Strandsitteren artikler

Huslegen Einar Nesta s som snakket folk friske

Av Svein Åge Lauritzen

«Gap opp!» Jeg kjente spatelen bli lagt på tunga mi mens han så ned i halsen min.
«Ser bra ut,» sa legen. Han skrev noe på et ark og så på resultatene fra hele undersøkelsen. «Du er frisk som en fisk.» Jeg pustet lettet ut.
Jeg var 9 år og gledet meg til å delta på sommerens landsturnstevne i Halden.
«Forresten,» sa han, «navnet ditt. Det virker kjent». «Å?» Jeg mumlet noe. Var jeg kjent?
«Svein Åge, det var du som var veldig syk under krigen. Jeg trodde at du ikke overlevde». Og så ristet han på hodet. «Flott å se deg frisk. Her er legekortet, og lykke til».

På veien ut av kontoret i Idrettens Hus skjønte jeg sammenhengen i legens utsagn. I 1954 var det ikke vanlig at barn forklarte voksne hvordan ting kunne høre sammen. Det var min bror som jeg var oppkalt etter som han husket. Broren min døde på sykehuset noen tid etter at legen hadde undersøkt han.

Dette var min første kontakt med huslegen Einar Nestaas. Han var en kjent skikkelse blant folk i Moss, Våler og Rygge. Født i 1894 i Somagården ved Øvre torv og oppvokst i Storgata og Værlegata.

Etter studiene i Oslo var han på Ullevål sykehus for å utdanne seg til kirurg. Han var godt i gang, men studielånet ble mer og mer tyngende. Da en ledig legepraksis dukket opp i Moss slo han til. Ung og full av pågangsmot ble han en populær lege, spesielt blant arbeidere og bønder. Det fantes de som ikke kunne betale for seg. «Det er greit, vi ordner opp neste gang» sa han da.

 

På besøk i Bergljots fødeby Vadsø i 1932. De reiste med tog til Trondheim og hurtigrute derfra til Vadsø i Finnmark. På bildet er Bergljot og Einar Nestaas med sønnen Paul. Einar bærer singleten til Moss Svømmeklubb. (Foto: Privat)

Doktor til hest
De første årene på 1920-tallet red han på hest da han besøkte pasienter ute i distriktet. I ungdommen hadde han vært gårdsgutt på Søndre Nore hvor han var med og stelte hestene og kjørte melk. På den tiden drømte han om å bli noe som hadde med hester å gjøre.

Da han var utdannet lege ble han utkalt som offiser i artilleriet og fikk flere somre anledning til å benytte hest på Gardermoen. Han lærte å ri volte og hoppet over hindre. Disse ferdighetene fikk han bruk for i det daglige. På Jeløy var det mange grinder som ble hoppet over. En gang som han red fra Fossen til Kambo på Gamleveien, som da var fri for trafikk, brukte han rundt 5 minutter.

Fridde til farmasøyten
Han benyttet Elefantapoteket nederst i Kongensgate for å rekvirere medisiner. Der fikk han kontakt med en ung kvinne som var nyutdannet farmasøyt. Det viste seg at hun var fra Vadsø i Finnmark og hadde det frimodige og utadvendte vesen som ofte preger finnmarkinger. Før de ble godt kjent var Einar innom apoteket etter en tøff arbeidsuke. Han sto og svaiet innad en søyle i lokalet, hvorpå en eldre dame så på han og utbrøt: «Ungdommen i dag drikker og fester som gale». Bergljot, som den unge farmasøyten het, repliserte mens hun betraktet unge Nestaas: «Nei, han som står der og støtter opp søylen, han jobber for mye. Og får for lite søvn.»

 

Tegningen viser den røde Somagården til høyre. Her ble Einar født. Den oransje bygningen til venstre for Basartaket inneholdt Elefantapoteket i 1. etg. og leilighet, kontor og venteværelse for doktor Einar Nestaas i 2.etg. I apoteket arbeidet Bergliot da de to traff hverandre. (Tegning: www.idaelisabth.no).

Det ble kjærlighet, og de giftet seg i 1929. Begge var glad i naturen og utover på 30-tallet ble det flere turer med to barn til høyfjellet. Spesielt for en finnmarking var snaufjellet det som minnet mest om hjemstedet. To år før krigen satte de opp ei stue i Hemsedal. Den ble kjøpt nede i dalen for 800 kroner. Da fulgte alt innbo med, inkludert gebisset til ungkaren som hadde bodd der. Stua ble tatt ned og satt opp igjen, ikke langt fra Bøberg fjellstue. Dette ble Einars «Shangri La» å lengte etter når arbeidsøktene var tunge og stressende.

Fikk tysk kjøretillatelse
I 1928 kjøpte han sin første bil. En amerikansk Buick. Den tikket og gikk fram til neste bilkjøp 8. april 1940. Det var en flunkende ny Citroen. Dagen etter okkuperte tyskerne Norge. Han var på pasientbesøk da han ble stanset av en tysk offiser.

«Vi trenger bilen,» sa han. «Det gjør jeg også,» repliserte Einar, som snakket litt tysk. «Jeg er lege og har mange pasienter». Offiseren så på Einar.
«Har du vært i Tyskland?» «Ja, to ganger. Like etter 1. verdenskrig. Hentet to radmagre barn som skulle få et ferie- og feteopphold her i Moss. Det var første gangen. Andre var da jeg fulgte dem ned igjen til Tyskland». Offiseren nikket. «Jeg tror deg. Du skal få kjøretillatelse». Han skrev ut en lapp, stemplet og leverte til Einar.

Fra fred til krig
Det er i krisetider vår moral kommer tydeligst til uttrykk. Einar Nestaas satte pris på et fredelig liv. Utføre en god legegjerning, oppdra to sønner, svømme og drive med idrett. Være idrettslege for fotball og idrettslag i Moss. Alt dette ble forandret da krigen kom.

Hverdagen ble preget av okkupasjonsmakten og NS (Nasjonal Samling) sin ettpartistat som det var forbundet med stor risiko og sette seg opp mot. Lokale nazister drev med aktiv overvåkning av mistenkelige «jøssinger», og tidligere venner og pasienter var ikke lenger å stole på.

Smittet av ”kusma”
Einar Nestaas sin legegjerning var bygd på respekt for grunnleggende menneskerettigheter og nestekjærlighet. Foreldrene var begge kristne. Faren kom fra Voss og arbeidet som lærer og klokker. Moren var fra Arendal og var hjemmeværende. Einar ga aldri slipp på sin barnetro.

 

Ekteparet Nestaas med sønnen Per Einar (Pelle) ved hytta på Fuglevik en varm sommerdag. (Foto: Privat)

Under krigens gang ble han mer og mer oppmerksom på okkupasjonsmaktens og NS-regimets forakt for menneskerettigheter og hat til jøder. Under jødedeporteringen høsten 1942 skrev han ut sykemelding til søsknene Ullman som bodde i Moss sentrum. Den lød på smittsom kusma, og de ble derfor ikke arrestert umiddelbart. I løpet av kort tid ble mamma Ida Ullmann og de tre barna hentet og ført over til Sverige av hjemmefronten. På forhånd hadde han drøftet med stadslege (kommunelege) Trondsen om hva som var beste diagnose. Skarlagensfeber eller kusma - for å skremme tyskerne som skulle avhente barna.

Utover i krigen var han utsatt for flere hendelser. Etter en krangel i Larkollen ble det bragt en tysk soldat med skade til Einars kontor for behandling. Sammen med soldaten var en halvfull offiser som fiklet med pistolen sin slik at et skudd gikk av. Einar ble så sint at han fiket til vedkommende og ba han dra dit pepperen gror. Synlig flau trakk offiseren seg ut av kontoret.

Reddet bombeofre
Ved bombingen av M/S Nordvard i Mossesundet nyttårshelgen 1944 ble flere tyske skadde bragt opp til Idrettens Hus for behandling. Det var Einar Nestaas som organiserte redningsarbeidet på Idrettens Hus og undersøkte den enkeltes skadeomfang. Ifølge øyenvitner var det ingen mild huslege som opptrådte den kvelden og natten. Det var en effektiv og tøff operasjonsleder som sammen med andre frivillige bidro til at flere overlevde.

På slutten av krigen ble Einar mer og mer delaktig i motstandsbevegelsen. Under en undersøkelse av flere unge gutter ble han angitt. Idet tyskerne stormet inn på kontoret hadde han fått ut de øvrige ut gjennom kjøkkendøren og ned i hagen. Her forsvant de over nabogjerdene og ut av syne. Igjen lå en Milorggutt på benken mens Einar viste fram stetoskopet og sa «astma» til de som stormet inn. Den unge mannen hadde astma.

Siste del av krigen var han satt opp på en gisselliste av nazistene. Han torde derfor ikke overnatte hjemme. De gangene han dukket opp i hjemmet var når han så at gardinene hang på en spesiell måte. Det var signalet kona Bergljot, eller Ba som hun ble kalt, brukte når veien var klar. Hun var klar på en ting overfor barna. Det viktigste var å holde kjeft.

Snakket folk friske
Han var for mange en huslege som ble satt stor pris på. Også som samtalepartner. En god venn var blitt syk. Han klaget over smerter både her og der. De pratet sammen en stund, og den syke ble mere og mere ivrig til å fortelle om jakthistoriene sine. Plutselig sa Einar: «Nå, Carsten, er du frisk». Det ble sagt på by`n at Einar kunne snakke folk friske.

En av originalene i Moss var «Ørelausen». Han hadde fått brent av ørene sine under en brann på marinens hovedverft i Horten. Han var en snill mann som ikke var til bry for noen. Men han hadde et alkoholproblem. Når han fikk den månedlige trygden ble det raskt mye sprit og lite til mat resten av måneden. Einar mislikte dette og tok opp med trygdekassen om de ikke kunne betale ut trygden ukentlig. Nei, det ga regelverket ikke rom for. Men de kunne utbetale beløpet til Einar så kunne han betale ut ukentlig. Som sagt, så gjort.

Bergljot og Einar ble utsatt for en stor tragedie under polioutbruddet i Norge på 50-tallet. De mistet sin yngste sønn Per Einar (Pelle) på 21 år.

 

Brødrene Per Einar (Pelle) og Paul som ungdomer. Pelle døde av polio bare 21 år gammel. (Foto: Privat)

-Nei, på vei hjem
Einar jobbet til han kom godt opp i årene. En gang tidlig på morgenen støtte han på kommunens ligningssjef som var på vei til jobb. «Jøss, er du så tidlig oppe?» sa ligningssjefen. «Nei,» svarte Einar.
«Jeg er på vei hjem».

Da han rundet 80 år, ble han spurt om hvorfor han jobbet i en så voksen alder. «Arbeidet er en velsignelse. Og gleden ved å stå opp hver morgen og være i kontakt med alle de hyggelige menneskene i denne byen».

Det ble sagt om Einar Nestaas at ingen kjente byen bedre enn han. Født på Torvet og levde mesteparten av sitt liv her. Gjennom sin legegjerning ble han kjent med familiene i de fleste hus i gamle Moss. Einar Nestaas var en legende. Han gikk bort 88 år gammel.

Etterord
Det var Hjemmefronten som advarte og sørget for flukten til Sverige av familien Ullmann. Einar Nestaas og navnløse hjelpere bidro på sin måte slik at mor og de tre hjemmeværende søsknene Bjørn, Rosa og Astrid Ullmann ble reddet fra Holocaust. De to eldre brødrene Paul og Rubin og far Isak ble drept i 1942. Snublesteinene på fortauet utenfor forretningen familien hadde i Skoggata 2, er til minne for dem.

Kilder: Moss Avis, desember 1974.
Muntlige kilder, herunder sønnen Paul Nestaas. Artikkelforfatteren som selv møtte Einar Nestaas

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag109
Igår404
Denne uka2498
Denne måneden9978
Totalt2489080

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown