Strandsitteren artikler

Stengata 14 – stappfull av historie

Av Elisabeth Vogt (tekst og foto) Jan Kronberg (foto)

Historien sitter i veggene, sies det om gamle hus. Men veggene forteller ikke hvis de ikke er blitt spurt. Stengata i Moss er stappfull av historie fra de siste 250 årene. Turid og Svein Simensen som bor i Stengata 14, har både spurt og gravd i vegger og dokumenter. Og fått vite mye.

Huset ble bygget omkring 1770 og har blant annet vært skolestue. Ikke så mye var forandret gjennom de 250 årene før ekteparet Simensen kjøpte det i 1983. Men da brukte de fem år på å pusse opp og modernisere til et brukbart nivå, uten at de ødela husets «sjel».

Grundig oppussing
Svein Simensen har vært bygningsingeniør i en mannsalder og har spesialisert seg på å restaurere gamle hus. Først og fremst på oppdrag, men han fikk skikkelig bruk for kunnskapene og erfaringene da han og fru Turid kjøpte Stengata 14. Tidligere bodde ekteparet på Bredsand, men begge ønsket seg tilbake til barndommens mer bynært strøk. Og de ønsket seg et gammelt hus med en historie. Det fikk de. Huset ble antagelig bygget som en kom- binasjon av skole og bolig. Restaureringsarbeidet viste at en skillevegg mellom de to nordligste rommene er bygget mye senere enn resten av huset. Skolestuen måtte ha vært større enn dagens små rom.

De to gjorde oppussingen grundig, men forsiktig. De avdekket lag for lag med tapeter og maling på veggene, oppdaget et vindu som var blendet, murt igjen av strå og kalkmørtel og papp. Panelet i spisestuen viser tydelig at bordene har vært skåret og høvlet med hånd. Gjennom mange lag har ekteparet Simensen funnet frem til den originale rødfargen på veggen, som kler rommet godt. Og de fant ut at den nåværende entréen en gang hadde vært et portrom som delte huset i to.

Mange liv har vært levet her. Mennesker har ledd og grått, strevet med å få endene til å møtes, slitt i motgang og hatt det deilig i medgang. Opplevet standsforskjellene i byen, vært vitner til flere bybranner, men vært lite rammet selv.

Turid Simensen ønsker velkommen til huset sitt, Stengata 14 fra 1770.

Svein Simensen har studert folketellingen fra 1801 og funnet ut at den gang bodde skoleholder Svend Erichsen på 61 år i huset med kona Hedvig Larsdatter og datteren Mallene Svendsdatter. De bodde i den søndre delen av huset. Der bodde også den innlosjerte arbeidsmannen Ole Nielsen på 37 år.

I den nordre enden av huset var det skolestue. Skolen var privatskole for allmuebarna på Værlesanden, og foreldrene måtte betale for undervisningen.

Skolestue
- Timen begynner, ringer Svein Simensen med den gamle skoleklokka og tar opp den over 200 år gamle tråden fra da det var skolestue i huset hans. Og han vet at både Berte Marie, Anne Dorthe, Ingeborg Maria, Maren Sofie, Johanne Sofie, Mallene og Serine satt ved pultene i det som nå er to stuer. Simensen er fascinert av de gamle navnene.

I boligdelen av huset lå et kombinert oppholds- rom/kammers, et lite rom for utleie og et bittelite kjøkken med en diger grue. Kjøkkenet var felles for to familier, mens hybelboeren bare hadde adgang dit hvis han trengte det. Alt vannet som skulle brukes måtte bæres inn, og det brukte vannet bæres ut. Men beboerne fikk innlagt gass til belysning og koking fra Gassverket borti gata midt på 1800-tallet. Utedoen var i uthuset, sammen med et skjul og et lite fjøs. De fleste som bodde her gjennom årene hadde en ku og et par griser. Hest var bare for de rike. Men senere, da slekten Ekholdt bodde her i flere generasjoner fra ca. 1880 til 1960, hørte det alltid hest til huset. Stall og høyloft lå ut mot Sykehusgaten.

Skuffet ut gammel “møkk”.
Da Turid og Svein Simensen overtok huset, skuffet de ut gammel møkk fra utedoen og dyrenes lokum. Gjennom årene var det blitt til den fineste jord som kunne brukes i den lille hagen mot Sykehusgata.

I 1912 brant stallen. Eieren ville gjerne bygge den opp enklest mulig, han hadde ikke råd til noe mer. Men da begynte byråkratene i kommunen å stille krav: Hvis stallen skulle bygges opp igjen, skulle den være solid og skikkelig. - Det vil bli min ruin, argumenterte mannen. Det hjalp ikke. Hesten måtte ha en skikkelig stall. Og det fikk den. Bygget av betongblokker fra Moss Bygg. Nå er stallen blitt til en liten hybel og et kontor.

Tydelige spor viser at det også har bodd en skomaker i huset, for de fant lester og andre skomakersaker da de holdt på å renovere huset.

Kjøkkenet er lite, men praktisk, og har beholdt sjarmen fra gamle dager. Turid Simensen trives med det.

Trangt i Værlesanden
Det var trangt om plassen i hele Værlesanden, 42 familier fordelt på 29 hus. Og husene var ikke store. Av de voksne var 56 menn yrkesaktive, og det var også syv-åtte kvinner. Kvinnene var spinnere og veversker på veveriet ved Mossefossen. Mennene kunne være forskjellig slags håndverkere, i tillegg var syv innrullerte matroser i marinen, et par menn var matroser på sivile båter og to familier levde av å fiske. I tillegg levde fem på fattigkassen, som det het den gangen. En av dem var en tidligere skoleholder. Så det var mange slags forhold, og sikkerhetsnettet for folk som ikke klarte seg selv hadde store hull.

I folketellingen fra 1801 fant Simensens ut mye om hvem som hadde bodd i gaten akkurat det året:
Eldste mann i hus nr. 25 i 1801 var snekker Henrich Meyer som var 82 år. Det var høy alder den gangen. Han var gift med Inger Stenberg som var 68 år. Sammen hadde de datteren Inger Henrichs- datter som var 17 år og ugift. Johan Henrichsen på 32 år bodde også i huset, han var innrullert matros og gift med Anne Olsdatter på 34 år.

Gravid 12 år gammel
Langt yngre enn Henrich Meyer var en annen beboer i gaten, en jente på 15 år som to år tidligere hadde fått et barn. Hun bodde hjemme hos foreldrene sine med den lille sønnen sin. Barnets far var oppført som ukjent. Hun var bare 12 år gammel da hun ble gravid.

I hus nr. 8 bodde Isaach Hansen Berg. Han var 73 år, enkemann og skomaker. Sønnen hans på 34 år var også skomaker, og ugift. Datteren til Isaach, Karen Mathe Berg, var 43 år og også ugift. I tillegg bodde også skomakerdrengen Didrich Jensen Wærner her.

I hus nr. 12 bodde Erich Erichsen Reyer, 56 år. Han var fraktemann med egen skute og gift med Mallene Pedersdatter på 53 år. De hadde fire barn: Innrullert matros Lars på 23, Erich på 13, Mallene på 10 og Maren på 8 år.

De fleste var strandsittere
Stengata og hele Værlesanden (strandområdet rundt Værlebukta) lå utenfor bygrensen i 1801. Her var de fleste strandsittere. Det vil si at de hadde ikke borgerbrev, for de eide ikke jord. De kunne eie sine hus, men eide ikke tomten. Kjøpmenn og håndverksmestere kunne søke magistraten om å bli borgere. Men ikke alle som kunne, gjorde det. Det fulgte også forpliktelser med borgerbrevet.

Senere har det blant mange andre bodd en fraktemann med egen skute her, en urtegårdsarbeider som fant urter til byens apotek, bryggesjauere og arbeidere både på Jernverket og i møllene.

Stengata ble anlagt som vei med runde kuppel- stein i 1797. Da var området for lengst regulert og tomtene for boligbygging fordelt. Lenge hadde det vært helt klart at det kom til å bli åpnet en kanal gjennom Værlesanden. Den hadde vært planlagt i 150 år, men blitt utsatt fordi det ikke var penger til å grave og bygge den ennå. Derfor ble det planlagt parallelle gater som fulgte det kommende kanal- løpet med smågater imellom. Intensjonen var å forbinde Værlesanden med Moss by, som tilsvarte det nåværende sentrum.

Mye er revet
Da jernbanen gjennom Smålenene skulle bygges på slutten av 1870-tallet, måtte 14 hus i Værlesanden rives. Enda flere da Rådhusbroen ble bygget på begynnelsen av 1960-tallet. Andre hus er revet på grunn av forfall. Men noen av de gamle husene lever fortsatt. Men bare såvidt:

Helt i sørenden av Stengata, nr. 1 og 3, ligger henholdsvis det tidligere Fattighuset, opprettet i 1858, og huset hvor fattigforstanderen bodde. I mange år har de to husene stått med gjenspikrete vinduer med sponplater. Husene står tomme, ubebodde og uten vedlikehold. Moss kommune eier dem. Hva skal skje med dem?

- Planen er at Stengata nr. 1 og 3 skal rehabiliteres. Eksteriøret skal beholdes, men innvendig skal det bygges om til moderne boliger. Men foreløpig er kostnadene store og lommeboka liten, så den endelige beslutningen og fremdriften er ikke avklart ennå, sier daglig leder Bengt Olimb i MKEiendom.

Det gamle fattighuset og fattigforstanderens hus i Stengata 1 og 3 har stått med gjenspikrede vinduer i mange år.

• Forrige
• Neste