Strandsitteren artikler
Det gule huset ved kanalen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 19. januar 2014
Boka om "Det gule huset ved kanalen"
av Kirsten Wiik
Til høsten (2008)kommer en bok om Velferdssentralen og Frivillighetssentralen i det gamle sykehuset.
Helt fra 1811 har det vært sykehusdrift i Sykehusgata 10. Nå er det Velferdssentralen og Frivillighetssentralen som holder til her. Begge virksomhetene er drevet av Moss og omegn Kvinneråd, som også har fått sin plass og beskrivelse.
"Det gule huset ved kanalen" er kjent for mange og i fjor var Velferdssentralen 40 år, mens Frivillighetssentralen er 10 år i år. Sammen er de blitt en betydelig institusjon og spiller en stor rolle i mange menneskers liv. Det kan passe bra å feire med en bok, og i denne anledning stiller Kvinnerådet seg som utgiver for boken.
Sykehusgata 10 var en gang byens sykehus og ble senere smittelazarett før det ble rehabiliteringsavdeling, og ennå enser du historisk gammel tid med tykke tømmervegger og gammel stil. De siste årene har jeg fått anledning til å bli bedre kjent med bygningene og historien om og rundt det gule huset der det fortsatt står, et steinkast fra kanalen.
Da Moss Historielag var nystartet måtte vi ha et sted å holde møter, og vi var stadig på leting. I det gule huset ble vi tatt inn i varmen av Torill Sørensen, leder av Frivillighetssentralen. Vi hadde noen hyggelige møter og ble enige om at vi for kostnadsfrie møterom den første tiden skulle skrive om huset. Det oppdraget falt etter hvert på meg, og jeg tok fatt på noen artikler som vi trykket i fem av de første numrene av medlemsbladet Strandsitteren.
Senere er det også blitt intervjuer og bilder av husets aktører. På mange måter har jeg Torill Sørensen å takke for boken, det var hennes initiativ og hun har hele veien bidratt med fine innspill, utlån av bilder og oppfølging
Historien om det gamle sykehuset fra 1848 med sykehusdrift fra 1811 har kommet fram, og i beretningen møter vi personer fra gammel og ny tid. I historien følger vi utbyggingene, driften som lazarett og sykehus fram til 1963, og vi møter diakonissene og pleierne, beboere, Kvinnerådet og ikke minst om Velferdssentralen og Frivillighetssentralen.
Det er stor aktivitet både i og utenfor huset, og jeg er meget imponert over hva man med få midler men stor innsats har fått til. Like beundringsverdig er det at man har holdt ut i en lang og meget pinefull kamp om å eksistere. Det er ikke tvil om at huset i dag fyller mange viktige samfunnsoppgaver.
Utdrag fra boka: Tosykepleiere,enyngre"søster",en sykeoppasser og noen våkekoner.
I Moss var man tidlig ute med å få kvalifiserte sykepleiere. Diakonissene fikk utdanningen sin ved Diakonissehuset i Oslo, og de som tok sykepleierutdanning tok del i en større samfunnsbevegelse. Mønsteret hadde vært at de som var ugifte, og de var tallrike, enten arbeidet hos egen familie eller var i tjeneste hos en annen familie. Blant unntakene var gang- og våkekoner som ble rekruttert fra arbeider- og tjenerklassen. Nå søkte flere kvinner nye arbeidsfelt. På Diakonissehuset ble de første teoretiske kurs for prøvesøstre gjennomført allerede i 1871 under Rikke Nilsens ledelse, og samme år ble de første diakonissene innviet.
Diakonissehuset forpliktet seg til å holde to diakonisser ved sykehuset i Moss, og fikk foruten en årlig godtgjørelse på kr. 400, også godtgjørelse i forhold til antall pasienter og forbruk. For daglig kosthold fikk de 80 øre for hver voksen person og 40 øre for hvert barn under 12 år. Av utgifter var kr. 300 av den årlige godtgjørelsen beregnet til lys og ved. Det ble mye å gjøre for to diakonisser, og det ble derfor slik at det som regel også var en tredje "sykepleier" der.
"Den tredie har gjerne vært en yngre "Søster", der her søger at modtage den første Undervisning for sit Kald." (F.A.Z.Sandberg, 1896, s.193). Tilknyttet sykehuset var også en Sygeoppasser, som assisterte diakonissene.
Lønnen hans, på kr. 144 per år, ble betalt av kommunen. Byen holdt også egne våkekoner. De ble betalt med 75 øre per natt.
Spesiellnødhjelpsordning
Gjennom organisasjonen "Husarméforeningen" ytet diako- nissene også hjelp til virkelig trengende fattige og hvor den sosiale hjelpen ennå ikke var nådd fram. Ved hjelp av en menighetsdiakonisse ga de nødhjelp også til de som sto utenfor statskirken. Til denne delen av arbeidet fikk de dekket kr. 16 månedlig samt kr. 34 til menighetsdiakonissen under oppholdet. I behandlingen av byens økonomi i 1896, beskriver byfogd Sandberg byens tilstand som god, herunder også organiseringen av fattig- og sykepleie.
Også i dag står det humanitære budskap i fokus med en rekke frivillige som yter sin innsats til glede for så mange. Boken er derfor tilegnet nettopp de frivillige hjelperne, - til husarméen.
Gårdstunet er meget idyllisk, spesielt om sommeren. Bygningene er lagt i en hestesko med Hønsehuset, utenfor bildet til venstre, Frivillighetssentralen til venstre i bildet, Bryggerhuset rett fram og Velferdssentralen til høyre.
Det gamle sykehuset på Wærlesanden
Områdene vestre og østre Wærlesand lå fram til 1840 utenfor bygrensen, og var som forstad til Moss å regne. Man kom inn i området fra Værle Løkkene og kunne dra videre innover i byen. Kanalen ble ikke åpnet før 1855 og store deler av byen var ubebygd. Kommer du i dag fra en av jernbaneovergangene ved Moss stasjon, kan du ta turen innom dagens østre Værlesandområde, et koselig lite område med blanding av både små eldre hus og en del relativt nye. Området er avskjært med jernbanen på østsiden, kanalen på vestsiden (sørv.), Bryggekanten i nord og havet i Oslofjorden, den såkalte Værle Bugt i sør.
Under Rådhusbrua og med ryggen til Jeløygata, ligger Sykehusgata rett fram, i sydlig retning. Til venstre, mot øst har du den brolagte Stengata og til venstre for den igjen Værlesands Bakgate. Sykehusgata og Stengata avskjæres av Smedgata som går opp til Østre Kanalgate til høyre (vest) for Sykehusgata. Da er du ved kanalen. Værlesands Bakgate ender opp i et kryss hvor Østre Kanalgate går over til å bli Strandgata, og på andre siden av gata fører resten av Østre Kanalgate til fergeleiet – riksvei 19.
Frivillighetssentralen
I 2008 er Frivillighetssentralen i Moss 10 år. Den ble etablert av Kvinnerådet i det gule huset i 1998. I motsetning til Velferdssentralen foregår og gis mesteparten av tilbudene utenfor huset. Driften er basert på frivilliges innsats. I dag er rundt 80 frivillige medhjelpere med og tjenestene er gratis. Det arrangeres også samlinger som angstgrupper, sorggrupper samt inkluderingsprosjekter for innvandrere og norske. For eksempel strikking og
matlaging. Frivillighetssentralen ledes av en daglig leder. Det gis kommunal støtte og midler fra Kultur og kirkedepartementet. Daglig leder er Torill Sørensen.
Det gamle sykehuset :
Det gamle sykehuset var i drift i Sykehusgata 10 fra 1811 til 1963. I 1914 flyttet sykehusdriften til nytt sykehus i Vogtsgate. Det gamle sykehuset fortsatte som smittevernavdeling – lazarett og senere som rehabiliteringssted etter operasjoner på hovedsykehuset. Med til en beskrivelse om husets historie hører også historier om sykdomsbildet med epidemiene, hvem legene var og ikke minst sykepleierne.
Velferdssentralen for eldre:
I 2007 var Velferdssentralen 40 år. Den ble etablert av Kvinnerådet i 1967 samtidig med overtakelse av huset. Velferdssentralen er et tilbud for de over 55 år. Her kan man få fotbehandling, hårstell og delta på
forskjellige kurs og aktiviteter. Blant annet står datakurs, sang og litteratur på programmet. Det er tilsatt en fotterapeut, en frisør og en daglig leder. Virksomheten drives med kommunal støtte. Daglig leder er Bjørn Mørch-Olsen.
Moss Kvinneråd :
Moss Kvinneråd overtok virksomheten i Sykehusgata i 1967. Moss kommune er eier og ansvarlig for bygningene. Alle bygningsmessige endringer skjer derfor i samråd med kommunen. Kvinnerådet ledes av et styre og driver Velferdssentralen og Frivillighetssentralen. Leder i Moss Kvinneråd er Kjellaug Nakkim.