Strandsitteren artikler

Et maleri på avveier - fra Jeløya til Ljan

Av Lars Roede

Oslo Museum eier et maleri som tidligere var identifisert som et bilde av Stubljan i Østre Aker. Da jeg var ny på Oslo Bymuseum i 2002, fant jeg dette bildet i malerimagasinet. Det var noe som ikke stemte, for på alle andre bilder av Stubljan har huset to etasjer, mens dette hadde bare én. Vel så interessant var teksten på etiketten nede på rammen: “Gave fra professor Theodor Frølich og frue” – min morfar og mormor.

OB.1407. Grimsrød ca. 1830

Gården på bildet ligger nær en fjord med en eller flere øyer, men ikke ved en bratt skrent, slik som Stubljan gjør. Den har et valmet mansardtak med svartglasert takstein, en inngjerdet hage foran fasaden og et par uthus på den andre siden. Veggene er okergule.

Da jeg så nærmere på maleriet, oppdaget jeg at det lignet på to malerier som jeg hadde arvet hjemmefra. Malemåten var den samme, og alle tre hadde ramme av samme type. Det eneste avviket var at Bymuseets maleri hadde et uvanlig lavt format, mens mine var dobbelt så høye. Alle hadde samme bredde. Mor visste at det ene maleriet forestilte gården Torderød på Jeløya ved Moss, og at gården hadde tilhørt slektninger som het Chrystie. På det andre maleriet var en annen herskapelig gård avbildet, men hun visste ikke hva den het. Vi antok at også den lå i Østfold, som før het Smaalenenes amt, fordi det hadde navn etter de mange små len hvor adelsslekter hadde residert på herskapsgårder.

Bare et kort tankesprang skulle til for å mistenke at motivet på museets mystiske maleri også måtte være en gård i Østfold, og at alle tre kanskje hadde tilhørt samme treenighet. Hvordan havnet i så fall ett av dem på Bymuseet, med en lite troverdig identifikasjon?

Først et par ord om hvordan to av bildene havnet i mitt barndomshjem og til slutt hos meg. Jeg antar mor arvet dem fra sine foreldre, Theodor og Aimée Frølich. Hennes mor hadde tre ugifte søstre, frøknene Aimée, Jeanette og Christiane Thaulow, født i årene omkring 1840. De var døtre av legen Heinrich Arnold Thaulow, som grunnla Sandefjord og Modum bad. Søstrene arvet foreldrenes slektsinteresse, og samlingene av malerier og saker og ting som hadde tilhørt slekten. De var så stolte av sin egen familie at de brukte en formue til å opprette Thaulow-museet på Folkemuseet i 1913. Museumsdirektør Hans Aall hadde ønsket seg en prestegård i friluftsmuseet, på grunn av prestegårdenes betydning som kulturspredere overalt i landet. Avtalen med frøknene Thaulow oppfylte ønsket. De kjøpte hovedbyg- ningen på den kondemnerte Leikanger prestegård i Sogn og betalte for demontering, flytting og gjenreisning på museet. Den ble utstyrt med bilder, møbler og annet arve- gods fra forfedre og slektninger som het Thaulow, Vibe, Chrystie og Wergeland.

Torderød ca. 1830. Foto: LR

Og der lå nøkkelen til å oppspore malerienes proveniens. Heinrich Arnold Thaulow og hans kone Nicoline Vibe var tremenninger. De stammet fra hver sin datter av skotten Andrew Chrystie, som slo seg ned på 

Moss i 1726 og ble eier av Torderød på Jeløya i 1739. Hans sønn David Chrystie d.e. (1729–1796) oppførte hovedbygningen, ferdig i 1760. Han var gift med Sophie Elisabeth Thaulow (1739–1779), datter av generalveimester Hans Henrik Thaulow. Det sies at Chrystie hadde satt seg fore å bygge et enda flottere hus enn svigerfar Thaulows.

Jeg gjetter at frøknene Thaulow kjente den siste eieren av denne slekten på Torderød, frøken Elise Chrystie (1831–1904), omtrent jevnaldrende med dem selv. Hun bodde om vinteren i Langes gate 6 i Kristiania. Etter at hun døde uten livsarvinger, ble det holdt auksjon på gården i 1905, og alt innbo ble solgt unna. Det er godt mulig at maleriene ble solgt til frøknene Thaulow, siden de hadde familietilknytning til stedene. En annen mulighet er at de allerede hadde fått dem som gave av samme grunn. Blant ting som også havnet hos frøknene Thaulow, mest sannsynlig som gaver, var en samling dokumenter fra Torderød, blant annet mange matoppskrifter, og noen digre servietter av lindamask, som hadde tilhørt Elise Chrysties far, David Chrystie den yngre (1791–1857). Alle er brodert med initialene DC. Jeg tror at både maleriene og de andre gjenstandene var arv eller gaver til mine besteforeldre fra tantene.

Hvilke gårder er avbildet på maleriene?

De to maleriene jeg arvet i 1980, har fulgt meg gjennom yrkeslivet. De var for store til å få plass i min lille bolig, så jeg hengte dem på kontorveggene hos Riksantikvaren fra 1979, på Folkemuseet fra 1983, og på Bymuseet fra 2002, med et kort mellomspill hos NIKU. Jeg visste at det ene var fra Torderød, og det andre antok jeg måtte være en annen gård i Østfold. Underveis fikk jeg hjelp av en konservator til å rense og reparere det mest medtatte, og han fant på baksiden av lerretet et tydelig navn: Ivan Preiwan. Inntil videre tror vi at det var han som malte alle de tre bildene.

Som museumsmann hadde jeg et godt kontaktnett, og den som hjalp meg, var arkeologen Frans-Arne Stylegar fra Moss. Han satte meg i kontakt med sin mor Liv Stylegar, en drivende kraft i foreningen Torderød Gårds Venner. Begge fikk fotografier av både mine og Bymuseets malerier, og de kunne uten videre identifisere de to «ukjente» gårdene, Grimsrød og Orkerød på Jeløya. Begge skal ha vært eid av David Chrystie den yngre, i tillegg til flere andre på øya.

Orkerød CA. 1830. Foto: LR

 Grimsrød er gården som Bymuseet trodde var Stubljan. Sjøen utenfor er nok Oslofjorden, men langt sør for Hvervenbukta. Den markante øya i Værlebukta er Revlingen, med vulkansk opphav. Den er godt synlig fra Grimsrød. Hovedbygningen eksisterer fremdeles, men sterkt ombygget. Den tilhørte David Chrystie fra 1820. Mest kjent er Grimsrød som Edvard Munchs bolig fra 1913 til 1916, før han flyttet til Ekely på Huseby i Aker. På Grimsrød malte han mye, blant annet maleriene til Universitetets aula.

Orkerød har ikke en like spennende historie, men også den tilhørte David Chrystie, som selv bodde der i perioder. Den ligger mer sentralt på Jeløya, nord for Torderød. Husene som sto der da maleriet ble malt rundt 1830, er borte. Nye bygninger for Orkerød Barnehjem ble reist i 1897. De ble brukt av Nasjonal Samling under krigen som hjem for barn av NS-folk. Litt nord for gården ligger et severdig kystfort, Orkerødbatteriet, anlagt i 1902 for å hindre svensk angrep.
Arven fra Torderød tilbake der den kom fra

Da kontakten med Liv Stylegar var opprettet høsten 2014, besøkte min kone og jeg Torderød og ble imponert over arbeidet som venneforeningen hadde nedlagt for å sette det forfalne anlegget i stand. På gjenvisitt hos oss fikk hun se maleriene, serviettene og dokumentene som hadde tilhørt gården. Vi besluttet ganske snart at alt dette måtte leveres tilbake dit det kom fra. Anledningen bød seg på årsmøtet i Torderød Gårds Venner 26. februar 2015. Der kunne deltagerne glede seg over alt det foreningen hadde oppnådd, og over alle de verdifulle gjenstander den hadde fått som gaver. Høydepunktet var overrekkelsen av maleriene av Torderød og Orkerød. Ildsjelene som redder gården var begeistret for all den nye kunnskap om gårdens historie som maleriet gir dem. Det viser blant annet en utsiktspaviljong på Torderødknausen og flere tidligere ukjente uthusbygninger.

Etter møtet var det befaring til de andre gårdene som ble malt rundt 1830 for David Chrystie, Orkerød og Grimsrød. Størst inntrykk gjør Grimsrød, hvor bygningen fra den tid fremdeles står, men nå sterkt ombygget, og tett omgitt av moderne forstadsbebyggelse. Den er fremdeles gjenkjennelig. Fasadens elleve vindusåpninger er der også i dag, men de tre midtre er nå hagedører. Mansardtaket er erstattet av et saltak med en bred midtark.

Grimsrød 2015. Foto: LR

Grimsrød. Fra Moss byleksikon

Hvorfor havnet ett av de tre maleriene på Oslo Bymuseum?

Ingen nålevende kan besvare spørsmålet. Min teori er at ansvaret ligger hos museets direktør 1912–1949, Stian Herlofsen Finne-Grønn. Han var også kommunearkivar i Oslo, men først og fremst slektsforsker. Mine besteforeldre var omtrent jevnaldrende, og som venner av museet har de antagelig kjent ham. Jeg kan tenke meg at de inviterte den kjente kulturhistorikeren hjem for å se på maleriene og høre om han kunne stedfeste de to fra ukjente gårder. 

Da kan han ha kommet i skade for å mene at maleriet av Grimsrød ikke var derfra, men fra Stubljan. Finne-Grønn oppfattet huset på maleriet som en forløper for Peder Holters hus fra 1780 i to etasjer. Maleteknikken i alle bildene kan lett oppfattes som eldre enn den faktisk er. I farten overså han kanskje at fjordlandskapet i bakgrunnen ikke kunne være fra Ljan. Og i beundring for slik sakkunnskap kan mine besteforeldre ha bestemt at Bymuseet burde få maleriet. Eller den sakkyndige Finne-Grønn kan ha blitt så begeistret at han spurte om å få det til museet, slik museumsfolk alltid reagerer overfor attråverdige gjenstander. Ifølge museets protokoll ble det ervervet 4. oktober 1943. Der forestilte det stadig Stubljan i 60 år, til det ble korrigert i 2004. I 1992 ble det gjengitt i Knut Sprautens bind 2 av Oslo bys historie, side 322.

14. august i år var jeg igjen på Torderød, hvor det var festmøte i anledning av at Moss fylte 300 år som by, og at gården var ferdig istandsatt til jubileet, som byens festlokale. Resultatet er imponerende, med fint restaurerte interiører slik de kan ha vært i David Chrysties tid. Maleriene av Torderød og Orkerød henger nå i annen etasje, hvor en av salene rommer en utstilling om gårdens historie. Der vises også gjenstander som har vært på gården.

Maleri: David Chrystie d.y. av Jens Juel 1801. NG.M.01485. Tilhører Nasjonalmuseet. Testamentarisk gave fra Henriette Thaulow, deponert 1910.

Det som savnes, er det tredje maleriet av David Chrysties eiendommer, som ved en feiltagelse befinner seg på Oslo Museum, og ikke hvor det rettelig hører hjemme. Gårdens venner ser gjerne at det kommer tilbake til hjemstedet. Jeg lovet at jeg skulle legge inn ett godt ord for museets ledelse – at maleriet av Grimsrød bør deponeres på Torderød gård, kanskje med Østfoldmuseene som formell forvalter.

Kilde:
https://www.mosshistorielag.no/artikler-samla-fra- strandsittaren/293-jeloy-torderod
Moss Historielags nettside om Torderød gård, med tekst av Arnulf Johannessen.

• Forrige
• Neste