Strandsitteren artikler

Arne Magnussens første skoleår

Av Ole Peder Kjenstadli

Arbeiderpartimannen Arne Magnussen er en av de mest betydningsfulle politikerne i byens historie. Han var redaktør i Moss Socialdemokrat (forløperen til Moss Dagblad), stortingsrepresentant, borgermester, og rådmann. Han gjorde en formidabel innsats for å sikre arbeidsplasser til Moss, og hadde hovedansvaret for å forvalte den delen av Marshallhjelpen som tilfalt Moss i etterkrigsårene. Denne artikkelen tar for seg Arne

Magnussens første skoleår.
I 1891 sto Moss Folkeskole klar til å bli tatt i bruk, og den vitnet om stor satsing på skole i Moss. Skolen var en staslig bygning i pusset mur, enkel og stilren og ble oppfattet av samtiden som meget moderne. Skolen var opprinnelig planlagt for 1600 elever, og var byens eneste offentlige skole i mer enn 50 år. Ved starten i august 1891 hadde Moss Folkeskole 1130 elever og 16 lærere. Den var et resultat av loven om sjuårig obligatorisk skolegang for alle, som Stortinget vedtok i 1889.

Moss Folkeskole (endret navn til Skarmyra skole i 1950) ble tatt i bruk i 1891. Bildet er fra folkeskolens tidligste år. (Fotograf: Ukjent).

Gud var grusom
Arne Magnussen, som var født 1884, startet sin skolegang på Moss Folkeskole. Han husker godt sin første skoledag, en dag med frykt og redsel. Arne var sønn av adjunkt Magnus Andreas Magnussen og Ingeborg Kristine Næss. Han ble fulgt av sin mor til sin første skoledag. Hun var da 30 år gammel. Arne erindrer sin mamma som den snille og gode mamma. Hun døde bare fire år senere, og det ble en tung bør å bære for guttungen. Han syntes at Gud var grusom, og han nektet lenge å be aftenbønnen! Tider kom, og tider gikk. Arne hadde sin far, som da ble som en mor for ham og hans søsken.

Tilbake til den første skoledagen. Guttungen på sju år holdt sin mammas hånd da de gikk inn gjennom skoleporten ved Skolegaten. Det kom en mann med et stort skjegg, snille øyne og et godt smil. Mammaen kjente ham, og fortalte Arne at det var bestyreren Joh. P. Martinsen. Så møtte Arne sin lærer Østbye. Dermed var Arne skolegutt og holdt ikke lenger sin mamma i hånden.
Skoledagene kom, og Arne erfarte at læreren var streng. Den gangen var ikke «riset bak speilet» slik som i våre dager, et symbolsk ris. Nei riset var der, og det ble brukt. Arne opplevde aldri personlig prylestraffen i sine skoledager. Men det var på nære nippet allerede første året.

Spanskrøret
Prest og skolestyreformann Boye hadde stor tro på tuktens betydning i oppdragelsen, og dette gjenspeiles i reglementet. De første åra i Moss Folkeskole ble "legemlig avstraffelse" eller rett og slett ris, en straffeform som var tillatt og som ble brukt. I reglene sto det: "Legemlig Revselse tildeles med SPANSKRØR eller Ris og ikke i Klassens Paasyn, og i Overvær af Bestyrer, Klasseforstander eller Medlærer. Piger maa ikke tildeles Legemlig Revselse af nogen Lærer, men kund af Lærerinde og i Overvær af anden Lærerinde." At det skulle være to til stede ved avstraffelsen var for å hindre at lærerens aggresjon skulle få fritt spillerom. Dette reglementet var altså ment å kontrollere lærerne likeså mye som elevene.

Denne straffeformen var tillatt fram til ny skolelov i 1936. På Moss Folkeskole ble slik straff brukt for siste gang i 1935, og da var det to som fikk to slag av spanskrøret.

Frykt, skam og fornedrelse
Det hadde vært uro i klassen, og læreren trodde det var Arne som var anstifteren. Arne ble kommandert fram, og læreren hadde allerede spanskrøret i hånden. Arne så for seg en prylescene med alle sine klassekamerater som tilskuere. Da han skrev sine memoarer flere ti-år senere, følte han frykten, skammen, fornedrelsen og bitterheten!

