Strandsitteren artikler

Ikke skjenk postbudene

Av Ole Peder Kjeldstadli.

Da postbud Arne Magnussen ble tilbudt en juledram ved levering av julepost, takket han nei. Han ble da beskyldt for å holde seg for god til å drikke med dem som bodde der. Det var det verste noen kunne si til Arne Magnussen. Så tok han drammen.

I Moss byleksikon kan vi lese at Arne Magnussen (1884-1970) var fagforeningsleder, stortingspolitiker, avismann, borgermester og rådmann i Moss. Det står ikke noe om at han var postbud og senere postekspeditør ved Moss postkontor.

Helt fra 1650
Det første postkontoret i Moss ble anlagt i 1650. Postbøndene måtte selv holde hest og rytter. De fikk ingen betaling, men slapp skatt og militærtjeneste. Posten i Moss skulle både ta seg av posten mellom Christiania og København, og posten Moss-Horten, hvor den kunne sendes videre til Vestlandet. På eldre kart ser man at Helgerødgata het Postveien.

Frimerker ble innført i 1854, samtidig som brevportoen for innenlands post ble fast, mens man tidligere betalte etter veiens lengde. På begynnelsen av 1900-tallet ble posten levert fem ganger om dagen på hverdagene og en gang på søn- og helligdager. Utenfor bygrensen ble posten levert en til tre ganger daglig. Men i 1918 var det slutt på postombæring på søndagene.

Lange arbeidsdager
Arne Magnussen jobbet i en alder av 16-17 år som postbud i Moss rundt 1900.
Arbeidstiden var vanligvis lang. De jobbet fra klokka 07.00 om morgenen til nærmere 21.00. Det var fem postutbæringer hver dag unntatt søndag, da var det kun én. Postbudene bar ut post klokka 08.00, 10.00, 11,30 og 16.00 til 19.00.

Ved den tidligste ombæringen hadde de med seg aviser fra Kristiania. Hver femte uke var det ekstraarbeid i tillegg ordinær arbeidstid. Ekstraarbeidet ble nevnt «å passe». Det betydde at de måtte møte opp klokken 06.00 for å fyre i ovnen.

Da Arne Magnussen sto der en kald vintermorgen og skulle fyre opp på Moss postkontor for første gang, var han blitt fortalt at det sto en kanne med parafin i kottet. Arne hentet kannen og øste ut over veden, men han fikk ikke fyr. Det var ikke parafin i kannen, men vann. De fire andre i budværelset jublet! Arne hadde gått på limpinnen. En som ikke jublet, var postmester P. von Krogh, som kom til kalde rom den vinterdagen. 

Post på kjerre
Den uken de hadde ekstraarbeid, måtte de møte ved togstasjonen og dampskipskaien for å hente og avlevere post som assistenter for postledsageren. Det fantes ikke biler den gangen, og postverket holdt ikke kjøretøyer. De hadde en kjerre som, selv om den var tom, var et strev å dra gjennom byens gater. Med postsekker og pakker krevdes det atskillig styrke å dra den.
Arne forteller at en kveld kom han oppover Samuelsbakken trekkende på denne kjerren. Samuelsbakken var det gamle navnet på nedre del av Fleischers gate, det vil si fra Kirkegata ved det nåværende rådhuset ned til Bryggekanten.

- Svetten rant, forteller Magnussen.

Plutselig kom byens residerende kapellan, den elskelige presten Hj. Stenstrup gående opp bakken. Og hva skjedde? Jo presten hjalp Arne med å trekke kjerren. Arne ble imidlertid skamfull, pastoren skulle da ikke hjelpe ham! Men det ville presten.

Hver femte søndag var det fri fra jobben. Alle hverdager og fire søndager på rad var de på jobb. Søndagene var de på jobb fra klokken 07.00 om morgenen til klokken 15.00. De søkte om å få gå ut med posten ved 08-tiden, men det lot seg ikke gjøre av hensyn til gudstjenesten. Men de kunne jobbe «incognito» inne på postkontoret.

Frisøndagen måtte imidlertid innarbeides. De fire som jobbet måtte dele den femte ruten seg imellom. Hva tjente de så? Lønningen var 30 kroner i måneden!

Ikke noe gledelig jul
De fem postbudene gledet seg ikke til jul. Adventstiden var en forberedelse til årets mest byrdefulle dager. I desember økte postforsendelsene, brev, korsbånd og annet i et stort antall, og dermed også i tyngde. De nærmeste dagene før jul ble arbeidsdagene lengre og mørkere.Lille juleaften, en dag da julens stemning melder seg hos de fleste, satt postbudene på postkontoret og ordnet post. Ja, de ordnet post til lang utover kvelden. Juleaftens morgen var de på jobb tidligere enn vanlig. Postsekkene kom tunge og svære, postkassene ute i byen skulle først tømmes, for deretter fylles med julekort.

Postbudene hadde streng ordre om å ringe på klokken når de la post i postkassene. Det var ingen postkasselov den gangen. Arne erindrer at han ringte på, det var en lang snor til ringeklokken. I mørket tok han feil av den og en liten lampe som var satt opp på veggen. Han tok i lampeglasset og hørte at det gikk i stykker og falt i golvet. Heldigvis kom ingen ut på gangen. Mørket ruget, men han måtte komme seg videre. Posten skulle fram.

Nei takk til juledram
Han kom til neste gate, Løkkegaten. Der ble han bydd en dram. Arne svarte nei takk! Han ble da av mannen i huset beskyldt for å holde seg for god til å drikke med dem som bodde der. Det var det verste noen kunne si til ham, at Arne var for god, han som var lært opp av sin prektige far til å akte og ære sine medmennesker. Han svarte derfor at han slett ikke holdt seg for god til å drikke med dem. Og så tok han den drammen. Han tenkte at borte på Moss kirkegård lå hans mor og flere av hans slekt. De skulle ha opplevd dette! Det ble med det ene glasset, men det gikk verre med flere andre av postbud, som var mer glad i det sterke.

Neste jul sto det en annonse i Moss Tilskuer: «Det henstilles til publikum ikke å skjenke postbudene. Postmesteren».

Foto 1:
Mange postbud ble invitert på en dram da juleposten ble delt ut. (Tegning: Helge Pettersen)

Foto 2:
Et tidsbilde fra 1950-tallet. Alle postbudene i Moss foran byens posthus. (Ukjent fotogrsaf)

Kilder:

Arne Magnussens notater, mappe nr. 7
Moss byleksikon

• Forrige
• Neste