Strandsitteren artikler

Palas forliste ved Stalsberget i 1919

Av Geir Hansen

En mørk novemberkveld i 1919 var seilskipet Pallas på vei inn Oslofjorden fullastet med kull. Da det nærmet seg midnatt blåste det opp til full snøstorm. Sikten var lik null, og i firetiden på morgenen 18. november braste barken rett inn i fjæresteinene ved Stalsberget på Søndre Jeløy.

 

Dramatisk forlis utenfor Jeløy: Kapteinen beordret mannskapet i livbåten midt på natta.

Sjøen slo inn over dekk og det var fullt kaos om bord. Samtidig fosset det vann inn i lasterommet, og det ble raskt klart at skip og last ikke var til å redde. Besetningen på åtte ble kommandert av kapteinen til å gå fra borde. To av karene var fra Moss, blant annet stuert Eilis Iversen.

Dagen etter ble dramatikken beskrevet i Moss Avis: Mannskapet visste ikke hvor skipet var grunnstøtt. Styrmannen var siste mann om bord og ropte ned i livbåten om kapteinen var med, hvilket han var. Men styrmannen syntes de svarte «Nei» og sprang under dekk for å finne kapteinen. Da han kom opp var livbåten vekk, og han var alene igjen. Etter en stund ble seilskipet snudd rundt av stormen, og den gjenværende livbåten kom i le. Han entret denne og kom seg etter hvert til Gullholmen.

Kapteinen og resten av mannskapet rodde også nordover, men forbi Gullholmen. De passerte Tronvik og Refsnes, Ramberg og Nes, og kjempet seg videre forbi Bevøya, helt på nordspissen av Jeløy. Først klokka ti på formiddagen fikk de landkjenning ved Kjøvangen, nord for Son, drøye 13 kilometer unna. De var helt utslitte, men i live. 

 

Seilskipet Pallas forliste utenfor Stalsberget i 1919. Foto: Gustav Lindman / Norsk Maritimt Museum 

 Tåken og snødrevet må ha vært svært tett siden de ikke oppdaget land under den lange roturen langs Jeløys kyst.
– Der tok de oss godt imot, og vi fikk mat og tørre strømper. Og jammen var vi nokså forfrosne. Jeg for min del kjente ikke at jeg hadde bein en gang, fortalte matros Nils Johannessen fra Sande- fjord til Vestfold Arbeiderblad et par dager etter forliset.

Skipskistene ble plyndret
Han forteller også at det på kvelden eller natten etter var ubudne gjester om bord og plyndret skipskistene.
– De har romstert høyt og lavt og stjålet klokkene til tre av mannskapet og de nye klærne til styrmannen. Alle presangene som stuerten hadde kjøpt med hjem til kona og ungene er også borte.
I ukene som fulgte ble lasten og inventaret berget fra skuta. Skipet ble vurdert som fullstendig havarert, og Pallas endte sine dager utenfor Stals- berget. Restene av skuta ligger i dag på 15–25 meters dyp, i det som etter hvert har fått navnet Vrakbukta. Etter så mange år i sjøen er det nå bare beskjedne rester igjen av skipet.

 

TIDENS TANN: Dan Kåre Engebretsen i Moss Undervannsklubb med restene av baugen til seilskipet Pallas. Tallene er lastemerker som indikerer hvor tungt skipet var lastet. Foto: Geir Hansen

Dan Kåre Engebretsen i Moss Undervannsklubb har vært nede på vraket mange ganger. Det er en av klubbens faste dykkeplasser og har vært et godt besøkt objekt i hele dykkerklubbens historie.
– Men det er altså ikke et sånt vrak som vi ser i Donald-bladene. Treverket er i stor grad borte. Det har blitt brutt ned og spist opp av pælemark. Nå er det stort sett bare beslag og nagler igjen.

Restene av baugen
En gledelig begivenhet for Engebretsen i sommer har vært at han har kommet over det som trolig er restene av baugen til seilskipet. Vrakresten ble funnet av en Jeløy-kar på 60/70-tallet. Han har hatt den liggende ute ved garasjen, men nå skulle det ryddes og kastes.– Jeg fikk heldigvis høre om det og reddet den i tide. Nå er planen at baugen skal konserveres og plasseres i vårt tidligere klubbhus på Tronvik- stranda – det som nå er velhus. Den store vrakdelen har metallmerker med tallene 0, 1, 2 og 3. Det skal være lastemerker som viste hvor tungt skipet var lastet på bakgrunn av hvilket tall som var synlig over vannlinjen. 

– Mannskapet sier også i sjøforklaringen at deler av baugen ble slått av, så dette er nok den nedre delen, forklarer Engebretsen.

