Hoff-fotografen fra Moss

En historie om Mathias Hansen, redigert av Gunhild Stranden

Den 24. februar 1823 blir Mathias Hansen født i Moss av foreldrene Niels Hansen og Karen Marie Pedersdatter Kase. I følge folketellingen for 1801 er Karen Marie datter av møller Peder Helgesen Kase og Maren Christophers- datter Boug.

I følge kirkeboken for Moss 1814-1828 flytter Mathias fra Moss til Oslo 27. august 1841, 18 ½ år gammel. Han returnerer til fødebyen i 1847 som malersvenn. Samme år får han borgerskap i byen. Som byborger har han rett til å drive selvstendig næring og til å ta del i alle byens privilegier, samtidig er han pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale verv og delta i borgerbevæpningen.

Mathias spesialiserer seg innen faget, og i "Tilskueren" kan man i 1848 lese at han som malermester tilbyr "alle slags forgyllinger, uekte og ekte polerede skilderirammer og malte rullegardiner fullt ferdige illuminert og sorte, og ellers alt som henhører til malerprofesjonen av simpelt arbeid". Han lager også kopier av oljemalerier, i "smukke forgylte rammer". Muligens driver han også med fotografering. På denne tiden bor Mathias i Kirkegaten, men da huset hans ødelegges av brann i 1849 flytter han til Henrik Gerners gate 17, Borgengården, i Briskebakken, hvor han blir boende iallfall frem til 1852.

Hotell Refsnes Gods har denne omtalen av Edvard Munch lagt ut på sin Facebook-side:

Edvard Munch er svært populær i utlandet, det så vi etter at hotellet i 2005 hadde innbrudd i "Restaurant Munch". Det kom henvendelser fra nær sagt hele verden. Det var intervju på canadisk TV, og oppslag i aviser verden over. Det ble registrert over 10.000 artikler på internett de første tre dagene etter tyveriet! De tre bildene som ble stjålet er nå på plass igjen. Riften i portrettet av August Strindberg ble fagmessig reparert før det igjen ble hengt opp.

Refsnes Gods' "Restaurant Munch" har ikke bare i navnet, men også i kunsten, viet Edvard Munch (1863-1944) spesiell oppmerksomhet. "Restaurant Munchs" syv originale verker "Selvportrett", "August Strindberg", "Selvportrett i skygge", "Ung kvinne", "I blå kjole" samt "To mennesker" gir alle et umiddelbart inntrykk av at menneskene Munch har skildret ikke er uniformerte samfunnsdukker, men mennesker med kropp og sjel som puster, føler, lider og elsker.

HVEM PLEIET MOSSINGENE VED DET GAMLE SYKEHUSET?
Vi møter Hansine Jacobsen, Fredrikke (Dikka) Eliassen, Emilie Malmedal og Kari Uglen

Av Kirsten Wiik

 
Ved hjelp av Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo har vi funnet fram til noen av kvinnene som arbeidet ved det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 i Moss.

Diakonissene fikk utdanningen sin ved Diakonissehuset i Oslo. I Moss var man tidlig ute etter å få kvalifiserte sykepleiere. De som tok sykepleierutdanning tok del i en større samfunnsbevegelse. Mønsteret hadde vært at de som var ugifte, og de var tallrike, enten arbeidet hos egen familie eller var i tjeneste hos en annen familie. Blant unntakene var gang- og våkekoner som ble rekruttert fra arbeider- og tjenesteklassen. Nå søkte flere kvinner nye arbeidsfelt. På Diakonissehuset ble de første teoretiske kurs for prøvesøstre gjennomført allerede i 1871 under Rikke Nilsens ledelse, og samme år ble de første diakonisser inn- viet. Hansine Jacobsen ble innviet året etter.

Hansine Jacobsen: Ca. 1880
(Jabobsdatter Rolstad)

Fem måneder etter oppstart av Diakonissehuset startet i Asylet på Grønland begynte Hansine som elev hos diakonissene i 1869. I 1872 ble hun innviet til diakonisse. Hun var født i Ullensaker i 1837. Faren var husmann Jakob Kristof- fersen og moren Gurine Larsdat- ter. Ved Moss sykehus var hun bare en kort stund. Hun hadde vært ved Rikshospitalets kirurg- iske avdeling i perioden 1873-75, i Kristiansand 1875-77 og Diakonis- sehusets sykehus. Hun var over- søster fra 1877 og ble syk i 1883, så en gang der i mellom var hun en kort periode i Moss, før hun dro til Lovisenberg Moderhjem hvor hun senere ble. Kronikkforfatteren skriver i 1917 at "Det var saare primitive forhold, der de levedes under, men søster Hansine var aldrig stornøid, nei." Hun ble begravet femte søndag etter påske på Nordre gravlund i Oslo etter lang tids sykeleie.

Fredrikke (Dikka) Eliassen: 1875-1878 Dikka (Anne Fredrikke Mathil- de Eliasdatter) var født i Stavanger 5.4.1850. Moren var Inger Aanens- datter og faren dagarbeider Elias Ommundsen.  Hun  kom  til  Diakonissehuset i 1877, ble opptatt til prøvesøster i 1879 og innviet til diakonisse i 1884. I perioden 1875- 78 var hun i Moss, dvs. før Dia- konissehuset hadde overtatt an- svaret for driften av sykeshuset.

Etter Moss dro Dikka Eliassen til Rikshospitalet april 1879 og deretter til andre sykehus og menigheter. Hun led av sukker- syke, og like før hun døde hadde hun falt og brukket lårhalsen. Også hun ble gravlagt  på søstrenes gravplass på Nordre gravlund.
 
Emilie Kristiansdr. Malmedal: 1879-1880
 

Hun var født i Fræna i 1857 og døde 10.5.1940. Til Diakonisse- huset kom hun i 1877 og ble inn- viet i 1883. Hun var ved Moss Sygehus 1879-80. Etter Moss dro hun videre til andre sykehus. Hun døde av lungebetennelse.

Kari Uglen: 1886-1915
 
Kari Pedersdatter Uglen var oversykepleier ved Moss Sykehus 1886-1915. Hun var født i Daviken 24.2.1844 av Ragnhild Christens- datter Haus. Faren var gårdbruker Peder Pedersen. Hun kom til diakonissehuset  i  1872.  Før  hun kom til Moss arbeidet hun på Rikshospitalet, på Bergens Diakonissehjem, på Pleiestiftelsen for Småbarn i Stavanger, på et barnehjem i Drammen, på Tost- rupløkkens Lazaret i Christiania, og som det  står i nekrologen — hennes livsgjernings største inn- sats — fra september 1886, over- søster på Moss gamle Sygehus.

Her ble hun, med noen avbrytelser på grunn av sykdom, til oktober 1915. Det står: På Moss, hvor hun så lenge tjente på det game primitive sykehus, satte man stor pris på denne vederheftige tjenerinde som gjorde sin gjerning så fordrinsløs og bramfri. Det oppgis at det også lå en krans fra Moss kommune på kisten hennes. Hun ble begravd en torsdag 9. november på søstergravstedet.

Hvem sto bak fillemannen på nye Park kino?

Av Truls Holmsen

En gang i tiden fikk barn høre at den som gjør noe galt skal be om unnskyldning. Jeg innrømmer nå, 70-75 år for sent, at jeg burde ha innrømmet mine guttestreker eller dumheter og bedt om forlatelse.

I 1938 hadde Moss gymnas for første gang et russekull fra byens egen skole. Elevene måtte eksamineres i alle fag, altså gå opp som privatister, men de hygget seg likevel med røde russeluer. Selv var jeg dette året ferdig med middelskolen, og vi markerte dette med grønne russeluer.

HVEM VAR HEDEVIG JACOBA BLOM?

av Carl Johan Thorsen

I Strandsitteren nr. 2 2015 omtales folketellingen i 1891. Eksempelvis har man funnet at Syver Olsen var herskapskusk hos fru Hedevig Blom. Hvem var Hedevig Jacoba Blom? Kort fortalt ble hennes livsløp slik:

Datter av sogneprest Sandberg i Onsøy. Født 1808.
Ble opptatt som pleiedatter, ni år gammel, i Momme Petersons hjem, etter farens død.
Gift 1828 med Peter Christian Peterson, enearvingen til M. Peterson & Søn.
Enke i 1843. Satt igjen med syv barn. Et åttende ble født noen måneder etter mannens død.
Ledet M. Peterson & Søn fra 1843 til 1847.
Gift 1847, 39 år gammel, med Hans Blom, som var seksten år yngre. Han var 23 år gammel og medarbeider i firmaet. Han overtok samme år ledelsen av firmaet.
Fikk en datter, som døde ett år gammel, med Hans Blom.
Enke annen gang i 1868.
Ubestridt mater familias til sin død i 1893.

HVOR BLE DET AV HANSEN, OLSEN OG JOHANSEN?

Om etternavn i Norge og Moss

av Ole-Peder Kjeldstadli

Moss Avis skrev i 2008 at det er ganske stor sjanse for at det er Hansen du møter på gata. Hele 57.336 mennesker har det etternavnet her til lands. På andreplass kom Johansen (53.353). I 2012 var andelen -sen-navn på landsbasis sunket til 22 prosent, ifølge forskning.no.

Navnegeneralen i Statistisk sentralbyrå, Jørgen Ouren, satte opp en liste over de mest populære etternavnene i Norge. Utviklingen de siste tiårene viser en klar nedgang i bruken av -sen-navn. I 1975 var antallet slik:

1. Hansen (74.808)
2. Olsen (68.761)
3. Johansen (63.872)

25 år senere finner vi følgende antall med -sen-navn:

1. Hansen (61.433)
2. Olsen (56.555)
3. Johansen (56.012)

På totusentallet går det stadig nedover med
-sen-navn, og statistikken fra 2013 sier dette:

1. Hansen (53.948)
2. Johansen (50.698)
3. Olsen (50.182)

I Moss har det gjennom et par generasjoner også skjedd en tilsvarende dramatisk forandring i familienavn: På skolebilder fra 40- og 50-tallet har rundt 90 prosent av elevene -sen-navn. På årets konfirmantlister er prosenten nede i 20-25. Navnegransker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen har regnet seg fram til at det blir 10 000 færre -sen-nordmenn hvert år.

Ny oppfinnelse

Etternavnet er egentlig en ny oppfinnelse, sier ekspert på etternavn Ivar Utne, som har sin arbeidsplass ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. Først i 1923 fikk vi lov om personnavn i Norge. Den slo fast at alle skulle ha et fast etter-navn, og det var ikke lov å endre etternavnet uten tillatelse fra myndighetene. De som ble født etter 1. juli 1923 ble tildelt et slektsnavn fra far hvis foreldrene var gift, fra far eller mor hvis ugifte foreldre. Ved giftemål skulle bruden ta brudgommens etter-navn. Avvik fra dette måtte det søkes om.

Likevel er det slik at helt siden vikingtiden har barn fått etternavn fra den de var datter eller sønn av. Som oftest fikk de etternavn etter faren. På skolen har vi lært om Olav Tryggvason (faren het Tryggve) og Olav Haraldsson (faren het Harald). De som har etternavn som slutter på -sen har som oftest hatt en forfader som het første del av etternavnet.

Allerede i middelalderen ble faste slektsnavn alminnelig i Europa blant adel og borgerskap. Da en mengde utlendinger i 16. og 17. århundre innvandret til Norden, førte de sitt slektsnavn med seg. Her ble de ofte de toneangivende, og fra innvandrede adelsmenn, offiserer og borgere bredte den utenlandske navneskikken seg langsomt ut-over til innfødte embetsmenn, geistlige, borgere og bønder.

-sen-navn blir vanlig

Industrialiseringen og store flyttestrømmer til byene på 1800-tallet skapte behov for faste navn for familier. Ettersom mannen vanligvis var forsørger, var det naturlig å velge -sen-navn med hans fornavn. Mot slutten av 1800-tallet hadde over halvparten av innbyggerne i byene -sen-navn. Slike -sen-navn kalles patronymikon – et slektsnavn som er laget av faren eller en annen av forfedrenes fornavn med tilføyelsen sen, søn, son eller dat-ter/dottir. På samme måte viser metronymikon til morens navn. Eksempler på dette er Eiliv God-runarsson og Svein Estridsson. Nedgangen skyldes blant annet at -sen-etter-navn velges bort ved fødsel og giftermål. De mest brukte synker mest. Et poeng er at fordelingen av -sen-navn varierer veldig fra sted til sted. Det har sammenheng med flyttemønsteret. Steder med mye industri har fortsatt mye -sen, mens rene fraflyttingskommuner har nesten ingen, forteller Ouren i Statistisk sentralbyrå.

Som beskrevet ovenfor begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn i høymiddelalderen. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, da disse patronymnavnene «stivnet», det vil si at et tidligere patronym (mannlig form, -sen eller -son) ble brukt av en familie som etter-navn.

Tok gårdsnavnet

Mange tok i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, men dette fungerte tidligere mer som en adresse enn et slektsnavn, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Det betydde at en og samme person hadde ulike navn avhengig av hvor vedkommende gjorde tjeneste.

Rundt 1900 stivnet også denne typen navn, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. I praksis kunne ett eller flere tilnavn bli brukt om samme person, som disse mellomaldereksemplene med moderne skrivemåte: Hellig-Olav, Olav Digre og Olav Haraldsson, og Hårek på Tjøtta.

Helt fram til 1900-tallet kjenner vi liknende navneformer, både i byene og på landet, men det holdt seg best på landet. Nyere eksempler er Bakke-Hans, Hans i Bakken, Sjur-Olina (datter av Sjur), Svarte-Henrik, Vesle-Ola, Alf Prøysens Jordmor-Matja, og kirkebokformer som Hans Pedersen og Marte Pedersdatter.

I overklassen og byene

Dette var i praksis bruksmåten for folk flest fram til faste etternavn ble tatt i bruk, først hos overklassen og i byene, til sist på landet etter inn-føring av personnavnloven i 1923.

Da overklassen i byene begynte med arvelige etternavn, var det svært ofte danske og tyske etter-navn, f.eks. Schreiner, Brun, Friis og Irgens. Dessuten var det -sen-navn og steds- eller gårdsnavn med dansk eller norsk opphav, som Andersen og Dahl eller Peterson.

I artikkelen «Gamle mosseslekter – Slekten Mos-sin» skrevet av Knut Thorvaldsen, ser vi hvordan -sen-navn (patronymikon) endres til slektsnavn. I 1634 fikk Moss en fogd med navnet Dines Ander-sen. Han var en av to sønner av kjøpmann Anders Mortensen fra Danmark. Sønnen Hans Dinesen skulle studere teologi ved København Universitet, men der var det et krav at man skulle ha et slekts-navn i stedet for sitt farsnavn. Han kalte seg derfor på latin «Dionysii Mossinius», dvs. Dinesen fra Moss. Slik oppsto slektsnavnet Mossin.

Mot slutten av 1800-tallet fikk man også arve-lige -sen-navn, først i de største byene. Etter 1900-årsskiftet tok folk i byene mer og mer i bruk gårdsnavn som etternavn. Da folk flest tok i bruk arvelige etternavn, ble også -sen-navn arvelige familie-navn. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn.

Knut Hamsun

Chr. H. Falsen

Falsen og Ibsen er neppe de første man tenker på når det gjelder de mye brukte etternavnene på -sen. Falsen er blant de få sjeldne -sen-navn som er beskyttet ved lov. Knud Pedersen skiftet i sin tid navn til Knut Hamsun.

Innvandring til Moss

En av hovedkildene til kunnskap om innvand-rerne på Moss er de reviderte byregnskapene i Riksarkivet, Rentekammeret. Her finner vi mange personer som, ut ifra navnet å dømme, er innvandrere i første, andre eller tredje generasjon til Moss.

Allerede på 1500-tallet kjenner vi til innvandrere som bidro til å sette preg på ladestedet Moss. Moss fikk kjøpstadsprivilegier i 1720. Mange sentrale personer i byens industrivirksomhet ble da hentet inn fra utlandet for å fylle behovet for ekspertise. Og dette fikk betydning for etternavnene til byens innbyggere.

Momme Peterson Bildekilde: "Peterson og Familien

Det er særlig fire slekter som ble fremtredende i Moss, alle på næringslivets område og av utenlandsk herkomst. To slekter kom første halvdel av 1700-tallet, to mot slutten av århundret. Det er slektene Chrystie, Gude, Gerner og Peterson.

Chrystier kom fra Skottland, Guder fra Holsten, Gernere fra Danmark og Peter-soner fra Slesvig. Adler Vogt sier i «Personalia fra det gamle Moss» at det kan forundre at en så liten by som Moss med 1196 innbyggere greide å samle så "megen intelligens og dyktighet, og gi økonomiske grunnlag for de store formuer som disse fire slektene ervervet seg». Dette viser imidlertid at Moss tok vel imot innvandrere med kunnskaper og erfaringer som trengtes for å bygge et samfunn.

Også i manntallene 1840-44 dukker det opp personnavn som tyder på innvandrerbakgrunn, selv om fødestedet ikke (alltid) er nevnt. Noen eksempler: snekkermester Frantz Thestrup Münster, f. i Bragernes; skreddermester Andreas Rosenblad; kobberslagersvenn Severin August Bjurstedt; farver Ole Olsen Smaaland; kjøpmann Lyder Friderich Callundann; kjøpmann Carl Johan Prydz; hattemaker Otto Anthonius Stræth; snekkermester Carl Ludvig Krey, borgerskap 1841; og skomakermester Andreas Magnus Lundstrøm.

En femtedel er innvandrere

I nyere tid har innvandringen fra andre verdensdeler bidratt kanskje enda mer til å sette sitt preg på byen. At henimot en femtedel av innbyggerne er innvandrere, har naturligvis satt sitt preg på navnebruken i Moss i nyere tid. Ved starten av det 20. århundre var det svensker, dansker og briter som var de største innvandrergruppene i byen.

Rundt 70 år senere begynte innvandring til Norge fra ikkevestlige land å vokse kraftig. I 1970 hadde man ti tyrkere i arbeidsstokken på Moss Glassverk. Svenskene beholdt imidlertid sin plass som største innvandrergruppe, fulgt av dansker og pakistanere. I 2015 hadde Moss 2 827 ikke-vestlige innvandrere og 1147 norskfødte med innvandrer-foreldre.

Som nevnt kom mange av innvandrerne på 1800-tallet fra Sverige. En plass på Krapfoss fikk sågar tilnavnet «Lille-Sverige», men det bodde selvsagt nordmenn her også. Det var ikke uvanlig at mange her hadde et oppnavn. David «Blåsur» Olsen jobbet på Cellulosen, men sluttet da fami-lien arvet 5.000 kroner. En annen Olsen som bodde her var Karsten «Sola» Olsen. Han var sjømann, og mistet livet til sjøs under krigen. Da Karsten kom på besøk hos sine naboer sa folk ofte: Gløtt på vindu, for nå kommer sola!

Navneloven

I arbeidet med den første navneloven her i landet var ikke Justisdepartementet fremmed for å forby eller begrense bruken av -sen-navn. «Det vilde visstnok i og for sig være det ønskeligste, om man kunde faa begrenset den nu så utbredte anvendelse av patronymika som slektsnavn», skrev departementet i utkastet til loven om personnavn av 1923.

Da hadde departementet i flere tiår forsøkt å lage lovregler og prinsipper for hvilke etternavn eller slektsnavn som skulle være tillatt. I 1902 forelå et lovforslag, men det ble aldri vedtatt.

Loven fra 1923 påla ingen direkte å ta bestemte slektsnavn, men ga visse praktiske regler som skulle hjelpe folk med å skaffe seg slikt navn. Folk som manglet slektsnavn fikk -sen-navn slik skikken var, særlig i byene.

1923-loven fastslo videre at alle skulle ha et slektsnavn. Norge var sammen med Sverige og Tyrkia siste land i Europa som fikk rettsregler for etter- eller slektsnavn. Innføring av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt frem til en lovendring i 1979 fantes det folk som ikke hadde slektsnavn.

Og med den nye navneloven ble Gudbrand i Lia til Gudbrand Lie, og det var nå en kalte seg Olsen selv om pappa ikke het Ole. Nå ble altså slektsnavn overført til barna. Man ønsket å rydde opp i datidens ganske løse navneforhold gjennom den første navneloven av 1923.

Vanskelig å bytte før

Navneloven av 1923, som den gang stadfestet det som var blitt sedvane, gjorde det brått vanske-ligere å skifte familienavn, for eksempel fra et gårdsnavn brukt som etternavn til et -sen-navn. Og da moten begynte å gå motsatt vei i 1950- og 60-årene, gjorde den samme navneloven det vanskelig å bli kvitt -sen-navnene igjen.

Det er nok årsaken til at vi fortsatt har forholds-vis mange med -sen-navn blant oss. Skjønt for mange som i siste halvdel av 1900-tallet ble stanset av navneloven fra 1923, ble det etter hvert mer vanlig å ta morens etternavn.

Ikke uventet er det prosentvis flere eldre med -sen-navn enn i de yngre årsklassene. Ser man for eksempel på året 2002 hadde 26 prosent av alle nordmenn over 70 år slike etternavn.

Prosentandelen synker jo yngre årsklassene er – blant nyfødte barn var andelen 20 prosent.

Ny navnelov i 2003 har igjen gjort det lettere for alle som ønsker å skifte etternavn. Siden da har man hatt lov til å gå tilbake til tippoldeforeldres navn hvis man ønsker seg et nytt etternavn.

Bindestrek lovlig

Fra og med 2003 ble det igjen også lov å bruke bindestrek, noe som var populært blant borger-skapet allerede på slutten av 1800-tallet, og som ga oss etternavn som Berg-Hansen. Bruken av bindestrek er derfor igjen økende. Trolig er det mange som velger å ta både fars og mors etternavn med bindestrek imellom, uten at vi har tall for dette. I 2010 var det hele 7,8 prosent av nyfødte barn som fikk etternavn med bindestrek.

Først da det i 1964 ble innført obligatorisk fødselsnummer med 11 tall, fikk myndighetene en sikker identifikasjon av hvem som er hvem her i landet. Om denne trenden fortsetter, vil etternavn på -sen bli en saga blott i løpet av de nærmeste ti-årene, også i Moss.

Oppsummering

• Før ca. 1850: Tradisjonelt system med fornavn, patronym og gårdsnavn for de fleste

• Ca. 1850-1923: Overgangsperiode: gradvis endring som startet i byene mot å anvende arvet etternavn – i slektsgranskingen må vi i denne perioden vise forsiktighet og skjønn for å finne variantene og mest mulig korrekte navn, særlig for alle som flyttet fra landsbygda til byene

• 1923-1965: Den norske navneloven: alle skulle ha et etternavn. Barn skulle bruke farens navn, og kvinner skulle bruke ektemannens navn

• 1965: Kvinner kunne velge hvilket navn de ville bruke som gift og barn kunne få enten fars etternavn eller mors etternavn, typisk er å bruke begge, med det ene som mel-lomnavn

• 2003: Dagens navnelov trådte i kraft

Kilder:

• Byoriginaler og andre kjentfolk i Moss: Frank Berg

• NOU 2001:1 Utredning fra en arbeidsgruppe om navneskikker

• Innvandrerarkivet – immigrasjonsarkivet

• Personalia fra det gamle Moss Forfatter: Vogt, Adler

• Ulike utgaver av Moss Avis

• Wikipedia

Hvorfor JUSTUS?
av Kjell Henriksen

Innbyggerne i Bråtengata ved folketellingen i 1900

Begynnelsen på Bråtengata en desemberdag i 2007. På høyre side ligger husene i dag med numrene 1, 3, 5, 7, 9 og 11, men på venstre side er det ganske overraskende 2, 10, 14, 16, 18 og 20. Hva skjedde med Bråtengata 4, 6, 8 og 12? Jo, Bråtengata 4 ligger bak Bråtengata 2, og de andre numrene finner du i den lille gata som går ned mot Sjøgata (mellom Bråtengata 14 og 16) og som derfor også er en del av Bråtengata.

Av Eva Flørsheim (Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.)

Liker du å spasere forbi de gamle trehusene i begynnelsen av Bråtengata?
Selv om noen få av de gamle husene har blitt erstattet med nye, og andre har blitt påbygd og ombygd, kan man likevel lett tenke seg tilbake i tid.

Ser man tilbake til folketellingen i 1900, er det faktisk bare Bråtengata 2 som har det samme nummeret i dag som den gangen.
Dette ble en av utfordringene da jeg ville finne ut hvem som hadde bodd på denne gatestumpen for 116 år siden.

La oss gjøre et tankeeksperiment.

Folketellingen 1900
Det er om kvelden den 3. desember 1900. Vi står mellom de husene som i 2016 er Bråtengata 11 og 20, med ansiktet i retning kanalen.
(I denne teksten bruker jeg dagens gatenummer) Den eller de som har skrevet folketellingen for 1900 er akkurat ferdige med oppgaven sin og har gått. Vi har bedt de som bor her å stille opp ute i gata. Ut fra husene kommer voksne og barn, gamle og unge. I noen hus bor det tre personer. I andre hus bor det opptil 22 personer. Alt i alt står det nå omtrent 170 mennesker av de som er registrert her, omtrent halvparten menn og halvparten kvinner. Omtrent 55 av disse er ti år eller yngre.

IS-SKJÆRING PÅ MOLBEKK
av Solveig Haug Urdal

1909 ble det skåret is på Molbek for siste gang, og da tjente arbei- derne, som var fra M. Peterson & søn's sagbruk, 5 øre pr. isblokk". Disse opplysningene var i følge nå avdøde Tor Halvorsen.Min bestefar, Alfred Olsen Haug, deltok i isskjæringen på Molbekk fram til 1909, og jeg hørte mange historier i min barndom om slitet med å måke snøen av tjernet for at isen skulle bli tjukk og den tunge isskjæringen etterpå.

JELØGATEN 4, MOSS
KULTURHISTORISK BYGNING

av Ivar Ernø, formann i "Selskabet til Moss Byes Vel"

Selskabet til Moss Bys Vel har i løpet av de siste fem år satt opp femten skilt på kulturhistoriske bygninger i Moss. I tillegg er det på det nærmeste klargjort tekster til ytterligere fire skilt, nemlig på Maxegaarden, Haffnergaarden, Kjellerødgaarden og Moss Hotel. Skiltprosjektet kommer til å bli videreført så lenge vi mener det finnes bygninger i Moss som peker seg ut som spesielle, eller har en spesiell historie.

Kanskje er Jeløgaten 4 en slik bygning, og derfor gjør vi en undersøkelse som akkurat dette. Men samtidig har denne bygningen i mange år hatt ett eller flere forsamlingslokaler som gjør at vi merker oss denne bygningen nå i år i forbindelse med Kultur- minnedagen 9. september 2007. I år gjelder det å finne frem forsam- lingslokaler som har hatt eller fortsatt har betydning for lokalsamfunnet ved at folk fra alle klasser og lag samles til arbeid eller fest, skjemt eller alvor, samt har hatt betydning for mennes- kenes og stedets utvikling og vekst gjennom kortere eller lengre tid.

Jeløy Kurbad - fra prektig gård til betydningsfull helseinstitusjon

Av Ole Peder Kjeldstadli

Jeløy Kurbad er en gammel institusjon i Moss, startet i 1938 i den tradisjonsrike hovedbygningen på gården Bråten av de Skodsborg-utdannede fysioterapeutene Einar og Ellen Fahlberg. De ga institusjonen navnet Jeløy Bad og Diettkursted.

Skodsborg Fysioterapiskole
Skodsborg Fysioterapiskole var en dansk institusjon som inntil 1992 var eid av Adventistkirken, og dermed var også skolen preget av adventistenes pedagogiske tanker om viktigheten av å kombinere teoretisk og praktisk utdannelse.Institusjonens grunnlegger var legen Carl Ottosen (bildet), en fremsynt mann, som mot slutten av 1800-tallet mente at bruk av vann, god kost og mosjon var av betydning for menneskers trivsel og hel-bredstilstand. Det hørte til hans kongstanke å opplyse folk om hvordan man kan forebygge sykdom.

Først gården Torbjørnrød
Bråten hadde tidligere tjent som soren-skriverbolig og er nevnt i gamle dokumenter helt tilbake til 1845. Før den tid hadde gården navnet Torbjørnsrød, og den ble antagelig skilt ut fra Torderød mellom 1050 og 1300. Gården ble i sin tid ryddet av en mann ved navn Torbjørn (Torben). Fra slutten av 1700-tallet ble gårdsnavnet endret til Braaten. Bråten var en prektig gård, men jorden ble i løpet av 1900-tallet bit for bit spist opp av den voksende byen. Hovedbygningen fra 1845 står fortsatt, men er bygget ut som en del av Jeløy Kurbad. Niels Berg ble fengselsdirektør Overrettsprokurator Niels Berg var bosatt på Braaten. Han var gift med Jonas Anton Hielms datter Børgine. Niels Berg var født i Jarlsberg ved Tønsberg. Han fikk økonomisk hjelp til å ta eksamen artium og studerte så teologi. Han kom deretter til Alby som huslærer og forelsket seg i Jonas Anton Hielms datter Børgine. Hielm overtalte Niels Berg til å studere jus. Etter at han ble Hielms svigersønn i 1837, kjøpte han Bråten og bodde der før han flyttet til Christiania i 1843 for å arbeide med fengselsvesenet etter at han ble utnevnt til direktør for det nye Botsfengselet. 23. september 1846 var han på befaring på Bots-fengslet, som var under bygging. Han kom hjem og fortalte til sin hustru at han hadde holdt på å slå seg i hjel da han falt gjennom «de løse Bredder» på det uferdige gulvet. Samme kveld fikk han hjerneslag og et par døgn senere døde han. Børgine Nilsine Berg ble født 11. september 1810 i København.Hun giftet seg med Niels Berg 30. desember 1837, i en alder av 27 på Alby, Jeløen, Norge. De fikk 4 barn: Sofie Vold (Berg), Johanne Jone Antonie Hielm Dorph-Petersen (Berg), Lydia Berg og Hans Jonas Anton Hielm Berg. Niels Berg, Hielms svigersønn, etterfulgte sin svigerfar og satt som ordfører fra 1841 til 1845.

JUBILEUMSLEIREN PÅ JELØY 1936
Av Kjell Henriksen

Årets store begivenhet i Moss 1936 var speidernes landsleir på Tronvik. For- arbeidet til arrangementet hadde pågått i flere år, og ansvarlig komité besto av kretssjef Ole Borge Hansen, Klaus Hansen, N. E. Hallan, Josef Magnussen og Jul. Sundsvik.
Norsk Speidergutt Forbund ble stiftet 1911 av Chr. Dons og H. Møller Gasmann. Sistnevnte var fortsatt aktiv 25 år senere – han var speidersjef i jubileums- året - og utgjorde også Jeløy- leirens "overledelse" sammen med vicespeiderchefen, prof- essor dr. Ragnvald Iversen, og medlem av forbundsstyret, doktor Toralf E. Bentzen. Landsstevnet på Tronvik var Forbundets syvende, og dets motto var: Frem og op. "Altså to mål. De kan vi nå på to måter. Enten ved først å streve med: "Frem" og så til slutt ta: "Op", det vil si at vi først holder på med å tilegne oss og vise speiderferdigheter, og så til slutt tar op arbeidet med å tilegne os og vise speiderånd. Eller det kan skje ved at vi strever med begge deler samtidig." Og sistnevnte syntes nok ledelsen måtte være det beste – dersom begge kreftene kunne virke på en gang ville leiren bli et minne for livet! Forbundets første leir fant sted på Hovedøen i 1914, der 130 speidere deltok. I 1936 hadde antallet vokst til vel 6.600 (!) inklusive mange utenlandske deltagere, deri- blant gutter fra Danmark, Polen, Storbritannia, Sverige, Finland, Latvia, Ungarn og Tsjekkoslovakia.

JELØYA – Analyse av verneverdier i naturmiljø og kulturlandskap
Av Arild Johnsen

Bakgrunn

Høsten 1971 tok utbyggingsavdelingen (forløperen til miljøvernavdelingen) hos Fylkes- mannen i Østfold initiativ til at det ble holdt et etterutdanningskurs /or planleggere ved Norges Landbrukshøgskole. Bakgrunn /or henvendelsen var at det var stor interesse /for å /få utarbeidet en verneplan /or Jeløya.

Dette initiativet ble godt mottatt på høgskolen og det ble i 1971 etablert et 3 måneders kurs som skulle benytte Jeløya som øvingsområde for analyse av naturgrunnlag og menneskeverk som ledd i oversiktsplanleggingen.

 

Opplegg for kurset
Hensikten var å presentere kunnskap, synspunkter og tilrådninger vedrørende et område særlig rikt på naturgitte og menneskeskapte verdier. Kurset ble arrangert av Institutt for jordskifte og eiendomsutforming med støtte av flere faginstitutt.

Målsettingen med kurset var at det skulle lages en analyse hvor tekst og kart skulle ut/ormes slik at det ikke var behov for spesielle fagkunnskaper. Målgruppen var lokalbefolkningen med særlig interesse /or denne øya i Oslo/jorden.

JELØYAS LANDSKAP OG NATUR SOM GRUNNLAG FOR BOSETTING

av Arild Johnsen

Med utgangspunkt i Leif T. Andressens Moss by historie fram til 1700 er det i de etterfølgende utdrag forsøkt å gi et bilde av etableringen og utviklingen av Jeløyas historie.

Naturforholdene danner grunnlaget for menneskets virksomhet i et område. Det er de som skaper vilkårene for liv og utfoldelse, produksjon og bosetning, men de setter også grenser for menneskets aktivitet. Opp gjennom tidene er naturen blitt utnyttet på forskjellig måte, avhengig av innbyggernes interesser og kunnskaper, men hver ny generasjon har alltid måttet ta utgangspunkt i naturforholdene på stedet. Før vi begynner med menneskets historie på Jeløya skal vi derfor gjøre oss nærmere kjent med landskapet, fjellgrunnen og jordbunnen.

Landskapet blir formet

Det landskapet vi ser rundt oss i dag, begynte i grove trekk å ta form for 40-50 millioner år siden. Den endelige utformingen har skjedd i løpet av de siste to millioner år, i tidsrommet som geologene kaller kvartærtiden. I denne perioden er de karakteristiske trekkene ved mosselandskapet blitt til og Jeløy med sitt fruktbare jordsmonn står fram.

Fjellgrunnen på Jeløya

Fjellgrunnen her står i sterk kontrast til grunn-fjellet på fastlandet. Bergartene er over 500 millioner år yngre. Den eldste bergarten som vi i dag kan se på Jeløy, er det som kalles ringerikssandstein. Den skriver seg fra overgangen mellom de to geologiske periodene silur og devon, og ble opprinnelig avsatt som mektig sandlag i store havbukter og på elvesletter. Det er millioner av års trykk og press som har gjort at den nå fremstår som stein. Vi finner denne sandsteinen på Bileholmen, på Bevøya, på spissen av nordre Jeløy og ved Nesbukta. Ved Nes ga denne steinen grunnlag for større steinbrudd.

Jeløygata 10 Grand Hotell

av Karin Behn Skjævestad

Grand hotell har det vært veldig vanskelig å finne historien til.

Ragnar Hagen skriver;
"Med byggeår 1900 ble huset bygget som hotell, i tre etasjer med loft, og har en

JELØYS SKOLER
av Ole Peder Kjeldstadli

Moss Avis brakte 20.06.2009 nyheten om at skolene på Jeløya var reddet. Før dette hadde rådmannen foreslått å legge ned Reier skole og gjøre om Refsnes skole til ungdomsskole. Men politikerne lyttet til protestene som kom fra alle FAU-ene på Jeløy. De hadde alle lagt ned masse arbeid i å legge frem fakta og tall, for å vise politikerne at det ikke er noe å spare på å legge ned Reier skole.

Politikerne bestemte samtidig at skole- strukturen skulle bestå slik den var på Jeløya. Jeløy var en egen kommune, som omfattet også Kambo, Krapfoss og Mossemarka, eller "Vassbygda" som var et tidligere navn. Jeløy kommune ble først slått sammen med Moss kommune 1. juli 1943. Vedtaket ble imidlertid opphevet etter krigen, men vedtatt igjen med virkning fra 1946. Jeløy hadde da 4 243 innbyggere.

JORDMØDRENE I MOSS RUNDT 1800

Av Knut Thorvaldsen

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800 var det mange kvinner fra Mosse- distriktet som tok sin jord- morutdannelse ved Fødsels- stiftelsen i Kjøbenhavn.
I 1714 kom det en forordning: Alle som ønsker å virke som jordmor i Kjøben- havn skal undervises av den nystiftede jordmødrekom- misjonen. Denne skal også føre kontroll med jordmødrenes virksomhet. I provinsen skal legene ta seg av disse oppgaver.Fra da av var det ikke lenger en beskjeftigelse som alle kunne utføre, men et yrke som man måtte ha tillatelse til å gjøre. Først rundt 1740 begynner denne forordning å virke. Staten er interessert i å øke befolkningen.

Kambo på Krigsmuseet i Saigon

Av Oddvar Aasen

På Krigsmuseet i Ho Chi Minh-byen (Saigon) i Vietnam finnes et fotografi som setter Moss på kartet over minner fra Vietnam-krigen. Det viser en demonstrasjon som ble holdt på Kambo i forbindelse med at det var mistanke om at et skip lastet våpen eller ammunisjon som amerikanerne skulle bruke i Vietnam. Bildet viser demonstrasjonstoget på vei ned til brygga.

 

Eirik Tveiten måtte la seg avfotografere foran Kambo-bildet i Ho Chi Minh-byen. ( Foto privat)

KAMBO SKOLE

av Solveig
Haug Urdal

Følgende artikkel ble skrevet til Kambo Skoles 100-års jubileum i 1991 og utgitt i Jubileumsavisa som ble utgitt i anledningen.

Det står i Håvamål: Betre byrdi du ber ikkje i bakken, enn mannavit mykje. D'er betre enn gull i framand gard; vit er vesalmanns tøyst.

keliggjort på en organisert måte. Det var i Landsskoleloven av 1739. I de fleste kunnskap. skolen skulle være den ordinære skoletypen, omgangsskolen unntakelsen.

Folkeskoleloven av 1889 gav kommunene nye forpliktelser og stor grad av selvstyre når det gjaldt undervisning og læreranset- telser. Det ble forsatt bare tolv ukers lovbefalt undervisning, men den kunne utvides til 15 uker (nå er det 38 uker). En viktig endring med Lov om folkeskoler var at fagkretsen ble utvidet med samfunnslære som tillegg til historieundervisningen og så vidt mulig med ferdighetsfagene håndarbeid, kroppsøving og tegning.

KAMPEN OM VANSJØVANNET
– et kort historisk tilbakeblikk

av Arild Johnsen

Vansjø med Mosseelven var grunnlaget for utviklingen av Moss. I nedbørfeltet var det store skogom- råder som var råstoff både for sagbrukene og jernverket. Samtidig som vassdraget ble benyttet til fløting av tømmeret og kraften fra fossen ble drivkilden både for massovnene på jernverket, sagene og møllene.

Vassdraget som reguleringsmagasin
Imidlertid var problemert at vassdraget som reguleringsmagasin var lite egnet fordi visse partier var grunne og strendene var langgrunne slik at det ofte ble flom. Det ble flom om våren i april/mai og høstflom i oktober/november, sam- tidig som en fikk lav vannstand i august. Dette førte til at brukseierne langs Fossen som utnyttet kraften ønsket høy og jevn vanntilførsel slik at de fikk utnyttet sagkapasiteten i den lyse årstiden. Gårdbrukerne langs innsjøen, som ofte også var skogeiere, ønsket at fløtningen kunne gå greit unna på våren. Deretter ønsket de en lav sommer- vannstand slik at de kunne få utnyttet jordene og de dyrkede områdene langs Vansjø. Dette førte til store interessekonflikter om regulering av Vansjø og Mosseelven.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag480
Igår450
Denne uka2958
Denne måneden8408
Totalt2161328

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown