Strandsitteren artikler

KraftNytt har fått evig liv

Av Elisabeth Vogt

KraftNytt var et bedriftsinternt nyhetsmagasin for de ansatte ved M. Peterson & Søn i Moss fra 1944 til 2004. Peterson har sin opprinnelse helt tilbake til 1801 med handelsvirksomhet, sagbruk og eget skipsrederi. Firmaet startet Moss Cellulosefabrikk 1883, og bare fem år senere produserte bedriften også papir med egen papirmaskin. Med årene ble M. Peterson & Søn AS en ledende bedrift på sitt felt i Norden.

Erik Opperud er mannen som digitaliserte Kraftnytt. (Alle bladene ligger på hjemmesiden til Moss historielag)

Den første utgaven av KraftNytt var på én side, men ganske snart ble det både to og tre sider, og etter hvert mange flere, opptil 16 sider. Fra to ganger i året, til fem-seks. 

I første nummer fikk de ansatte vite at fabrikken hadde opprettet et fagbibliotek med nyttige bøker for lærevillige ansatte. Her kunne de låne bøker hver mandag og fredag, om «Jern og stål», om «Yrkeslære for maskinarbeidere» og nyttige lærebøker i fysikk og kjemi. En liste over alle bøkene hang på oppslagstavlene i spisesalene.

I blad nr. 2 står det om det nyopprettede interessekontoret, som kunne hjelpe de ansatte med å spre utgiftene sine jevnt utover året, og de kunne spare penger til å skaffe seg egen bolig. Allerede i februar 1946 ble de to første boligene tatt i bruk, og flere fulgte etter. 

I KraftNytt var det bilder av ansatte som giftet seg, nekrologer over døde medarbeidere eller pensjonister, og jubilanter med 25, 30, 40 og 50 års fartstid på bedriften ble markert.

Varemangelen under krigen bremset investeringene, og de ansatte ble orientert.

Da «freden brøt løs», var fabrikken stengt i en hel uke på grunn av glede. Men alle fikk utbetalt full lønn likevel. Fremtiden så ikke så veldig lys ut, varemangelen hersket fortsatt. Men arbeidstiden kunne brukes til å reparere slitt utstyr. 

I juli 1945 kunne medarbeiderne overrasket lese at 35 ansatte ved papir- og cellulosefabrikken hadde vært hemmelige deltakere i hjemmefronten.

På 70-års dagen sin i 1946, bevilget direktør Hans Blom Peterson 50.000 kroner til et Fritidsfond. De ansatte kunne søke om tilskudd til feriereiser, idrettsarrangement eller andre fritidsaktiviteter. Dette som takk for innsatsen de ansatte hadde gjort for bedriften. Allerede samme år fikk en liten gruppe arbeidere 1000 kroner i tilskudd til en kombinert studie- og lysttur til Hurum fabrikker og Svelvik Papirfabrikk.

Forslag mottas
Etter krigen lovet ledelsen premier til ansatte som foreslo forbedringer i driften. Mange gode forslag kom inn og ble gjennomført, og ble beskrevet i KraftNytt. Men også resultatene fra bridgeturneringer og i Idrettsforeningen Kraft ble gjengitt.  Referater fra juletrefester og studiereiser ble også omtalt.

En frue innrømmet at hun visste svært lite om bedriften hvor mannen hennes jobbet. (Den gangen ble ikke kvinnene nevnt med sine egne navn, kun sin ektefelles: Fru Hans Hattevik, fru Henry Olsen.) Når han kommer hjem om kvelden, er han ofte så sliten at han ikke orker å fortelle noe, sa hun.

Et lyst hode fant ut at  kommunikasjonen mellom bedriften og de hjemmeværende ektefellene kanskje kunne bli bedre. Så fruene fikk en omvisning på fabrikken. Og i senere utgaver av KraftNytt var det reportasjer fra de forskjellige avdelingene. Etter hvert fikk bladet også sin egen «husmorspalte».  

En undersøkelse som bedriftslegen gjorde i 1948, viste at halvparten av arbeiderne med familie bodde i en- eller to roms leiligheter pluss kjøkken, og uten innlagt vann. Året etter ble det innredet et stort felles bad og felles vaskeri inne på fabrikkområdet. Det hjalp godt. 

Nyinvesteringer i fabrikkene ble nøye beskrevet i KraftNytt. Som det nye kokeriet i 1948. Og det 200 år gamle verkstedet som en gang huset smia til Jernverket, dugde ikke lenger og måtte erstattes. Et nytt ble bygget på den andre siden av gårdsplassen, og arbeiderne kunne glede seg over nye maskiner også.

I desember 1951 fikk de ansatte en imponerende jubileumsgave av eieren: Feriestedet Kongshavn. KraftNytt fulgte med på hva som skjedde der. Med nye hytter, og leker og konkurranser for feriegjestene. Utenom feriene ga Kongshavn også plass til kurs i bedriftens regi. På fjellet ble det investert i to hytter på Norefjell og 4 hytter på Blefjell.

Eget samfunn
Cellulosen var blitt som et eget selvgående lite samfunn: Det hadde sitt eget bedriftskor «Cello», idrettslaget «Kraft», opplæringsavdeling, bibliotek, sosialavdeling, barnehage, bank med sparefondsordning, eget brannvesen, eget feriested, egen båtforening, og egen avis (riktignok bare fire-fem ganger i året).

Men reportasjene fra fabrikkene var det viktigste. KraftNytt hadde stadig reportasjer fra de forskjellige arbeidsstedene, enten det var cellulosefabrikken, papirfabrikken, sekkefabrikken, reparasjonsavdelingen eller sagbruket.

I 1953 var ikke papirsekker lenger noe surrogat for striesekker, men et materiale som var kommet for å bli. Det trengtes en ny og større sekkefabrikk. Ledelsen holdt de ansatte orientert gjennom KraftNytt om hva som var på gang med ny fabrikk på Solgård skog. På den måten stoppet rykter som gjorde folk utrygge. 

Av og til ble det flagget på bedriften. Hvorfor? Det kunne man få vite ved å se på plakaten i vakta, opplyste KraftNytt om.

I hvert nummer var det en fast spalte om bedriftslivet sett fra direktørens kontor. Det kunne også gi svar på ting som de ansatte lurte på.

1957 var papirbedriften så misfornøyd med at skolevesenet ikke prioriterte utdannelse i deres fag, at de startet egne kurs for sine ansatte og lærlinger. Samtidig skjedde den tekniske utviklingen så fort at arbeiderne stadig måtte oppdateres for å følge med. Så Verket fikk egen skole igjen. Ikke barneskole som i Jernverkets tid, men en fagskole. 

1960-tallet var automatiseringens tiår. Gjennom KraftNytt ble de ansatte orientert om hva som skjedde og hvilke innsparinger det betød.

I 1965 truet mørke skyer i horisonten. EEC var etablert, uten at Norge fikk adgang. 

Moss, sett fra Jeløya, Jederfjellet eller Jeløy kirke i mars 1971.

Konsernet vokser
Omsetningsavgiften økte fra 10 til 12 prosent. I direktørens spalte ga konserndirektør Ralph Mollatt uttrykk for stor bekymring. Men så galt gikk det ikke. Tvert imot, M. Peterson & Søn vokste sterkt på emballasjeområdet, bl.a. ved å kjøpe Sarpsborg Papp (1961), Norsk Papiremballage i Bamble i Telemark (1963), Norsk Kraftpapp i Oslo (1963), Polycoat i Rygge (1964), og fikk eget salgskontor i London. Eds Cellulosefabrikk i Sverige ble kjøpt i 1965. Greaker Industrier ble kjøpt opp (1979) og Ranheim Papirfabrikk (1983). Peterson samarbeidet i årene 2001-2006 med Norske Skogindustrier om produksjon av fettbestandig papir gjennom selskapet Nordic Paper (fabrikker i Geithus, Greåker og Sverige). Bare ved cellulosefabrikken i Moss var det på det meste nærmere 1000 ansatte, konsernet hadde nærmere 2000. Og her i Moss fortsatte ekspansjonen med ny papirmaskin nr. 5. 

Fagforeningen fikk også spalteplass i bedriftsbladet fra 1971. Da slet bedriften med høye priser på råmaterialer, frakt, lønninger og strøm. De måtte tære på reservene. Situasjonen bedret seg heldigvis året etter. Et stort plaster på såret var at Cellulosen fikk Industriforbundets miljøvernpris i 1977, for å ha redusert den beryktede «mosselukta».

I mange numre av KraftNytt var det en gjenganger: «Vi presenterer bedriften». Utallige avdelinger og også datterselskap ble presentert for medarbeiderne. Greit for alle å vite hva som foregikk i bedriften.

1974 kom en internasjonal høykonjunktur vi ikke har sett maken til, fortalte Ralph Mollatt. Men året etter var driften tilbake til normalen.

Også dramatiske situasjoner ble gjenfortalt i KraftNytt. Som da alarmen hylte midt på natten 2. mai 1979: «En motor på 3 tonn hadde slått en baklengs dobbelt salto med helskru ned fra det 2 meter høye fundamentet og befant seg på gulvet, ribbet for ytre deksler. En stor hydraulisk kobling hadde valgt en annen «reiserute» og lå ved siden av fundamentet. Utrolig nok var ikke noe annet ødelagt. Antagelig hadde noen av fundamentboltene løsnet, så det oppsto en feil i den hydrauliske koblingen, slik at viftenes turtall økte og motoren løsnet.» Slik beskrev KraftNytt hendelsen.

En lekter kom med flis til fabrikken. Den rommet tilsvarende 450 jernbanevogner!

Skift 40 på papirfabrikken fjernadopterte en liten pike i Bolivia og sørget for at hun fikk skolegang. Og sekk nr 500 millioner ble produsert på sekkefabrikken på Solgaard. Bark som fabrikken selv ikke hadde bruk for, ble underlag i skiløyper og fotballbaner.

Opp og ned
I 1982 forteller Erik Mollatt, som hadde overtatt som konsernsjef, om et tregt marked og liten inntjening. Men allerede året etter er det en opptur igjen. Opp og ned – opp og ned gjennom hele 1980- og 1990 tallene. En regnfull høst setter kreftene i sving i Mossefossen som går for fullt, 53 kubikkmeter vann fyker nedover hvert sekund. Året etter er M. Peterson & Søn den første bedriften i landet hvor lærlinger kan ta sine fagprøver i emnet papirproduksjon. 

På slutten av 1980 tallet endrer KraftNytt karakter. Hvert nummer har sitt eget tema, det være seg design og konstruksjon av emballasje, miljø og ressurser, forholdet mellom Norge og Europa, opplæring, og hvorfor det var så få kvinner i bedriften, bare 5 prosent. Hvorfor? spør bladet noen av de få kvinnene på huset. - Fordi mennene er så engstelige for å få konkurranse, er ett av de kjappe svarene. Og - fordi bedriften aldri hadde vært interessert i å få kvinnelig ledere! Dette skulle endre seg etter hvert. I 1994 var det godt med damer i lederstillinger.

Etter hvert som konsernet vokste seg stadig større, ble det viktigere å presentere de nye bedriftene i KraftNytt, og å komme med nye strategier. Enkeltmenneskene ble mindre tydelige i spaltene. Kor, bridgelag og idrettslag seilte sin egen sjø. I 1998 etablerte Peterson seg også i Finland, og de viktigste artiklene i KraftNytt ble oversatt til engelsk og finsk. Samme år ble også sekkefabrikken og «Kartongen» i Skjeberg solgt.

I 2000 sprakk «bomben»: M. Peterson & Søn var til salgs! Forhandlinger pågikk med et internasjonalt og kapitalsterkt konsern. Reaksjonen blant de ansatte uteble ikke, de fleste hadde stor forståelse. Men så ble det ikke noe salg likevel.

Det internasjonale markedet tøffet seg til. Konsernet fikk to dårlige år på rappen. Erik Mollatt pensjonerte seg, Martin Dombestein overtok som konsernsjef. Han konsentrerte seg om å endre konsernstrukturen. Det siste nummeret av KraftNytt kom ut fram til julen 2004. Med en ny  konserndirektør ble det helt stille fra den populære bedriftsavisen.

Men fabrikkene fortsatte å produsere – frem til 2012. Da var det slutt, fabrikken ble nedlagt og eiendommen solgt. Men det sto det ingenting om i KraftNytt.

Den siste biten med kraftpapir ble produsert på Peterson 13. april 2012

 De gamle fabrikkene på Verket er borte for alltid. (Foto Jan Kronberg)

• Forrige
• Neste