Strandsitteren artikler

Fra brennevinsby til tørrlagt by

Av Ole Peder Kjeldstadli

Brennevinsproduksjonen i Moss var i en periode midt på 1800-tallet den største i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgssteder fordelt på 3000 innbyggere. Det første brenneriet ble etablert i 1787. Avholdsbevegelsen, en av de store folkebevegelsene som har preget landet siden midten av 1800-tallet, arbeidet mot alkoholbruk. Utgangspunktet har bare delvis vært av religiøs art. Ikke minst arbeiderbevegelsen støttet avholdssaken, særlig i første halvdel av 1900-tallet. Avholdsfolket stilte med egne lister i Moss ved kommunevalgene fram til midt på 1920- tallet. Toppkandidaten de første årene var Frk. Amanda Sengeløv.

I Norge var det forbud mot omsetning av brennevin 1916-26 og hetvin 1917-23. Denne perioden kalles gjerne forbudstiden. Brennevinsforbudet ble innført i Norge ved et stortingsvedtak i desember 1916, og var først et midlertidig forbud i forbindelse med jule- og nyttårshøytiden. Før Stortinget rakk å oppheve forbudet i begynnelsen av 1917, kom imidlertid en felles henvendelse fra politimestrene i de tre største byene, Oslo, Trondheim og Bergen, som ba om at forbudet skulle fortsette.

Målet om permanent forbud nådd
Avholdsbevegelsen nærmet seg sitt mål om å tørrlegge Norge skritt for skritt. Ved innføringen av et permanent forbud var kampen kronet med endelig seier, mente mange.

Stortinget forlenget forbudet mot brennevinsomsetning, og fulgte opp med forbud mot øl i klasse 1 samt forbud mot hetvin. Det sosialpolitiske tiltaket hadde i utgangspunktet stor folkelig oppslutning, men handelsproblemer og kriminalitet undergravde ordningen. Hetvinsforbudet ble opphevet i 1923. Brennevinsforbudet ble opphevet etter en folkeavstemning i 1927.

Første pol i Torvgården
I mange år var det derfor forbudt å selge brennevin i Moss. A/S Vinmonopolet, som åpnet utsalg i Moss desember 1927 i Torvgården, ble i 1929 tildelt rett til salg av brennevin. Det var da bortimot 19 år siden sist det var mulig å få kjøpt en flaske brennevin i Moss lovlig. Under forbudstida, nærmere bestemt i 1922, ble det opprettet et vinmonopol i Norge som skulle sørge for omsetningen av vin i hele landet. Det var først og fremst de sterkeste drikkene som ble sett på som et sosialt og helsemessig problem.

Legemiddel mot alt
I disse 7 årene var hetvin og brennevin bare tillatt som et legemiddel i Norge. Dette såkalte legemiddelet skulle etter hvert hjelpe mot alle mulige slags sykdommer. Derved oppsto også et nytt fenomen, de såkalte ”brennevinsdoktorer”. Det var nemlig tillatt å få kjøpt brennevin, men altså kun til medisinsk bruk og på resept fra en lege. I 1923 ble det skrevet ut hele 1,8 millioner resepter.

61,6 prosent for forbud
Den 5. og 6. oktober 1919 ble det holdt en rådgivende folkeavstemning over lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin i Norge. Omkring 2/3 av de stemmeberettigede avga stemmer, og 489 017 (61,6 prosent) svarte ja, mens 304 673 stemte nei. Ved forbudsavstemningen i 1919 ble det benyttet betegnelsene: Ja for brennevinsforbud og Nei imot brennevinsforbud.

Det var imidlertid en stor forskjell på by og land i denne saken, ettersom det i byene var en grei majoritet mot forbudet (55,5 posent mot). I Moss var det svært jevnt. Der stemte 1487 mot forbud (49,4 prosent), mens 1526 stemte for forbud. I Moss var stillingen med andre ord nesten uavgjort, med en liten overvekt til avholdsfolket.

Ble mossingene dermed totalt avholdne?
Forbudet ga seg flere utslag. Utallige resepter på sprit ble skrevet ut av legene i Moss. Samtidig økte hjemmebrenningen, og smugling ble særs lønnsomt. Moss ble regnet som en sentral by i spritsmuglingssammenheng. Til Moss bys historie, skrevet av Nils Johan Ringdal, fortalte Fridtjof Evensen at det ble solgt sprit fra et hus i Bråtengata. En dag var det en stor politirazzia og politifolkene søkte gjennom skuffer og skap fra kjeller til loft. Mens dette pågikk, satt en samling av strøkets kvinner pyntelig samlet rundt spisebordet. De sydde, strikket og snakket lavmælt for ikke å forstyrre politifolkene. Bordet var stort, og det var dekket med en stor, sid duk med plysjkanter. Under duken hang spritkannene tett – i hver sin krok.

Fløt i land i Værla
Eller spritkanner fløt land ved Værla etter at de var lempet over bord så langt syd som ved Hvalerøyene. Senhøstes 1925 kom det spesielt mange kanner på én gang. Disse var sannsynligvis blitt droppet ved Revlingen. Da løp nær sagt alle syerskene fra Aug. P. Horns fabrikker til stranden og fylte kaffekanner og hva de måtte ha for hånden med sprit. Innen politiet nådde fram, var de dyrebare dråpene i sikkerhet. Og om kvelden ble det stor fest med dans på løkka til Sprint.

Bildet viser Anders Kornelius Meyer-Lie som var lege på Grünerløkka i Kristiania. Han ble stilt for retten etter å ha skrevet ut ca. 38 000 brennevinsresepter i 1923. Han ble dømt i byretten, men frifunnet i lagmannsretten. Faksimile fra Aftenposten 13.11.1923.

Finurlige måter
Mens oppblomstringen av brennevinsproduksjonen var en pest og plage for arbeiderfamiliene i byen, så var brennevinshandelen en viktig del av velstandsutviklingen for det som ofte ble kalt de ”konditionerte”. I jubileumsberetningen til Moss Klubb og Ball ble det sagt at i forbudstiden klarte man stort sett å skaffe alkohol på finurlig måter. Politimesteren i Moss torde imidlertid ikke melde seg inn i klubben. ”Jeg tør ikke sette mine ben innenfor klubben", uttalte han, og fortelleren legger til: ”Det var en politimann med hjertet på rette sted.”

Handelspolitiske følger
Norge fikk i begynnelsen av 1920-åra handelspolitiske problemer med «vinlandene» Frankrike, Spania og Portugal, som mistet markedsmuligheter. Disse landene var Norges beste fiskekunder. Responsen fra dem var å legge høye tollsatser på norsk fisk, slik at eksporten etter hvert nærmest stoppet opp. Dette var en hovedårsak til at inntektsmulighetene ble mye dårligere for fiskere og fisketilvirkere etter 1920. Norske myndigheter forsto etterhvert at noe måtte gjøres for å redusere de utilsiktede bivirkningene med forbudet.

Samlagene et problem
Da forbudet ble innført, foregikk omsetningen av brennevin – som på den tiden utgjorde 80 % av alkoholomsetningen – i såkalte samlag. Dette var utsalgssteder med kommunal bevilling. Da forbudet mot brennevin ble innført, ble det straks et spørsmål om hvor omsetningen av de lovlige varene skulle skje. Avholdsbevegelsen ønsket å legge denne omsetningen inn under kommunale samlag, som gjennom lokale avstemninger så skulle forsøkes lagt ned.

Private monopol
Motstanderne av forbudet ønsket imidlertid å sikre at det også i fremtiden skulle bli omsetning av øl og vin over hele landet. De norske handelspartnerne var også bekymret for at omsetningen av vanlig vin skulle hindres av kommunale bestemmelser. Som et slags kompromiss, delvis etter mønster fra Sverige, ble det vedtatt å opprette et monopolutsalg med private aksjonærer, men under statlig kontroll. Vinmonopolet ble etablert i 1922, med utsalgssteder i større byer.

Ventet på monopolloven
Vinmonopolsaken ble drøftet i Moss bystyre. Den 12. september 1921 oppnevnte formannskapet en komité på 5 medlemmer til å utrede følgende spørsmål: ”Kan det anbefales at der opprettes et samlag for salg, eventuelt skjenking av ø1, alternativt vin. I tilfelle gi forslag til opprettelse av samlag fra 1/1.1922.” Prost Halvorsen måtte på grunn av sykdom be seg fritatt for vervet som komitémedlem, hvoretter komiteen besto av følgende herrer: Dr. T. Nannestad fra Frisindede Venstre, formann, disponent Jens Jacobsen, overbetjent T. Øiestad, lærer M. Sagen, Avholdsfolkets velgerforening og fondssjef H. Evensen.

Etterat komiteen i et par møter hadde drøftet spørsmålet avga den 12. oktober 1921 en uttalelse, som gikk ut på at den ville vente med å ta standpunkt inntil den endelige ordning av salg og skjenking av øl og vin var bestemt, i monopolloven.

Ingen fordel av samlag
Monopolloven ble satt i kraft fra 1. januar 1923. Fra samme dato kunne vin og ø1 med mer enn 4,75 volumprosent alkohol kun selges av samlag eller A/S Vinmonopolet, men det var et forbehold: at eldre rettighetshavere kunne realisere sine lagre til utgangen av februar 1923.

Samlagskomiteen i Moss hadde deretter nytt møte og påny drøftet komiteen det forelagte spørsmål. Komiteen uttalte enstemmig ”at byen ingen interesse eller fordel har av oprettelse av øl- og vinsamlag nu”.

Den nye loven bestemte at bevilling til skjenking og salg av øl og vin kunne meddeles samlag for et tidsrom av inntil 6 år. Samlagets vedtekter måtte godkjennes av bystyret og stadfestes av kongen. Antallet av samlagets salgs- og skjenkesteder kunne bestemmes av bystyret. Valg av bestyrere og salgs- og skjenkesteders beliggenhet måtte godkjennes av bystyret eller formannskapet mens samlagsstyrets formann skulle oppnevnes av fylkesmannen. Av de øvrige medlemmene skulle bystyrene velge halvparten. Samlagets overskudd skulle innbetales i sin helhet i statskassen. Til aksjeeierne måtte det ikke utbetales mer enn 7 prosent årlig av aksjekapitalen.

Skatt til kommunen?
Den eneste økonomiske fordelen kommunen kunne få av et samlag ville være at samlaget kunne ilignes skatt. Denne skatten kunne imidlertid ikke bli så stor at det ville få noen betydning for byen.

Samlagets skjenke- og utsalgssteder ville også beslaglegge husrom, og på den tiden hadde man som bekjent ingen overflod av husrom.Borgermester Hans Aase skrev i sitt framlegg for formannskapet at bortsett fra hans prinsipielle standpunkt med hensyn til rusdrikkbevillinger, måtte han av praktiske og økonomiske grunner erklære seg helt enig med komiteen om at Moss ikke skulle opprette øl- og vinsamlag.

De private kunne fortsette
Videre viste borgermesteren til at når Vinmonopolet fikk bevilgning av bystyret, kunne polet også selge vin og øl, inklusiv sterkøl. I skrivelse av 7. desember 1922 hadde selskapet  søkt om sådan bevilgning uten å nevne salgsstedenes antall eller beliggenhet.

Borgermesteren oppfattet det slik at ansøkningen kun gikk ut på at bystyret skulle godkjenne en midlertidig ordning, som skulle opphøre senest 1. juli 1923. Inntil den tid skulle de eksisterende bevillingshaverne, Søren Kure, Andersen & Bang og Chr. Flemming, eller noen av dem, fortsette som selskapets kommisjonærer.

Alt gikk til Staten
Fra 1. juli skulle Vinmonopolet åpne sine egne utsalgssteder. Deres antall og beliggenhet samt valg av bestyrere måtte da godkjennes av bystyret. Verken A/S Vinmonopolet eller de private bevillingshaverne betalte avgift til kommunen. Alle avgifter gikk rett i statskassen.Borgermesteren var ikke tvil om at ulempene ved vinutsalgene ikke kunne oppveies av «den smule skat, som kunne utlignes paa disse forretninger».

Ville ikke gi bevilling
Mot denne bakgrunnen innstilte borgermesteren overfor formannskapet at A/S Vinmonopolets andragende av 7. desember 1922 om bevilling til å selge vin og øl i Moss ikke skulle innvilges. Under sakens behandling i formannskapet gjentok representanten Nannestad at A/S Vinmonopolet skulle gis rett til å opprette ett utsalg i Moss. Under voteringen ble borgermesterens forslag vedtatt med 7 mot 4 stemmer. Mindretallet var Nannestad, S. Mathisen, S. Peterson og C. Vogt.

Formannskapet anbefalte altså bystyret å fatte en beslutning om at A/S Vinmonopolets søknad om å opprette utsalg i Moss ikke skulle innvilges. Moss bystyres møte onsdag den 7. mars 1923 behandlet denne saken og bifalt formannskapets vedtak. Nannestad opptok igjen sitt forslag fra formannskapet. Formannskapets forslag ble vedtatt med 28 mot 16 stemmer.

Etterskrift:
Vinmonopolet ble etablert som et privat aksjeselskap under statlig kontroll 30. november 1922, og navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge. Etter opphevelsen av hetvinsforbudet i 1923 og brennevinsforbudet i 1927 ble Vinmonopolets omsetningsenerett utvidet til også å omfatte disse produktene. Brennevin fikk Vinmonopolet adgang til å selge i byer med minst 4000 innbyggere som hadde utsalg for brennevin i 1913. Vinmonopolet åpnet utsalg i Moss desember 1927 i Torvgården, og ble i 1929 tildelt rett til salg av brennevin. Det var da bortimot 19 år siden sist det var mulig å få kjøpt en flaske brennevin lovlig i Moss.

Brosjyre som ble gitt ut for å endre brennevinsforbudet.

KILDER:
Bystyreprotokollen fra 1923
Tidsskrift for Den norske legeforening Store Norske Leksikon

• Forrige
• Neste