Strandsitteren artikler

De store klokkers mestere, Urmaker Dahl.

Av Elisabeth Vogt
Flere hundre store ur fra Urmaker Dahl i Moss står rundt om i landet: Flotte gulvur inne i private stuer og store fasadeur utenpå kirker og rådhus. Visste du at både rådhusklokka i Oslo rådhus er fullrestaurert i Moss, at storeviseren der alene veier 200 kilo? Og er over 5 meter langt? Det virker ikke sånn når vi står 14 etasjer nedenfor og ser opp.

Tre generasjoner: Far Johs. Dahl, sønnen Sverre Dahl og den sistes svigersønn, Alf Heitmann, alle var de storurmakere i Moss. I tillegg var Sverres bror Einar urmaker med småur. Nå er firmaet Dahls Storurmakeri iJeløygata 6 bare historie.

Det begynte med Johs. Dahl. Han vokste opp i Skogn i Trøndelag, og drømte om å bli urmaker. Men faren syntes at det var svært høytflyvende planer. Han forlangte at sønnen skulle få et ordentlig yrke først. I de dager gjorde man som foreldrene sa. Dermed ble Johs. utdannet som snekker. Så begynte han i urmakerlære i Steinkjer. Som ferdig fagmann flyttet han til Sverige hvor han lærte hvordan store klokker skulle lages, og senere til Oslo hvor han perfeksjonerte seg som storurmaker. Som både snekker og urmaker kunne han etter hvert lage urverker og bygge urkassene selv, til de flotteste gulvur. Og bygge tårnur for kirker og rådhus.

Han hadde truffet en søt jente, og kjærligheten ble gjengjeldt. Men gifte seg var ikke så enkelt: Bruden forlangte at han først måtte etablere en butikk, så hun visste at han kunne forsørge henne og eventuelle barn.
Johs. Dahl fikk borgerbrev i Moss, åpnet butikk i Jeløygata 6 i 1910, og giftet seg. Sånt blir det gjerne barn av. Hos Dahl ble det fire sønner og tre døtre. Og veldig mange klokker.

Den selvlærte oppfinner og klokkemaker Rasmus Sørnes var en hyppig gjest i urmakerverkstedet til Johs. Dahl. Han fikk aldri noen urmakerutdannelse, men ble verdensberømt for sine fire astronomiske ur. De kan måle riktig tid i over 25.000 år. De to urmakerne i Moss kunne sitte i timevis å diskutere, lage og prøve ut nye ideer for å gjøre klokkene enda mer presise. Fortsatt er Sørnes berømt.

Uinteressert i kunst
Da Edvard Munch bodde på Grimsrød gård på Jeløy, var han innom urmaker Johs. Dahl for å få reparert uret sitt. Men Munch hadde ikke penger og tilbød urmakeren et maleri som betaling. Johs. syntes ikke at det tilbudte bildet var noe fint,så han takket nei og gjorde jobben gratis.

Verken Johs. eller etterkommerne hans har vært opptatt av å reklamere for urmakerbedriften. Ikke noe urmakerskilt eller firmanavn prydet fasaden i Jeløygata. Ikke så man fengende reklamer i pressen heller. Derfor var det faktisk mange mossinger i andre strøk av byen som ikke ante noe om det spesielle urmakeriet i Jeløygata 6. Heller ikke byens ordfører da bedriften feiret sitt 100 års jubileum.

Bente og Alf Heitmann innrømmer at bedriften ikke har brukt mye penger på markedsføring. – Det gikk av seg selv, fra munn til munn, og vi hadde alltid mer enn nok å gjøre! Den eneste markedsføringen var det store uret som hang på veggen utenfor urmakerbutikken i Jeløygata, til glede for alle togpendlerne fra Jeløy som var ute i siste liten for å nå toget.

Selv om bedriften ikke kjøpte reklame, så fikk de masse gratis omtale i aviser og blader. Hjemme i Ivar Aasens vei har Bente Dahl Heitmann mange permer fylt med avisreportasjer om storurmakeriet til bestefaren, faren og ektefellen. Selv sørget hun for å holde styr på den merkantile delen av familiebedriften.

Brødrene Einar og Sverre Dahl overtok farens storurmakeri i 1955, Sverre som storurmaker og Einar som optiker og ansvarlig for armbåndsur. Men pappa Johs. fortsatte som før, han var den første som kom til verkstedet om morgenen og den siste som gikk hjem om ettermiddag. Han døde nesten på post, han var på veien hjem etter jobben en dag i 1958, da han falt om og døde midt i Helgerødgata, 79 år gammel.
Brødrene Einar og Sverre Dahl fortsatte butikken som før. Med god hjelp fra to av de andre brødrene, Birger og Knut Dahl. Einar med små og Sverre med store ur. Når Sverre skulle kjøpe ny bil, måtte han alltid ha med tommestokk: Hadde bilen plass til å frakte gulvur på mer enn to meter?

Gulvur til Kongen
1952 fikk Sverre Dahl i oppdrag fra Norges Urmakerforbund å levere et gulvur til Hans Majestet Kong Haakon VII til dennes 80 års dag. Både design og konstruksjon av selve urverket ble utført av Sverre Dahl.

Gulvuret står på Slottet fremdeles.
I 1992,40 år senere ble Sverre Dahl overrakt Hans Majestets Kongens fortjenestemedalje i gull.
Sverres datter Bente overtok butikken i 1997. Da var mannen hennes, Alf Heitmann, ferdig utdannet og i full drift som storurmaker. Alf var kommet fra ytre Senja i Troms. Han begynte sin karriere som lastebilsjåfør og opererte gjerne med gravemaskin. Han kom til Moss i 1970 da han fikk jobb på Moss Verft og tok fagbrev som skipsbygger. Han var med på å bygge verftets siste skip da det ble nedlagt, og båten måtte fullføres ved Fredrikstad Verft. Så var det slutt. Hva skulle han da gjøre?

Begynn som læregutt hos meg, sa svigerfar Sverre Dahl. Og slik ble det. Alf måtte lære alt om klokker helt fra begynnelsen av. Denne gangen med bittesmå urverkdeler som han måtte lage selv. Det var litt av en overgang fra å drive med slegge og tungt redskap til millimetermål og fint håndverk. Men svigerfar var tålmodig.

Målet til Alf Heitmann var å ta fagbrev for storur. Men det var ikke så lett: Problemet var at han ikke var utdannet som småurmaker først, han hadde bare lært å lage store ur. Urmakerforbundet krevde at han måtte ta alt fra begynnelsen, selv om han hadde praktisert hos den landskjente storurmaker Sverre Dahl i årevis.

Noe fagbrev for storurmakere fantes ikke. Etter mye krangel og diskusjoner styr måtte det lages et eget opplæringsfag for storurmakere for at Alf skulle kunne godkjennes som fagmann. Det tok syv år! Selveste Kirke- og undervisningsdepartementet måtte til slutt godkjenne at han skulle få gå opp til fagprøven. Prøven gikk som en lek i 2000, han besto med glans og ble Nordens første autoriserte storurmaker.

En autorisasjon som hans svigerfar og svigerbestefar hadde sluppet, for den gangen var det ikke regler for sånt. Gjennom årene er det stadig blitt sagt at – nei, ingen i Norge bygger eller kan reparere tårnur etter at Sverre Dahl gikk bort.

Men det var nok ikke sant, smiler Bente Dahl Heitmann. Både bestefar Johs., far Sverre og ektemann Alf kan og har reparert tårnur. Bentes fetter Jon Øyvind Dahl er også blitt storurmaker og har overtatt kontraktene, men han bor ikke i Moss. Senere har flere tatt fagbrev som storurmakere, men nå er muligheten fjernet fra utdanningsprogrammet. Det jevne vedlikeholdet tar klokkere og vaktmestere seg av.

Laget verktøyet selv
Når gamle ur skulle repareres, tydde Alf til svigerfars gamle verktøy. Det var mer enn godt nok. Fant han ikke det han trengte, han laget nytt verktøy selv. Det er også noen som spør hvor vi importerte delene til klokkene fra, men både de små delene, små og store tannhjul og alt det andre nødvendige har vi laget selv, forteller Alf.

Som sin svigerfar Sverre Dahl laget han først verktøyet han trengte og så brukte han det til å skjære ut delene med løvsag og file til hvert eneste lite tannhjul og andre deler til klokkene. Alf Heitmann påtok seg andre oppgaver også, som å lage et instrument for bøndene til å måle fuktigheten i kornet, lage en ny fjær til en motorsykkel, verktøy til å rette ut bulker i en trompet, og litt tannlegeutstyr. En storurmaker kan brukes til mye.

Likevel - Spranget fra å være en grovarbeider og båtbygger til finarbeid med klokker var ganske stor!
Bente hadde urmakeriet som sitt andre hjem da hun var liten, hun kjente hver krok. Men for henne var det aldri aktuelt å bli urmaker. Da hun var ung, skulle damene bare ha en lett kontorjobb inntil de fikk barn, og så være hjemmeværende. Inntil hun ble så voksen at hun bestemte selv og overtok ansvaret for den merkantile delen, regnskap i butikken. Det var også en viktig del av driften. Også Kjell Jensen og Johan Everløff var en fine medarbeidere i mange år, de hjalp til med det meste av oppsyn av de store urene omkring. Som å tørke snø av de store viserne på kirkeurene om vinteren. Men dessverre tok de ikke fagprøven.

Andre lærlinger så ikke Alf Heitmann seg tid eller råd til å lære opp.
– Vi hadde bestemt at vi skulle holde ut lengre enn Moss Glassverk. Det ga seg etter 101 år. Vi klarte 102 år, forteller Bente Dahl Heitmann fornøyd.
Firmaet Urmaker Dahl ble nedlagt i 2012. Men Alf Heitmann har fortsatt et lite verksted hjemme hvor han pusler litt. Verkstedet og butikken er tømt. I lokalene skal det visstnok bli bakeri.

Storur fra Dahl befinner seg i:
- Akershus Slott
- Sarpsborg kirke
- Immanuelkirken i Halden
- Spydeberg rådhus
- Borregård
- Moss Glassverkklokken
- Moss Rådhus
- Termometeret til BB

Alf Heitmann har ikke gitt seg helt ennå. Her holder han på med et skips kronometer som skal slå «glass» i stedet for timer.

Her gjelder det for storurmaker Alf Heitmann å være stø på hånden. Øyelupen er kjekk å ha.

Dette er innmaten i et stueur med mange små deler som skal passe sammen.

Sverre Dahl med de vakre gulvurene han laget

Tekst: Elisabeth Vogt
Foto: Jan Kronberg

• Forrige
• Neste