Læreren nærmet seg Arne med spanskrøret, det var tortur i 1890-årenes skole. En voksen mann, en sterk mann som skulle legge sin hånd på, som skulle pryle en sjuåring!
Så hørtes en skjelvende stemme: «Det var meg som har gjort det, det var ikke Arne».

Arne Magnussen leste senere romanen «Det ensomme hjerte» skrevet i 1935 av Sigurd Christiansen. I denne boken møter vi Jørgen som er 18år. Boken handler først og fremst om Jørgen og hans erkjennelse av å være en kunstner. Jørgen er ensom med sitt følsomme sinn, men midt i ensomheten fylt av kjærlighet og medfølelse til andre mennesker, selv om de ikke skjønner ham. De fleste anmeldere påpekte at personene tidvis virket noe forhistoriske og passé, ja, noe uvirkelige, men konkluderte likevel med at når man først var i dikterens hule hånd, kunne man ikke unngå å bli grepet.

I alle fall grep denne boken Arne slik at han mintes sitt første skoleår på Moss Folkeskole. Han sto der i klasserommet foran «dommeren», læreren med den strenge dommermine, spanskrørets lærer! Da føltes Arnes hjerte som det ensomme hjerte! Og han som fikk prylen, han var den mest ensomme i klassen da slagene falt. «Ensomme hjerte»! Arne undret seg på om det ikke gikk mange gutter og mange jenter blant elevene som kunne karakteriseres som «det ensomme hjertes» skoleelever. Vi legger merke til at til tross for instruksen, foregikk avstraffelsen foran elevene i klasserommet uten en annen lærer til stede.

Ambisiøs skoleelev
Arne Magnussen var en ambisiøs skoleelev allerede fra første skoledag. Han beskriver elever som ensomme hjerter, også de som gjennomlevde skoleårene på en lekende lett måte, de evnerike som han kaller dem. En elev, Arne omtaler ham bare som «han», kunne sine lekser. «Han» var en mønsterelev og en god kamerat. Denne «han» skuffet Arne gang på gang. Arne ville være nummer en i klassen. Han gjentar: «Jeg ville være klassens flinkeste elev»!

Arnes ønske var å gå hjem, hjem til mor og far i hjørneleiligheten i Selandergården i Dronningens gate. Der hjemme skulle sjuåringen stå som en erobrer i sitt eget hjem. Han skulle stå der foran sin barndoms høyeste autoriteter, men som samtidig var de mennesker Arne elsket høyest av alle i hele verden. Han, Arne en glad gutt, den beste i sin klasse! Arne nådde ikke det målet, ikke på Moss Folkeskole, men han nådde dette senere i livet!

Det var en i klassen som var flinkere enn Arne. Han var bestandig flinkere. Han var og ble nummer 1, mens Arne forsøkte å nå over ham. Han endte aldri bedre enn som nummer to. Eneren var og ble Herman Eriksen. Arne skriver at Herman Eriksen sin livsvei gikk til det gamle sterkt bypatriotiske firmaet: M. Peterson & Søn.

«Klassens duks»
Arnes livsvei gikk, som han sier, til statstjenesten (som postbud og postekspeditør), senere til byen Moss i tjeneste hos mosseborgerne. Han rakk også flere perioder på Stortinget.
Ved en anledning fortalte Arne konsul Peterson om kappløpet mellom Eriksen og seg selv om ærestittelen: Klassens «duks». Konsulen gikk videre med denne opplysningen og fortalte Eriksen om skoleminnet fra «Skarmyra skole». Da var Arne Magnussen blitt rådmann i Moss. På sin daglige vandring i fabrikklokalene hadde konsul Peterson sagt til Herman Eriksen: «Rådmannen har fortalt meg at Herman Eriksen alltid var flinkere på skolen enn rådmannen. Han var og ble nummer to, mens Herman Eriksen var og ble nummer en».
Dette hadde moret konsulen, og Herman Eriksen smilte bredt da han fikk høre dette. Arne Magnussen tenkte at dette må ha vært «et endringenes glade smil».

Etter folkeskolen gikk Arnes vei til Moss middelskole.

En plakett med informasjon om Moss Folkeskole/Skarmyra skole.

Kilder:
Arne Magnussenes egne notater, mappe nr. 8
Moss byleksikon
Tidligere utgaver av Strandsitteren

• Forrige
• Neste