Strandsitteren artikler

Brannkanonen fra skrap til kulturminne

Av Elisabeth Vogt

Den store brannkanonen i Moss ble sommeren 1917 solgt av kommunen som skrap til Moss mek. verksted for 480 kroner. Kanonen sto utenfor brannvakta i Vogts gate og hadde ikke vært i bruk på mange år. Det vakte stor oppsikt blant folk over at kommunen ville selge den. De var glade i kanonen. Men kommunepolitikerne mente at skrapjernet kunne selges til inntekt for en slunken kommunekasse.

 Formannskapet i Moss vurderte i 1917 den gamle brannkanonen som skrap. Men ikke alle var enige, så den eksisterer fortsatt. Nå pryder den inngangen ved brannstasjonen på Tykkemyr. (Foto: Jan Kronberg)

Den store kanonen ble siste gang brukt 24. juni 1889 da Nye Dyre Mølle brant. Brannen begynte ved 22.30-tiden. Kanonsmellet var så voldsomt at seks vindusruter ble knust i huset til lærer Mjanger, nesten borte ved dagens lyskryss. Noen hadde glemt å ta ut treproppen som sto i løpet på kanonen når den ikke var i bruk. Like etterpå ble det skutt med den lille kanonen på Bjerget. Og til slutt begynte kirkeklokkene å ringe. For nå hadde brannen utviklet seg til å bli en storbrann! Etter denne brannen fikk brannmannskapene innlagt varselklokker hjemme hos seg.

Byens første brannkanon med 18 punds kaliber ble anskaffet i 1825, samtidig som det ble bygget en bitteliten brannvakt øverst på Bjerget. Kanonen ble installert i det ene rommet på vakthuset, med munningen vendt mot syd. Vekterpersonalet ble økt fra fire til fem, og en av dem hadde ansvaret for å avfyre kanonen når det ble registrert brann i byen. Ved liten brann: Ett skudd. Stor brann: To skudd. Dermed visste brannmennene som ikke var på vakt hvor stor utrykning som var nødvendig. Det nyttet ikke for vekteren å sove på vakt. Hver halvtime måtte han blåse i blikktrompeten sin og rope ut hva klokken var.

Da den nye brannstasjonen ble bygget i Vogts gate i 1870, ble brannkanonen flyttet dit. En liten kanon ble satt opp på Bjerget (bildet over). Den står der fremdeles, men vaktbua er for lengst revet.

Men så i 1917 ble den gamle kanonen solgt. Folk protesterte, og etter henstilling i byens aviser, ble saken gjenopptatt i formannskapet. Det ble en ny avstemming om kanonen skulle kjøpes tilbake, men forslaget falt denne gangen også, med 7 mot 2 stemmer. Folk ga seg ikke, og Moss Avis kunne fortelle at i løpet av én dag var det skaffet private penger nok til å kjøpe tilbake kanonen. 1. oktober hadde Skarmyrkomiteen møte og Johan Nyquist og Bjørn Kristensen spurte om komiteen ville betrakte den gamle kanonen som en gave. Og det ville komiteen gjerne. Slik kom den til Skarmyrfjellet. Senere ble kanonen flyttet til brannvakta i Vogts gate.

Bestefaren min, Carsten Vogt, gikk på den midlertidige skolen som for drøye hundre år siden lå der Statens Hus ligger nå. Han fortalte om en kjedelig sangtime. Plutselig så elevene brannfolk som løp utenfor vinduet. Brannkanonen smalt, hest og brannvogn rykket ut. Det gjorde også sangelevene. Ut gjennom vinduene, ut gjennom døren, de løp etter brannvognen ned til Storgata, hvor et hus brant. Kjempespennende!

Men da de kom tuslende tilbake til skolen, var det oppstyr! Rektor sto i døren og skrev opp navnene til rømlingene. Foreldrene ble orientert, og guttene måtte sitte igjen tre timer etter skoletiden på lørdagen.

 

Nettbesøk

Idag568
Igår402
Denne uka3319
Denne måneden2317
Totalt2520548

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown