Strandsitteren artikler

30 års strid om utbyggingen av Nyquists løkke

Av Ole Peder Kjeldstadli

 

Det er ikke bare i nyere tid det har vært strid om det som i dag kalles Nyquistbyen. Før grunneier Johan Nyquist fikk bygge ut området ble det kranglet med kommunen i nærmere 30 år. (Dronebilde: Terje Holm)

I Marianne Årviks masteroppgave om Sunnhetskommisjonen i Moss 1860−1883, 1905−1906 får vi ta del i hvordan Nyquistbyen ble til. På 1800-tallet økte befolkningen i Moss fra rundt 3000 innbyggere i 1801 til vel 12000 i 1900. Med slik befolkningsøkning og sunnhetskom- misjonens krav til utforming av byplanene kom det en strøm av byggesøknader. Sunn- hetskommisjonen skulle i henhold til lokale forskrifter inspisere tomten, plassering og konstruksjonen av husene. Dette var en planleggingsfase, stadsingeniør Stabell tok stor del i byens utforming. De fleste søknader ble riktignok godkjent, med det var én søker som fikk avslag; Johan Nyquist og hans søknad om å bygge hus på sin løkke i Værlegaten.

Johan Nyquist var sønn av handelsgartner Peter Nyquist i Moss. Johan Nyquist var fullmektig og praktisk leder av Gerners møller ved Mossefossen. Han ble en av de viktigste bedriftslederne i 1880- 1890-årenes Moss.

Stadsingeniør Stabell hadde satt i gang et byggeprosjekt i det samme området som Nyquist ville bygge. Det skulle bygges gater og kvartaler, men på selve tomten eller løkken til Nyquist ønsket ikke sunnhetskommisjonen at det skulle bygges, samtidig som kommisjonen var innbyrdes uenige om hva skulle skje med tomten. Resultatet ble en avstemning der alle utenom Stabell stemte imot all bygging på løkken.

Stabell og Nyquist var nok begge enige om at sunnhetskommisjonen ikke helt forsto at byen ekspanderte, og at det derfor hastet med å bygge flere hus.

Møkkete grunnvann
Bakgrunnen kunne for flertallet være at Nyquists løkke lå på nedsiden av kirkegården. Derfra rant det møkkete grunnvann ned på hans tomt. Derfor ville ikke kommisjonen tillate at det ble anlagt brønn på løkka, de ønsket å gå bort fra en slik foreldet metode. I oktober 1875 ble det gitt tillatelse til å bygge hus der, men grunneieren måtte forplikte seg til å drenere tomten etter de nye 

reglene. Det ville bli meget kortbart. I løpet av årene fram mot 1880 var saken om Nyquists løkke oppe til behandling i sunnhetskommisjonen 24 ganger. Det ble slik fordi Nyquist gikk rettens vei for å få byggetillatelse, og fordi det var flere saker som dukket opp i de nedslitte husene som allerede sto i den andre enden av løkka.

Denne saken satte sunnhetskommisjonen på prøve. I sine tilbakemeldinger utad virket det som om kommisjonen var enstemmig med sine bastante og urokkelige meninger. Innad hadde imidlertid kommisjonen store vanskeligheter med å enes. Problemstillingene var hva man skulle gjøre med de som allerede bodde i de dårlige husene som var reist på tomta, og med byggesøknaden til Nyquist.

Mye vann på gulvene
I 1875 ble politimester Sandberg medlem av sunnhetskommisjonen. Sandbergs inntreden i kommisjonen var kjærkommen. Kommisjonen trengte juridisk kompetanse. Videre var Sandberg engasjert på flere arenaer, og dette var en styrke fordi han da fikk kompetanse på ulike områder samtidig som han var godt orientert om hva som foregikk blant byens sentrale aktører.

Kommisjonen fant det vanskelig å kaste ut personer som bodde i de kummerlige boligene. I hovedsak dreide det seg om familier som bodde i kjellerleiligheter som ikke tilfredsstilte kravene i forskriftene. Dessuten var det mye vann på gulvene. Beboerne fikk imidlertid anledning til å bo der de bodde fram til april 1876. En grunn til det kan ha vært at kommisjonen ikke maktet å finne bedre boliger. Eller var det den kalde høsten som gjorde det mulig for kommisjonen å inngå et kompromiss med dem som bodde i de dårlige boligene?

Sunnhetskommisjonen var nemlig av den oppfatning at grunnvannet som den hadde pålagt Nyquist å fjerne, ikke var like skadelig om høsten og vinteren fordi det luktet mindre om vinteren enn om sommeren! Som miasmeteoretikere mente de at det var mindre risiko knyttet til vann som ikke luktet vondt. Hvis det fortsatt skulle være mulig å gi noen tillatelse til å bo der etter april, måtte grunnvannet som rant fra kirkegården fjernes.
Deretter lå saken nærmest urørt fram til april. Det var to grunner til det, den ene var den fristen som var blitt satt, den andre var at kommisjonen ble veldig opptatt med å bekjempe den største kopperepidemien det tiåret.

Tapte, men ga seg ikke.
Ett år senere, i 1877, pågikk saken fortsatt fordi Nyquist ikke ga etter for kommisjonens bestemmelser. Til hans store irritasjon over at han måtte svare på kommisjonens bestemmelser fra 1875.

Saken om Nyquists løkke fortsatte, og han gikk til slutt rettens vei og kontaktet overrettssakfører Strøm som var ansatt i amtet. I 1878 fikk kom- misjonen tilsendt en domsakt fra amtets magistrat. Kommisjonsmedlem Sandberg, også politimester i Moss, fikk i oppdrag å representere kommisjonen i retten.

Til tross for flere runder i rettsapparatet, med tap for Nyquist både i underrettsdommen og i over- rettsdommen juli 1878, nektet han fortsatt å følge bestemmelsene om drenering. Moss formannskap ble så informert om saken, og Nyquist ble tilbudt at bykassen kunne dekke halvparten av utgiftene. Men Nyquist ville ikke betale noe, og takket dermed nei til dette tilbudet. Siste gang Nyquists løkke er omtalt i møteprotokollene er 13. juni 1879.

Tok sunnhet på alvor.
I denne saken var det vannet fra kirkegården som skapte problemer, ikke bare for Nyquist, men også for flere familier i de bygårdene som allerede var bygget. Sunnhetskommisjonen så seg nødt til å stenge et melkeutsalg som forgikk i en av kjellerne, fordi kirkegårdsvannet kom inn der. Nyquistsaken ble en lang og ikke minst vanskelig sak. Saken viser at sunnhetskommisjonen tok sitt ansvar for sunn- heten på alvor. Det ville ha vært å ta et steg tilbake om Nyquist hadde fått tillatelse til å bygge en brønn av det gamle slaget. Det samme vil det vært om Nyquist hadde fått tillatelse til å bygge uten å føre det møkkete vannet bort.

Saken viser hvor bastant sunnhets- kommisjonen kunne være i enkelte saker. Men samtidig gir saken også uttrykk for hvor sterk motstand sunnhetskommisjonen kunne møte.

Kilder:
Marianne Årviks masteroppgave om Sunnhetskommisjonen i Moss 1860−1883, 1905−1906. Moss bys leksikon.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag84
Igår404
Denne uka2473
Denne måneden9953
Totalt2489055

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown