Strandsitteren artikler

Nyquistgården var min herlige lekeplass

Av Elisabeth Vogt og Jan Kronberg (foto)

Mens hele nedre del av Værlegata og Fjordveien er revet for å gi plass til jernbanetunnel og ny stasjon, står Nyquistgården i Høienhaldgata 1 fortsatt på plass høsten 2019. Men den skal ikke spares, selv om huset er regulert til bevaring. Det må fjernes når Bane NOR skal bygge utløpet av tunnelen og en kulvert ned mot den nye jernbanestasjonen.

Byantikvar Berit Kolden ønsker at den kjente bygården skal settes opp igjen på nabotomten ovenfor i Høienhaldgata, og være på plass igjen når Bane NOR er ferdig med å anlegge jernbanetunnelen om drøye fem år.

 

Nyquistgården i Høienhaldgata 1 ble bygget i 1813. Eiendommen ble da kalt Bakkene. Senere fikk den adressen Fleischers gate 11 (folketellingen 1885 og 1910). Når Lillebill Marshall bodde der var adressen Fleischers gate 23.

Vokste opp i gården
For Lillebill Marshall betyr Nyquistgården mye. Her vokste hun opp sammen med mor og far og to søsken, mormor, onkel Kai og tante Lilla. Leieboerne Ingrid og Per Schulstad ble også en slags tante og onkel. Som jentunge besøkte Lillebill alle beboerne i det innholdsrike huset nesten hver dag. Hun smatt via baktrapper, hemmelige rom, inn til fars verksted, innom bestemors finstue med krystalllysekrone og rokokkomøbler. Hun sovnet til «onkel» Pers klassiske pianospill fra etasjen under.

Minne fra postkontoret
I leiligheten til Schulstad var det en dør med luke i. Antagelig en rest fra postkontoret som var i huset fra 1818 til 1830. Men det var før familien Nyquist kjøpte huset. Lillebill forteller:

- Jeg hadde en fantastisk fin barndom i dette huset, med mye voksenkontakt med spennende og veldig forskjellige mennesker, minnes Lillebill Marshall. Søsteren Nicole var bare ett år yngre og de hadde også mye moro sammen og ikke minst med de andre barna i nabolaget.

 

Slik var Nyquistgården i 1879. Hartvig og Karen Nyquist i forgrunnen. (Foto: Ukjent.)

- Søsteren min opererte nok mest ute, mens jeg fløy rundt i hele huset og besøkte alle: Et polsk ektepar som jobbet på TrioVing bodde i «sørfløyen», to brødre som hadde flyktet fra Ungarn bodde i verkstedbygningen der min onkel Kais bilverksted, Elektroservice, holdt til. Kvist- værelsene på loftet var også leid ut til blant andre en italiener som laget figurer av gips, malte dem og solgte dem. Hele huset var lekeplassen min!

- Mormor hadde tre stuer på rad; finstua, en dagligstue og en «riddersal» med rustninger, hellebarder, sverd og kinesiske møbler. Salen var kjempespennende for en liten jentunge. På sekstitallet ble riddersalen gjort om til et alminnelig soverom. Magien forsvant.

I ungdommen hennes bodde familien et par år i Frankrike og i Oslo, for så å komme tilbake til familiehuset i Moss. Lillebill fikk etter hvert egen hybel i «sørfløyen» – i det som tidligere hadde huset tippoldefarens gartneriutsalg.

Fem generasjoner
Nyquistfamilien har eid gården i fem generasjoner siden 1831. Huset er en god representant for Østfold-empiren med sin tette form og halvvalmede tak. Lillebill Marshall vet ikke hvem som bygget huset i 1813, men hun vet av gamle nedtegnelser at hennes tippoldefar, handelsgartner Peter Nyquist (f. 1808) var den som kjøpte huset i 1831 av postmester Schmidts dødsbo, og at han bodde der til sin død i 1872.

 

De karakteristiske kjellervinduene er større innvendig.

Oldefaren, Hartvig Nyquist (1847-1925), som var lege i Moss, vokste opp i huset sammen med åtte søsken. Han fortsatte å bo der som voksen, gift med Karen Møller (f. 1860). Lillebills mormor, Ingerid Nyquist (1901-1978), var deres eneste barn og hun arvet eiendommen da moren døde i 1942. Gartner Peter Nyquist laget en fantastisk hage som bugnet av blomster, nyttebusker og flotte trær, og strakk seg helt ned til Værla. Gjennom hagen gikk det også en bekk fra Skarmyra til Værla. Nyquisthagen var det største hageanlegget som noen gang har vært i Moss sentrum. Senere kjøpte byggmester Sigurd Petterson det meste av hagen og bygget boliger der, det som senere ble kalt Nyquistbyen og som nå er revet.

Da Lillebill vokste opp, var det mindre igjen av den store hagen, men store flotte parktrær preget fremdeles eiendommen. Lillebills far, engelske William Marshall, skapte en ny liten, blomstrende hage, en yndet uteplass for familiemiddager i det fri.