 

3–MASTER: Barken Pallas ble bygd i Tvedestrand i 1881.Pallas var rigget som en bark og var hjemme- hørende i Stokke utenfor Tønsberg.

Den ble bygd ii Tvedestrand i 1881, og senere ombygget i 1917. Båten var 45 meter lang, ti meter bred og 5,5 meter dyptgående. Til sammenligning så er også Statsraad Lehmkuhl, som vi har sett på NRK i sommer, en tremastet bark – riktignok litt lenger: 98 meter, 2,6 meter bred og 5,2 meter dyptgående.

Miner i sjøen under overfarten
Seilskipet Pallas lå til kai i Edinburgh i Skottland i begynnelsen av november 1919. Det var vanskelig å finne arbeidskraft i tiden etter den første verdens- krig, og barken manglet to mann på full besetning. Dessuten lå det mange miner igjen etter krigen i Nordsjøen og langs Sørlandskysten, så kapteinen hadde mer enn nok å tenke på under overfarten til Norge. Skuta var lastet med 830 tonn kull som skulle fraktes til Kristiania. Denne skjebnenatta blåste det opp til kraftig uvær langs kysten og sterk vind og snøfall gjorde forholdene vanskelige for skip som var ute.

 

MOLBAKKE: Rett utenfor land i Vrakbukta går sjø- bunnen bratt nedover. På 15–25 meters dyp ligger vraket etter seilskipet Pallas. Rett til høyre, utenfor bildet, ligger vrakrestene etter barken Helios som gikk ned i 1896. Foto: Geir Hansen

Reisen fra Skottland gikk greit i tre uker, helt til skipet passerte Færder fyr. Her var det tiltakende kuling fra sør, og bramseil og fokk ble oppgitt. Værforholdene forverret seg utover kvelden og snødrevet gjorde at sikten var lik null. I sjø- forklaringen hevdet kapteinen at «det ble blusset flere ganger etter los, uten at man fikk noen, til tross for at det var siktbart vær».
Klokka 03:45 på natta ble Medfjordbåens lys- bøye passert i full snøstorm. 04:15 grunnstøtte seil- skipet ved Stalsberget på Jeløy.

Det var kapteinen selv som navigerte skipet opp fjorden, og det stilles spørsmål i sjøforklaringen om kapteinen har utvist straffbar uaktsomhet ved navigeringen. Mannskapet som var på dekk avla ed på at det ble blusset etter los, men overlosen sa i sin forklaring at det lå én losskøyte ved Færder, én ved Torbjørnskjær og én skøyte omtrent midt- fjords – ingen av disse hadde sett noen blussing.

Kapteinen fikk en reprimande.
Kapteinen innrømmet i retten at han hadde «liten øvelse i moderne navigering», men det kraftige uværet og mannskapets edsavleggelse ble vektlagt av sjøretten. Saken ble derfor henlagt, men den aldrende kapteinen fikk en reprimande og en advarsel om å «oppøve seg i moderne navigering, hvis han aktet å fortsette som skipsfører».

 

125 ÅR SIDEN: Her er grunnstøtingen av Helios tegnet av elleve år gamle Carlo Deberitz. Han rodde over fra Horten da han hørte om forliset. Deberitz ble senere en anerkjent kunstner.

Det var også et tilsvarende forlis i 1896. Da var barken Helios på vei inn Oslofjorden. Den hadde kastet loss i London og satt kurs for Kristiania med koks i lasterommet. Seilskipet forliste natt til 30. desember, og ingen omkom da heller. Riggen ble solgt til en lokal seilmaker i Moss og skipet ble hogd ned på stedet – vraket ligger nå på 4–6 meters dybde.

 

GAMMELT: Restene etter barken Helios ligger på grunt vann, bare 4–6 meter, utenfor Stalsberget. Foto: Kråkefoto

I Moss Avis lørdag 2. januar 1897 kan vi lese: Helios ligger uforandret på strandingsstedet. Sjøforklaring og besiktigelse holdes i dag, hvoretter skipet sannsynligvis blir kondemnert. I går var det en masse mennesker ute for å ta stedet og skroget i øyesyn.

Ifølge sjøforklaringene så feilnavigerte begge skipsførerne sør for Bastøy. Verken kapteinen på Helios eller Pallas klarte å se noe til fyrlyktene på Bastøy og Gullholmen, men de vurderte seg som så godt lokalkjente at de lot det stå til – tross dårlig vær. Begge gikk derimot rett på Jeløy, og begge skipene havarerte. Vrakrestene ligger i dag i Vrakbukta.

Kilde: Dykkepedi