström ble også der dømt, men nå kun med tillegg av Forordningen av 6. februar 1694 som anga at hans formue skulle inndras. Knipingen med glødende tenger og avhuggingen av hånden bortfalt, steile og hjul likeså. Westerström skulle bare halshugges med øks, og hodet skulle settes på en stake.

Den 23. september 1809 stadfestet kong Frederik VI overkriminalrettens dom.

Den 27. oktober 1809 ble Westerström henrettet foran fengslet på Moss. Sammen med ham på skafottet var hans sjelesørger Niels Wulfsberg. Skarpretteren var Anton Lædel. Etter 24 timer ble hodet tatt ned fra staken igjen og begravet sammen med legemet.

Dette var Anton Lædels femte forretning, eller skal heller si henrettelse. I 1803 halshogg han en i Vang i Valdre, og i 1805 ble en person i Norderhov på Ringerike halshugget og brent. I 1806 gikk turen til Kviteseid hvor en person ble halshugget og lagt på steile og hjul. Siste henrettelsen hans før den i Moss, var i Fredrikstad i det herrens år 1807.

Anton Lædel rakk ytterligere 13 henrettelser før han ga sverdet og øksa videre til sin sønn Guttorm.

Rovmord

Et par ti-år tidligere ble Hans Pedersen hals-hugget i året 1787 med sverd for rovmord på Kristoffer Svenske. Skarpretter her var Franz Gott-schalck Lædel. Han var far til Anton.

Barnedrap

I året 1776 ble Catharina Lindström halshugget i Moss og hodet hennes ble satt på stake for å ha drept et nyfødt guttebarn. Skarpretter var Franz Gottschalck Lædel.

Sosietetsmord i Moss, henrettelse i Fredrikstad

Nils Johan Ringdal skriver i Moss bys historie om mord i sosieteten. Han forteller om brødrene Hansen som kom til byen og gjorde karriere.

Andreas Hansen (1711–90) var jurist og lag-mann og ble gift med en av fogd i Moss, Onsøy og Tune, senere generalveimester Henrik Arnoldus Thaulows mange døtre, Anne Thaulow (1725–98).

Broren Jan var trelasthandler, og det var naturlig at en av Thaulows sønner, Niels, gikk inn i trelastbransjen sammen med Jan Hansen.

En mørk oktober natt i 1753 hadde Niels vært hos sin svoger David Chrystie. Her ble det samtalt og det kom frem at Niels og Jan hadde kranglet i Fredrikstad. Denne natten virret Jan ute i natten og ventet på Niels mens han «lurede efter udædiske Misggjerning». Kort fortalt drepte Jan Hansen sin handelspartner med en dolk denne natten, og i retten kom det fram at dette var et vel overveid mord, og Jan Hansen ble dømt til døden.

Og siden dette var et vel overveid mord, skulle dødsstraffen settes ut i livet på den mest fryktinngytende måten for å sette et «afskyelig Exempel». Han skulle først knipes med glødende tenger på selve mordstedet slik skikk og bruk var. Siden skulle hånden hugges av, deretter hodet. Både hode og hånd skulle så settes på stake. Skarpretter var Franz Gotschalck.

Straffen ble imidlertid ikke iverksatt i Moss. Skandalen var mer enn stor nok som den var. Halve Moss var i slekt både med morderen og den myrdede. Derfor skjedde eksekusjonen i Fredrikstad halvannet år senere. Amnestyaktivist og blogger Jon Trana sier at henrettelse var en offentlig affære i Fredrikstad, der mennesker møtte tidlig opp i kulden for å få med seg halshuggingen. Det er derfor grunn til å mene at flere tusen tilskuere fikk med seg begivenheten, som det jo var den gang. Henrettelsen var ren underholdning, både for menn, kvinner og barn, slår Trana fast.

Andreas Hansen gjorde mange forgjeves forsøk i København på å få brorens dom endret. Denne hendelsen skal være årsak til at Andreas Hansens barn senere tok navnet Thaulow etter moren. Store norske leksikon sier at Anne Thaulow ble mor til en kognatisk gren som tok navnet Thaulow. Andreas og Anne hadde ti barn.

Skarpretterfamilien

En skarpretter var en person som fullbyrdet dødsdommer med øks og sverd som arbeids-redskap. Skarpretter var et yrke som gikk i arv.

August Anton Lædel var født i Danmark og opprinnelig skarpretter på Bornholm. Han kom til Norge i 1733 og ble ansatt som militær skarpretter for hele landet. Da han også overtok de sivile eksekusjonene, fikk han i tillegg en fast gasje på 58 riksdaler fra Kristiania by og 42 riksdaler fra de andre byene på Østlandet. Dette ga ham en grunnlønn på i alt 200 riksdaler årlig pluss betaling for hver eksekusjon, fri skyss og diett. August Anton Lædel døde 13. februar 1749, 48 år gammel.

Sønnen Franz Gotschalck overtok da stillingen som skarpretter. Hans sønn Anton Lædel fikk borgerbrev som snekkermester i Christiania i 1786. Men etter farens død i 1799, ble han beskikket som skarpretter for Akershus stift, i tillegg til at han ble militær skarpretter. I folketellingen 1801 for Christiania er han ført inn som snekkermester og skarpretter.

Da Anton Lædel døde i 1837, hadde sønnen, Guttorm Anton Lædel, allerede overtatt arbeidet som skarpretter. Guttorm Lædel døde i 1846, som den fjerde og siste Lædel med samme yrke.

Etter henrettelsen av masse-morderen Nils Narumseie i 1832, anmodet Anton Lædel om avløsning, en søknad han skrev med så skjelvende hånd at det er nærliggende å tenke på Parkinsons sykdom. Fire hogg hadde han brukt før hodet var av, og de siste slintrene måtte han sage over med øksen.

På tross av sin søknad måtte han året etter stille som skarpretter i Odalen under henrettelsen av Christian Sand, som hadde drept tjenestejenten Karen Pedersdatter etter å ha gjort henne gravid. Denne gang måtte fem hogg til før hodet var av. Henrik Wergeland var blant de fremmøtte, og forsøkte å sende hjem barna: «Dette er ikke noe for dere barna!» De svarte kontant: «Ja, men du da, som har gått helt fra Eidsvoll for å se på!» I Morgenbladet ble Lædel etterpå beskrevet som «den før saa dygtige, men nu aldersstegne og skjælvende Skarpretter», og det ble da også den siste henrettelsen han foretok.

Litteratur:

• Ole Andreas Øverland: Mordet på Saksebøl. S & Jul Sørensens Bogtrykkeri. Kristiania 1904
• Lokalhistoriewiki
• Jon Tranas blogg, (81) er Amnestyaktivisten som retter mye av sitt arbeid mot å avskaffe dødsstraff.
• Moss bys leksikon
• Moss bys historie, bind 2
• Riksarkivet
• Store norske leksikon
• Torgrim Sørnes: Mørkets gjerninger

• Forrige
• Neste