Også kalt Grossgården
Hovedhuset er kjent som Nyquistgården. Noen kaller det også for Grossgården. Det er fordi Lillebills bestefar, Court Gross, bodde der i de syv årene han var gift med Lillebills mormor, som altså var født Nyquist. Gross hadde tyske foreldre, men var norsk statsborger da han giftet seg og bosatte seg på Bevøya. Han var enkemann med to barn da han giftet seg Lillebills mormor. De fikk to barn sammen, Kai og Ellinor (Lillebills mor).

Etter skilsmissen flyttet Court Gross til Oslo mens familien ble boende i Nyquistgården. Sønnen Kai Gross bodde i huset i hele sitt liv.

Nyquistgården er blitt bygget ut og om, men huset fikk trolig sin nåværende form innen midten av 1800-tallet. I det lave tilbygget mot sørvest hadde Peter Nyquist gartneriutsalg. Verkstedbygningen der Kai Gross startet elektrisk bilverksted på slutten av 1950-tallet, må opprinnelig ha rommet stallen til posthuset. Den ble revet i forbindelse med utvidelsen av riksvei 19 i 1995.

Da Kai Gross døde for 20 år siden, ble huset solgt ut av Nyquist-familien. Den nye eieren seksjonerte huset slik at det ble åtte leiligheter her. Men nå er det tomt. Lillebill Marshall får fremdeles klump i halsen med tanke på at huset skal rives og fjernes mens utgangen av den nye jernbanetunnelen bygges. Hun er så glad i huset, både personlig og faglig – som arkitekt er hun opptatt av bygningsvern. Da familien solgte huset, hadde hun målt og tegnet opp alle rom. Sammen med fine bilder av huset, eiendommen og familien, funnet i gamle album, er det hennes lille skatt.

Veispøkelset
Vedlikeholdet av huset sto stille i mange år fordi ingen visste hvor riksvei 19 skulle komme til å gå og om huset måtte rives. Det første er ennå ikke avklart, men at jernbanen skulle tvinge huset i kne var det ingen som hadde trodd. Veispøkelset, kaller Lillebill Marshall det.

Da ytterveggene hadde mistet all maling bestemte eierne at sånn kunne ikke huset være. Ved hjelp av fagfolk fant de frem til den opprinnelige husfargen, brent umbra, en slags gammelrosa, som huset igjen ble malt i. Huset var i betydelig bedre stand enn det så ut, og veldig lite av den opprinnelige bordkledningen måtte byttes. Hun berømmer sin bror Gilbert og svigerinnen Wenche, som da de bodde der, sto for en fantastisk innsats i restaureringen. Senere malte den nye eieren huset grått.

Når huset rives, vil de finne mange gamle ukeblader som underlag under et gulv i første etasje, ler Lillebill. Det var faren hennes som forsynte seg av store bunker med blader som hadde ligget lenge på loftet. Men det er også det eneste hun ler av i denne forbindelsen.

Åtte leiligheter
Huset besto av åtte leiligheter, med fem forskjellige inngangsdører. Den eldste delen er fra 1813, da det også ble postkontor her. Den nyeste delen er fra etter 2006, da Lloyd Sandberg kjøpte huset. Etter at Bane NOR kjøpte huset i 2018, har det vært et innbrudd her. Bare taket over en inngangsdør ble stjålet, en vindusrute ble knust, men det ser ikke ut til at noen har kommet seg inn. Inne er det heller ingenting å stjele, alt er tomt, vannet og strømmen er skrudd av.

 

Grunnmuren i gården er i ferd med å forvitre. På bildet historielagets leder Kristian Hjortkær Hansen på befaring. (Foto: Per Vorum)

 

Hvorfor huset må rives
Nyquistgården ligger der hvor tunnelen fra Sandbukta skal munne ut, først i en kulvert før jernbanesporene kommer ut i dagen igjen ned mot den nye stasjonen. Når utbyggingen er ferdig ved utgangen av 2024, kan tomten settes i stand igjen og det er mulig å gjenreise Nyquistgården.

Målet vårt er å ta vare på huset, og vi vil sette det opp igjen hvis det er mulig, sier prosjektsjef Jarle Rasmussen i Bane NOR. Huset er ombygget mange ganger over 200 år. Først når det plukkes fra hverandre, kan vi se hvor mye som er ødelagt og råttent, påpeker han.

10 km nye spor
Fra slutten på dagens dobbeltspor i Sandbukta blir det ca. 700 meter dobbeltspor i dagen før traseen går inn i en 2,7 km lang tunnel under Moss sentrum. For de siste 400 meterne av tunnelen i Nyquistbyen graves det en bygge- grop og støpes en betongtunnel før terrenget reetableres.

I betongtunnelen skal sporene dele seg, og sydover fra munningen bygges nye Moss stasjon med fire spor til plattform.

Det bygges også spor til vending og hensetting (parkering) av tog i dette området, samt forbindelsesspor til Moss havn. Total lengde på stasjonen blir ca. 1400 meter.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag105
Igår404
Denne uka2494
Denne måneden9974
Totalt2489076

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown