Strandsitteren artikler

Bestefaren Jonas Anton Hielm

Se Strandsitteren 1.2018 side 8


Alby gård er i dag kunstgalleri og et yndet utfartssted for mange. Nettverket av turstier som omgir gården bidrar til at mange har glede av gården og omgivelsene. Gården har hatt mange eiere opp igjennom tidene, men en av de best kjente er kanskje stortingsmannen Jonas Anton Hielm.
I 1824 kjøpte Hielm Alby gård av kjøpmann Joh. Chr. Bøchmann for 5000 sølvspeiciedaler. Han bosatte seg der med sin danskfødte hustru Sofie Magdalena, født Bøeg. Hielm var på Stortinget fra Smaalenene amt, og han ble valgt i 1830, 1833, 1836, 1836-1837 og i 1842.
I denne artikkelen vil vi rette søkelyset mot en helt annen side av hans liv, livet som bestefar. Han var nemlig sett på som en gammel og elskelig bestefar,
en person som satte sin siste kraft inn på barn og barnebarns ve og vel.

Hielm 01


“Gamle minder fra Christiania og Jeløen” Hans barnebarn Sofie Vold har skrevet en nydelig liten erindringsbok kalt «Gamle minder fra Christiania og Jeløen».(Faksimile til høyre.) Hun skrev sine erindringer i 1880 årene, men boken ble først utgitt 1929. Her får vi et inntrykk av gårdens storhetstid. Sofie hadde 3 søsken: Johanne Jone
Strandsitteren nr. 1 - 2018
9
Antonie Hielm Dorph-Petersen (Berg), Lydia Berg og Hans Jonas Anton Hielm Berg.
Fortellingen starter med at Alby ble solgt og auksjonert bort i 1848 etter Jonas Anton Hielms død.
Sofie skriver: "Den nye eier flyttede til Albye om sommeren i 1848 og vi flyttede ind paa Braaten. Vi besøgte ofte Arvesens paa Albye; - først efter at jeg blev større, fik jeg øie for, hvor smukt der i grunden var. Endnu staaer haven og parken der for mig som noget af det smukkeste jeg har seet; de smagfulde anlæg, de deilige aleer lig ned til søen, den smukke fiskepark med karudser, det høitsprudlende springvand, den kjølige, hemmeligheds-fulde grotte, kanonbatteriet, det chinesiske parti med det chinesiske lysthus, kanin-øen i parken med volde og grave og spiral-gang op til toppen og vindebro, saa at dyrene ei skulde komme i haven, det indiske bi-huus - den bugnende overflod af smagfuldt arrangerede blomsterpartier - det svævende lysthus høit oppe mellem lønnetræernes kroner, hvortil en af løvet skjult trappe med 24 trin førte op - den murede kamin, hvor der kunde koges kaffe, chokolade eller saadant, saa man kunde forstille
sig, at man var paa skovtur langt fra menneskelige boliger - og saa det sted under taarepilen, hvor der var reist en liden mindestøtte over "Tante Thea", som Jone og jeg saa ofte pyntede med friske blomster."
Presten og klokkeren Vi går to år tilbake i tid og leser et par brev Hielm skrev til sitt barnebarn Jone på søsteren Sofies bursdag et par måneder før Jone selv fylte 6 år. Han innledet med Min inderlig kjære, søte Jone og fortsetter med et ordspråk: Når det regner på presten, skal det dryppe på klokkeren. Han utdyper nærmere hvorfor dette ordspråket siteres. Hennes søster Sofie eller Fie som han kalte henne, var to år eldre og hadde bursdag. Bestefar Hielm skriver at Sofie er presten siden det var hennes bursdag. Sofie ble også omtalt som «Dagens Gudinne» mens Jone også forhåpentligvis ville sette pris på et par kjærlige ord fra bestefar. Derfor ble hun nevnt som klokkeren i ordspråket i det brevet bestefar sendte henne og omtalte henne som «denne smukke, lille Sommerfugl».
Sommerfuglen var et bilde på Jone selv, og han håpet at sommerfuglen ville gi henne et «Øyebliks Øienslyst».
Strandsitteren nr. 1 - 2018
10
På sin siste stortingssamling 1842 var Hielm svekket av sjukdom, men markerte seg likevel i kampen mot den jødeparagrafen i Grunnloven. Han gikk av i 1847 og døde året etter. Brevet til Jone preges av at han var alvorlig syk.
Ha tålmodighet med den gamle bestefar Han skulle så gjerne ha sendt sin datterdatter noe mer, men det formådde han ikke. Han ba Jone om å ha tålmodighet med sin gamle bestefar som var i ferd med å ende sine dager med sorg over å ikke kunne vise sine elskede barn all den kjærlighet som fylte hans bryst for dem, men han håpet dog på at hans liv ville henge i ham enda et par måneder slik at han kunne bli i stand til å feire Jones bursdag og «gjøre dig i al Fald lige Skjel med vores Sofie, hvor daarligt dette end er». Brevet ble avsluttet med at gud måtte velsigne og bevare både Sofie og Jone for ulykker og gjøre dem glade, tilfredse og lykkelige. «Din Bedstefder J. A. Hielm.
Sofie forteller at Jone var bestefar Hielms yndling. Hun hadde arvet hans kvikkhet, livlighet, hjertevarme, overtalelsesevne, veltalenhet osv.
Da Jone var ett år, fikk hun «Hjernbetændelse» og alle var redd for at hun skulle dø. Det var stor
sorg i huset og bestefar Hielm var ute av seg av forferdelse for den lille datterdatteren. Jone ble frisk, men både hun og moren trodde at Jone etter dette hadde «en slags Blødhed» i hodet.
Kikhoste var dødlig I april 1843 kom Lydia til verden, og da flyttet familien til Braaten. Året etter flyttet de til Christiania, og alle trivdes der. Da de denne sommeren skulle reise til besteforeldre på Alby, fikk kikhoste, og noe senere fikk lille Lydia det samme. Hun døde bare 1,5 år gammel og Sofie beskriver henne som et «deiligt, lidet Lig omgivet af Blomster».
Senere reiste moren, Sofie og Jone til Alby, og Sofie ble der fram til jul fordi hun ikke ble så «rask af Kighoste» at hun kunne reise hjem til Christiania.
Sommeren 1847 skrev bestefar Hielm et brev adressert til både Sofie og Jone. Her innledet han med: Min Fia og min Jone! Kjære søde, elskelige Børn!»
Her skrev Hielm at han bitterlig savnet sine kjøre barn siden de var borte fra ham, men han trøstet seg selv med å si at siden de var tilfredse, måtte han finne seg i det! Barna var da på besøk hos onkel Kyhn og tante Karoline. Bestefar Hielm
Strandsitteren nr. 1 - 2018
11
hadde «dog intet at byde der kunde erstatte Savnet af de glade Dage» som barna nøt hos onkel og tante.
Underlige tanker om barnebarna Han skrev for å gjøre oppmerksom på at han gjorde seg mange underlige tanker, og særlig sto elven ham «for Hodet». Han var redd for at de skulle komme for nær elven og plumpe uti! Og han ba dem om å være forsiktige. Ellers fortalte han at de som sedvanlig levde i all stillhet hjemme på Alby, og han ba barna hilse til «den kjære, fromme Mamma» og fortelle henne at alle hjemme ønsket at «Reisen maatte bekomme hende vel». Han avsluttet med: «Gud velsigne Eder saa at vi maa se Eder frisk og vel igjen. Det ønsker af Hjertet Bedstefader». Sofie forteller at sommeren 1845 fant bestefaren på at Jone skulle gå på danseskolen i en alder av 4,5 år. Christiania hadde da fått en ny danselærer, svensken Mads. Strømberg. Jone ble fulgt av sin barnepike Karen som hadde stor gled av å pynte henne til samlingene på danseskolen. Og Jone ble «en Kjæledegge og et Legetøi for alle de større Elever». Sofie hadde «jevnlig Blodspyting» og måtte derfor være forsiktig så hun kunne ikke delta på danseskolen. Bestefar Hielm tok noen ganger med seg barna ut til Alby fra Christiania. Jone og Sofie tilbrakte flere uker der sommeren 1845 uten at mor var med. Sofie minnes at det var innrettet et eget badeværelse til varme bad i et husmannshus ved stranden. På Alby var det som vanlig mange gjester, og Sofie legger ut om at de mange fremmede tok «megen Notis af lille Jone». Hun ble «dyktig feteret», men hun ble ikke forkjælt.
Unionsfritt flagg på Alby Videre husker Sofie at bestefar denne sommeren fikk det første unionsfrie flagget som ble heist i Norge. Da var det stor fest med salutt fra batteriet i hagen på Alby. Ellers ble de stelt godt med, og alle dyrene var deres fryd. Her var det ender, høner, duer, hund, kyr og sauer. Og her var «den Kalkunske hane» som de kalte den «ækle Haaken» som de var redd for. Heller ikke gassen likte de noe særlig, men kaninene i parken var deres yndling. Her tilbrakte jentene tiden fram til de ble hentet hjem om høsten. I november fikk familien en liten gutt samme fødselsdato som Jone, og da faren berettet om dette
til jentene, gråt han! Han gråt imidlertid av glede. Jone på sin side hevdet at at gutten måtte være en gave til henne siden han ble født på hennes fødselsdag. Siden moren var syk etter fødselen, kunne ikke hun og babyen reise til Alby. Faren kjørte så Sofie og Jone til besteforeldre i en liten sluffe.
Ankomsten til Alby satte seg fast i jentenes erindring: opplyste vinduer, vennlige ansikter, varme stuer og det gode «Traktement». Bestefar Hielm var hjemme på Alby hele tiden, og han «gav sig av» med jentene. En kveld som Jone hadde vært ute og gjort seg bløt flere ganger i den dype snøen, ble hun sendt tidlig til sengs. Både Jone og ikke minst bestefar Hielm syntes dette var en hard medfart for å ha vært våt.
Bibliotek med 6000 bind Straks Jone var sendt til sengs, forlot bestefar stuen. Han puslet en stund inne på sitt bibliotek med 6000 bind bøker. Så ble det stille i stuen, gjesten hadde gått, og tante fulgte Sofie til sengs. De trodde Jone sov, men da de kom til værelset, tronet en sjeleglad Jone i tantens store seng som var helt i uorden. Bestefar hadde lekt med Jone. Han
Strandsitteren nr. 1 - 2018
12
satt på sengekanten med flere store billedbøker som han antok ville glede det «stakkels barn». De to hadde hatt det riktig fornøyelig, og i rommet var det meste hulter til bulter! «Ja, det var en Følge af at sende Barnet for tidlig i Seng», svarte bestefar sekundert av Jone som utbrøt at nå kunne hun ha det så godt, når hun hadde sendt Jone til sengs så tidlig! Gutten fikk hjemmedåp i julen, hans øyne var lukket med materie så han kunne ikke bringes til kirken. Han fikk navnet Hans Jonas Anton Hielm Berg. Jentene var fortsatt på Alby, men ble hente hjem i januar etter at bestefar hadde fått et hjerneslag. Han hadde hatt flere slike små hjerneslag, men etter det sist gikk det utover hans åndsevner. Guttens øyne ble nå som to byller som fyltes med materie og alle var redde for synet hans. Men etterhvert ble han bedre og sommeren 1846 hadde han fått de deiligste, klareste mørkeblå øyne man kunne tenke seg. Den sommeren ble det gjort ekstra stas på dem da de reiste til Alby, ekstra stas på lille Hielm. Nå styrte dampskipet inn i bukten ved Alby. Kanonene fra batteriet i Albyhagen ga en kraftig salutt, og skipet besvarte salutten. Med en stor jolle ble familien satt i land på bryggen. Flagg vaiet, vogner ventet og alt var bare jubel da «den lille odelsmann til Alby» og hans øvrige familie ble ønsket velkommen.
“Mandlig arving” viktig Bestefar Hielm hadde alltid savnet en «mandlig Arving»! Det ble en fasttid for barna på Alby sommeren 1846. Jone ferdes i skog og mark, i hønsegård, fjøs og stall. Men Sofie ble syk og måtte holde sengen på bestemors fødselsdag, men hun kom seg og kunne være med om kvelden. Da var det et slags opptog og Jone var kledd som en «Lysalf» som sprang rundt på den grønne plenen ved det sprudlende springvannet. Denne festen ble en slags avskjedsfest og avslutningen på en lang rekke glimrende fester som hadde blitt avholdt på Alby. Kanskje hadde festene vært for overdådige? Det ble nå en overgang til «et stillere og mer tarveligt Liv, og overgangen var bratt! Sofie og Jone ble igjen på Alby da foreldrene og lille Hielm returnerte til hovedstaden. Da mintes disse dagene som en lys og deilig tid og de badet mye i sjøen.
Men så brått etter at jentene kom hjem til Christiania, ble faren syk og døde på Sofies fødselsdag. Leiligheten i Christiania måtte selges for å dekke gjeld, men fortsatt var det gjeld igjen og Bråten måtte selges. Bråten ble imidlertid kjøpt av bestefar Hielm og enken og barna bodde en tid i Bestefars leilighet i Rådhusgaten i Christiania før de flyttet til Alby.
Bestefaren var preget av at han hadde hatt flere hjerneslag og var blitt betydelig «sløvet». Men den økonomiske stillingen skulle vel være god? Enken med sine 3 barn reiste hjem til Alby i oktober, og det var stor forskjell på mottagelsen nå sammenlignet med da «Odelsmanden» ble mottatt bare noen måneder tidligere.
Kort tid deretter kom det noen sakførere fra hovedstaden. De skulle foreta en panteforretning i gården fordi Hielm ikke hadde betalt renter og avdrag i rett tid. Bestemor skjønte ikke at noe slikt kunne skje i hennes hus! Men det ordnet seg. Bestefar Hielms «Sløvhed» var ene og alene skyld i forsømmelsen.
Dette ble et vendepunkt. Hielm var fra nå av fullstendig uskikket til å styre noe som helst. Det ble nå innført store endringer på Alby for å redde formuen. Så kom raskt en ny sorg. Odelsgutten skulle få tenner, fikk krampe og slag og så hjernebetennelse. Etter få dager var den «livlige Gut et deiligt Lig».
Men livet på Alby gikk videre. Sofie og Jone frydet seg over Albyhagen og bestemors bær og blomster.
Bestefar Hielm gikk denne sommeren nesten som i barndommen. Og han trodde virkelig selv at han, Sofie og Jone var kamerater. Men så døde bestefar 30. mars 1848. Sofie forteller at fra bestefarens dødsleie følte hun ikke en så hjerteskjærende smerte som da hennes far døde. Hennes refleksjon var at for den sløve og utslitte mannen som gikk fullstendig i barndommen måtte døden menneskelig sett være et gode!
Alby ble solgt til lensmann Hans Arvesen som overtok gården sommeren 1848, og Sofie og Jones familie flyttet til Bråten.
Kilde: Fru Sofie Volds erindringer Bildene er avfotografert fra boken

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag22
Igår189
Denne uka394
Denne måneden394
Totalt2338945

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown