Strandsitteren artikler

Rachel fra Maxegården.

Rachel fra Maxegården – modig «Mor i nøden» under krigen

Tekst og foto: Heidi Morrell Andersen

En av heltinnene fra andre verdenskrig, Rachel Jensen, bodde i en leilighet i Storgata i Moss. Hennes omsorg og engasjement var viktig og avgjørende for mange mennesker i mossedistriktet.

 

Rachels 75-årsdag ble feiret med glede. Hun fikk en mengde blomster.

Rachel ble født i Moss i 1890. Hun vokste opp i en storfamilie og måtte tidlig ut av barndoms-hjemmet for å finne eget arbeid. Hun var liten av vekst og hadde en haltende gange på grunn av et fall i trappen da hun var liten.

Etter fire år som tjenestejente hos slaktermester og pølsemaker Andresen i Gudesgate, reiste hun inn til hovedstaden. Hun hadde fått arbeid på et hotell og var klar for et liv som voksen, på egen hånd, et godt stykke hjemmefra.

Storbyen var ny og spennende, og Rachel fikk nye venner. Maskinisten Ludvig Echoldt var en av dem. De ble forlovet, men ikke lenge etter sendte Ludvigs arbeid ham til sjøs. Han kom ikke tilbake til Rachel. Hun oppdaget at hun var gravid, og i 1914 kom Erling til verden uten en farsfigur i hjemmet.

Rachel fant snart kjærligheten igjen. Sjømannen Arthur James Jensen fra Oslo fridde. Paret tok med seg lille Erling og flyttet til Maxegården i Moss.

Alenemor i Maxegården
I Storgata i Moss ligger en husrekke i to etasjer. Bygningene er fra 1700-tallet og oppført i Louis-seize-stil, oppkalt etter den franske kongen, Ludvig den sekstende. Nummer 24 var den delen som Rachel og familien flyttet inn i. Den het Maxegården og huset 18 familier.

 

Da Rachel var ca. 50 år ga hun dette portrettet til familien sin.

Rachel og Ludvig fikk to sønner, Harald i 1918 og Per to år senere. Men ekteskapet ble kortvarig. Rachel ble igjen i leiligheten da Arthur flyttet ut. Hun ble alenemor og måtte fortsette å arbeide for å klare seg.

I Maxegården tok man seg av hverandre. Da sønnene hennes vokste opp, var de aldri alene selv om moren var på arbeid eller andre oppdrag. Det var alltid en dør å banke på, alltid en mor som kunne dele litt av maten med en eller tre til. Til og med Rachels barnebarn opplevde gjestfriheten da de en tid bodde med Rachel og familiene sine i den lille leiligheten. De gikk rundt i bygården og lurte på hva de forskjellige hadde til middag, og banket på der det ble servert noe de likte.

I vaskeriet i kjelleren kokte de opp vann i en stor bryggepanne. Der la de tøyet i bløtt. Dagen etter ble det vasket, deretter strøket og rullet. Rachel delegerte arbeidet til barn og barnebarn når hun selv var opptatt.

«Mor i nøden» hjalp alltid

Ord som beskriver Rachel er: Omsorgsfull, modig, arbeidsom og gavmild. Hun var alltid på pletten der noen trengte hjelp og støtte. Etter hvert fikk hun oppnavnet «Mor i nøden».

Tvers over gaten fra Maxegården drev Rachel kafé. Hun var opptatt av mat og det at folk skulle ha nok å spise. Til kafeen kom arbeidsfolk. De fikk kjøpe seg et måltid med eller uten penger. Rachel ble aldri rik på spisestedet. Hun var mer opptatt av å hjelpe.

Hun var den man kalte på ved barnefødsler og sykdom. Hun stelte de døde og tok seg av familiene. Hun sydde sammen de som hadde hatt ulykker og kokte medisiner for dem som trengte det. Det var bare i nødstilfelle at doktoren ble tilkalt. Sammen med andre kvinner dro hun til Sverige og smuglet stoff tilbake over grensen. Hun rullet metervis med stoff rundt kroppen og satte en stor frakk utenpå. Hjemme i Moss sydde hun klær til dem som trengte det.

Men hun var også til stede for dem som trengte mer enn fysisk hjelp. Mange av kvinnene arbeidet på «Blekken», blikkemballasjefabrikken i Moss. Ra-chel var tillitsvalgt der, og kjempet kvinnenes sak. Det var ikke uvanlig med trakassering og dårlig behandling. Rachel sa tydelig i fra både til mennene og lederne at dårlig behandling av kvinnene ikke var greit. Var det noen som hadde problemer på hjemmefronten, sa hun i fra der også.

24 år tilbrakte hun på Blekken. På den tiden hadde hun mistet flere av fingrene sine på grunn av det farlige arbeidet med å klippe blekket.

Rachel på arbeid i Fredrikstad

 

Ca. 1905. Rachel (i midten) sammen med to av sine søstre.

Motstandskvinnen
Selv om det var gemyttlig i Maxegården, måtte man under andre verdenskrig være på vakt. Mot-standsfolk og nazister bodde vegg-i-vegg. Innenfor hver leilighets fire vegger var det hemmeligheter. Med Rachels mot og sterke vilje, var det ikke lenge etter invasjonen i Norge at hun bestemte seg for å gjøre sin del for å kjempe for et fritt land. Alle tre sønnene hennes var aktivt med i motstandsbeveg-elsen, og hun ønsket også å bidra.

Uten å blunke skjulte hun folk som skulle ødelegge for tyskerne og sprenge jernbaner. Hun ga ly til dem som skulle rømme over grensen til Sverige og tok vare på verdisakene deres mens de var borte. I leiligheten hadde Rachel også en radio. Det var strengt ulovlig. Tyskerne krevde at alle ra-dioer skulle leveres inn.

Men i Rachels arbeid var det nødvendig å følge med. På radioen kunne hun få med seg hva «gutta på skauen» holdt på med og tyvlytte til norske sendinger fra London.

Fange i Fredrikstad
En julidag i 1943 gikk det ikke ifølge planen. Rachel var ute med matkurv på armen for å dele ut mat til noen som trengte det. Under maten hadde hun gjemt illegale aviser som gikk på rundgang blant mossingene.

Rett utenfor Maxegården ble hun tatt. En lastebil stanset og Rachel ble lempet opp på lasteplanet og kjørt til tysk fangenskap i Fredrikstad. Der ble hun holdt i én måned.

Men Rachel var positiv og mistet ikke motet. Hun som var opptatt av mat og gode måltider, skrev om hva hun ble servert i en liten, sort dagbok.

-   Onsdag 14. juli 1943: Kom til fengslet i gamle-byen klokken 12. Fik kokt sei og hellegrynssuppe. Orket ikke at spise mer end suppen.

• Torsdag 15. juli 43: Til middag fik vi en stor bolle med havregrød og melk. Det smakte godt.

Og slik fortsetter hun å skrive om måltidene. Hele tiden forteller hun at maten er god.

For landets frihet

«Guttene mine», var hvordan Rachel omtalte sønnene, Erling, Harald og Per. Det at de kjempet for et fritt land, var noe hun var veldig stolt av.

Mot slutten av krigen var de i skjul på tre for-skjellige steder. Erling holdt til rett over grensen i Sverige og Harald var i den norske avdelingen av RAF i England. Yngstemann, Per, var på et hemmelig sted i Norge. En av svigerdøtrene med to små barn ble evakuert til Såner.

Helt til det siste passet Rachel på at andre hadde fått mat før hun selv spiste. Hun sovnet stille inn i 1983.

Norge hadde begrensede ressurser gjennom andre verdenskrig. Noen modige menn og kvinner ga mye, noen til og med sitt liv, for at landet skulle få frihet igjen. Rachel var en av disse. Hennes pågangsmot i krigens dager, i tillegg til den tjeneste og omsorg hun viste mosseborgerne gjennom hele sitt liv, er et stort eksempel for andre.

 

 

Rachel med sin første sønn på armen. Ca. 1915.

< Maxegården er en kjent bygning i sentrum av dagens Moss. I dag huser den blant annet en gresk restaurant. (Foto: Bjørn Wisth, Moss Byleksikon)

Private kilder og

Frank Berg: Byoriginaler i Moss