Strandsitteren artikler

Historien om en frontkjemper fra Rygge

Av Svein Åge Lauritzen

NRK har nylig vist en serie om de norske unge mennene som vervet seg til krigsinnsats for tyskerne under siste krig, «Frontkjemperne». Serien har vakt stor interesse - og debatt. Uavhengig av NRK-serien har jeg den siste tiden jobbet med en artikkel om en frontkjemper fra Rygge, Thoralf Gjølberg (1917-82).

Artikkelen, som vi publiserer i dette nummeret av Strandsitteren, er bl.a. basert på de detaljerte dagboknotatene som Thoralf skrev da han var ved fronten.
Arbeidet med artikkelen har vært som en reise tilbake i tid. Kanskje har jeg også fått noe innsikt i hvorfor unge norske menn vervet seg til Østfronten. Thoralfs etterkommere forteller at han flere ganger ga uttrykk for at «Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke vervet meg. Men dette er etterpåklokskap.»

Etterpåklokskap er også klokskap. Saken var at Thoralf gjorde et dårlig valg som fikk betydelige konsekvenser. Thoralfs dagbøker viser oss en krig fylt av menneskelige lidelser, erobringstrang og maktbegjær. Thoralf var en liten brikke i verdens største dødsmaskin. Hans notater løfter på en flik av livet til en frontkjemper på Østfronten - og hjemme i Norge.

Forspillet på 1930-tallet
Norge var et ungt selvstendig land i 1930. Tiden etter unionsoppløsningen i 1905 var preget av økonomisk framgang og forbedring av sosialpolitikken. I vårt naboland Russland utløste 1. verdenskrig en folkelig oppstand som igjen førte til revolusjon. I ly av opprøret manøvrerte kommunistene seg fram til makten. Ute i Europa og ellers i verden ble overtagelsen sett på med avsky, frykt - eller begeistring.

I Tyskland så Weimarrepublikken dagens lys etter 1. verdenskrig. Landet ble styrt av vaklende koalisjoner fram til krakket på Wall Street i 1929. Tyskland og Norge ble, i likhet med mange andre land, hardt rammet av verdenskrisen.

I Norge økte arbeidsledigheten. En streikeaksjon på Herøya ved Porsgrunn i 1931 ble slått ned av soldater utkommandert av forsvarsminister Quisling, som da representerte Bondepartiet. De første spirene til nasjonalsosialismen slo rot i Norge. I tidsrommet 1921 til 1934 var det rundt 50 000 tvangsauksjoner på bygdene, og omkring en tredjedel av de fagorganiserte var uten arbeid.

Arbeiderpartiet og Bondepartiet inngikk det såkalte kriseforliket i 1935, og Arbeiderpartiet tok over regjeringsmakten. Partiet hadde fra midten av 1920-tallet gjennomgått en utvikling fra et revolusjonært til et reformistisk parti. Fra høyresiden ble Arbeiderpartiet, og spesielt kommunistene, beskyldt for å avskaffe fedrelandet, patriotismen, religionen og moralen. Frontene var steile, og det var sterke følelser i sving på begge sider av de politiske skillelinjene.

Kriseforliket med Bondepartiet
I Rygge kommune var det et sterkt engasjement om kriseforliket. Det var stor skepsis mot Arbeiderpartiet blant flere av bøndene, men også mot Bondepartiet. En mindre grupper bønder begynte å se mot Nasjonal Samling (NS). De var tiltrukket av partiets landbrukspolitikk. Partiets leder, Vidkun Quisling, var også klar i sin tale mot venstresiden.

I nabokommunen Moss var sosialøkonom Hans S. Jacobsen en virkelysten mann. I tillegg til å være redaktør for tidsskriftet «Ragnarok» var han også en av ildsjelene bak Mosseutstillingen 1937. Hans S. Jacobsen var en glødende nasjonalsosialist. Han hadde god kontakt med nordiske og ledende tyske nazister, deriblant Heinrich Himmler. Som leder av propagandakomiteen for Mosseutstillingen var han med og inviterte landsomfattende organisasjoner til Moss. Norges Bondelag takket ja og avholdt sitt landsmøte på Melløs 18. 19. og 20. juni 1937. Et av de kanskje viktigste foredragene disse dagene var ved den omdiskuterte rasehygieniker dr. Alf Mjøen.

 

Bondestevnet på Melløs under Mosseutstillingen i 1937 tok på mange måter stemningen som rådet på 1930-tallet. (Foto: Norges Bondelag)

I et enormt landsmøtetelt fullpakket med 4000 mennesker talte Mjøen for et lydhørt publikum om de mange farer av arvebiologisk art som truet de nordiske folk. Han snakket om de dyktige ætter og de med dårlig arvestoff. Sistnevnte var så å si forutbestemt for asyler og fengsler. Folkets livskraft var de byggende og skapende slekter innen bonde- stammen-adelsstammen, odelsstammen, avsluttet han med. Det store publikummet reiste seg og trampeklappet.
Mjøens tale ga gjenlyd blant folk i Moss og Rygge. Noen hadde den oppfatningen at raseblanding skapte åndssvake og sinnssyke, voldtektsmenn og forbrytere. Oppslutningen om møtet og applausen forteller at det var flere enn NS og Quisling som hadde raseideologiske holdninger på 1930 tallet.

Uenighet om Tysklands valg
Siste del av 30-tallet var en oppgangsperiode. Selv om arbeidsledigheten var høy helt fram til krigsutbruddet, var det en økende optimisme blant folk. Alderstrygd ble innført i 1937, og diktaturene i Tyskland, Russland og Italia virket langt, langt borte fra lille Norge.

Politisk var nasjonalsosialismen lite utbredt. I Rygge og Moss var det ikke mange som sluttet opp om NS, men blant de mest dogmatiske var det de som mente at diktaturet i Tyskland var modellen på det nye og ekte folkestyre. Møtet mellom føreren og folkemassene samt imponerende valgresultater var beviset for at det gamle demokratiet var modent for skraphaugen. Blant folk flest var bygging av en riksautostrada og nedgangen i arbeidsledigheten det mest imponerende.

Motstanderne hevdet på sin side at et styre basert på ett-partisystem, mangel på åndsfrihet og toleranse for andre meninger og ideer, sensur, hemmelig politi og vilkårlige dommer samt opprettelse av leirer for arresterte kommunister, sosialdemokrater, pasifister og jøder var motsatsen til ekte demokrati.

Med i aprildagene i 1940.
I denne brytningstiden vokste odelsgutten Thoralf Gjølberg opp på Gatu gård i Rygge. Han var født i 1917. Etter folkeskolen var han en tur innom fylkesskolen som lå der Rygge museum ligger i dag. Siden ble det Kalnes landbruksskole, men her sluttet han etter halvgått løp. 

Som guttunge var han kjent for være en villstyring som var høyt og lavt. Da han ble eldre, var det idrett og særlig fotball som ble hans yndlings- beskjeftigelse. Han startet for Rygge IL, men gikk i 1937 over til Moss FK hvor han spilte noen kamper på A-laget. På den tiden ble MFK regnet som en av de bedre klubbene i landet. Vinteren brukte han til å konkurrere på skøyter.

Thoralf var veldig opptatt av forsvaret, og han var kritisk til Arbeiderpartiets forsvarspolitikk. I 1938 søkte han opptak på Hærens befalsskole og kom inn. Han stortrives og tok utdanningen veldig seriøst. Eksamen skulle finne sted i mai 1940, men 9. april angrep tyskerne Norge. Thoralf meldte seg umiddelbart til tjeneste og deltok sammen med de øvrige befalsskoleelevene i kampene mot tyskerne opp gjennom Østerdalen. Da kampene i Sør-Norge tok slutt i mai 1940, oppholdt han seg på Ringebu-fjellet. Han og flere med ham ble meget skuffet over å bli beordret til å legge ned våpnene, men de forsto alvoret og tok farvel med hverandre.

I tiden som fulgte, møttes noen av befalsskoleelevene for å snakke om hva de burde gjøre. Flere ivret for å opprette enheter som skulle yte militær motstand mot de tyske okkupantene. Det ble tatt kontakt med ledende personer i Administrasjonsrådet. Der fikk de beskjed om å holde seg i ro.

Senere skulle det vise seg at mange av disse unge mennene fortsatte å kjempe i krigen, noen også på tysk side.

Sersjant for en uke
Thoralf dro hjem til Rygge og deltok i gårdsarbeidet. Da Moss FK sesongåpnet mot Fredrikstad FK den 11. juni 1940, var han tilbake på midtbanen. Moss FK vant 4-2. Kampen fikk fyldig dekning i Moss Avis, og Thoralf fikk god omtale av signaturen A.R. Det var sen sesongåpning dette året på grunn av okkupasjonen.

25. september fikk Thoralf brev fra Forsvaret. Der fikk han informasjon om at han hadde bestått befalsskolen. Begrunnelsen var hans deltagelse i kampene mot tyskerne i Østerdalen. Han ble utnevnt til sersjant i den norske hær. I brevet sto det at Administrasjonsrådet hadde vedtatt at det norske forsvaret skulle oppløses den 30. september. Dette gjorde Thoralf svært opprørt. Det betydde også at hans utnevnelse til sersjant var over etter en uke.

 

Verveplakat ved stifelsen av Den norsk Legion i 1941.

Det ble en hektisk høst. Idrettsfronten hadde organisert aksjoner mot Quislings forsøk på å nazifisere idretten. Thoralf var skuffet over at det norske forsvaret - i hans øyne - var vanskjøttet og at man kapitulerte altfor raskt. Han var bitter over at Kongen og regjeringen hadde reist fra landet. Det ble til at han «kjøpte» Quislings løfter om å gjenopprette et selvstendig norsk forsvar. I tillegg oppfattet han det slik at NS og Quisling sto opp for Norge. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling. Hans far, i likhet med svært mange andre, fulgte etter noe senere. Medlemstallet i NS steg fra noen hundre til over 40 000.

Da det kom et opprop med løfte om å gjenopprette den norske soldatæren ved å verve seg til regiment Nordland, sa han ja. Valget var tatt.

300 av 2000 dro
Over 2000 unge menn meldte seg. 300 ble valgt ut. Et flertall av disse utvalgte sympatiserte med eller var medlem av NS. Thoralf og de øvrige dro til Wetzeldorf utenfor Graz, Østerrikes nest største by. Her ble Thoralf innrullert i Waffen SS - den militære delen av den tyske nasjonalsosialistiske organisasjonen Schutzstaffel hvor Reichsführer 

Heinrich Himmler var øverstkommanderende. I tillegg til den militære opplæringen var det undervisning i raseteori og propaganda.

 

I det offisielle organet til SS, ”Das Schwarze Korps”, var møtet Heinrich Himmler hadde med de norske soldatene omtalt.

Thoralf skrev en omfattende dagbok om sine opplevelser, både i Graz og senere. Han har ikke anført noe om undervisning om raseideologi i sin dagbok, men skriver om knallhard fysisk trening og våpentrening hver dag fra klokken 0600 til 2200. Det er ikke sannsynlig at det ble gitt undervisning i raseideologi. Bare noen ytterst få av de 300 kunne tysk.

All kommunikasjon skjedde på tysk. Thoralf hadde anlegg for språk og lærte seg brukbart tysk på et par måneder. Rekruttene ble hardt presset og sjikanert om de ikke forsto språket. Det var streng prøysserdisiplin. Mange følte seg skuffet og frustrerte over valget de hadde tatt. Det var ikke dette de hadde forventet.

Hard soldattrening
Her kommer noen sitater fra Thoralfs dagbok:
«18.3.41: Under eksersisen i dag fikk vi underoffiserer en sabla kjeft. Vi som ikke kunne noget tysk da vi kom hit, fikk en ordentlig overhøvling fordi vi ikke hadde lært oss tysk nu når vi hadde vært her i fire uker.»
« 29.3.41: Lørdag igjen. Tjenestefri fra kl. 17. Steinburg i brakke nr.74 har straffeeksersis. Han kom tilbake sent på kvelden. Totalt ferdig. Han var blodig og svett. Det var stygt å se på. Han var helt fra seg.»
«25.4.41: Arne Nilsen er død. Ved oppstillingen var han vekk. Han ble funnet ved 8-tiden, dinglende fra et tre i et skogholt nokså langt herfra. Han fremhevet mange ganger for meg sin skuffelse over den tyske nasjonalsosialismens elitetropper. Han vilde ikke ha meldt seg om han hadde visst hvordan vi var ansett i SS.»

Himmler på besøk
Ordrenekt i Waffen SS var forbundet med dødsstraff. Det var tilløp til «mytteri» blant nordmennene. Flere skrev brev hjem der de fortalte at dette var noe helt annet enn de hadde trodd da de reiste nedover. Det gikk så langt at selveste Reichsführer Heinrich Himmler kom på besøk for å roe ned gemyttene i mai 1941.

Det ble Thoralf på vegne av de norske som «forhandlet» med Himmler. Samtalen ble ført i en rolig atmosfære og gjengitt i propagandabladet til 

Waffen SS. Thoralf snakket et forståelig tysk og var odelsgutt av norsk bondeætt. Det passet Himmler perfekt. En hederlig og plikttro arisk soldat som var rakrygget nok til å tale selveste «kongen» imot.

 

I billedbladet ”Signal” som ble utgitt på 18 språk, propaganderte Tyskland for krigen. Her er 11 soldater som betjener en kanon på vei mot fronten i øst. Humøret er i orden, men sannsynligvis var det få av dem som gjenså Tyskland.

De norske rekruttene forstod snart at de skulle ut i strid. Troskapsed til Hitler - som øverste general - kom på plass, og samtlige ble satt under press for å bli tyske statsborgere. Thoralf nektet. De fikk alle tatovert blodtypen sin øverst på venstre arm. Ryktene gikk om at de skulle reise med tog gjennom Sovjetunionen og angripe Storbritannia gjennom imperiets perle, India. Nord-Afrika var et annet stalltips. På dette tidspunkt hadde Nazi-Tyskland og Sovjetunionen en ikke-angrepspakt. De hadde allerede delt Baltikum og Polen mellom seg.

Angrepet starter 13. juni 1941 ble underoffiser Thoralf Gjølberg underrettet om at Sovjet-Russland skulle angripes dagen før St. Hans.
Sitat fra dagboka:
«13.6.41: KL. 16.05 hadde vi underoffiserer informasjonstime med vår Apteilungskommandör. Vi blir om nogen dage satt inn i kamp mot – russerne. Jeg tenker det blir blodbad.»

22. juni klokka 3.05 var operasjon Barbarossa i gang. Nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjet-Russland uten forutgående krigserklæring.
Nazi-Tysklands hær var overlegen, og påkjenningen for de sovjet-russiske styrker var i 1941 ikke til å bære. Thoralf hadde rett. Det ble et blodbad. Verdens største dødsmaskin presset Den Røde Arme raskt østover. Maskinen besto av store og små tannhjul som alle hadde en funksjon. De norske frontkjemperne var en del av dette. Gjennom sin deltakelse var de direkte eller indirekte brikker i nazistenes Endlösung (den endelige løsning på «det såkalte» jødeproblemet).

Divisjon Wiking SS gjorde seg klar til kamp. Det var som regel ikke flere enn 3-4 nordmenn i samme kompani. Om ulykken skulle være ute, var det viktig at ikke mange fra samme land ble rammet. Det kunne skremme folk i hjemlandet og skape problemer med framtidig rekruttering.

Forferdelig i Lemberg
1. juli var divisjon Wiking SS i front. De kom ganske snart til byen Lemberg. I dag heter byen Lviv og ligger i Ukraina. Den ligger helt vest i landet og er på størrelse med Oslo.

Thoralfs avdeling (Artilleriregiment 5) ankom Lemberg på kvelden og reiste igjen dagen etter den 2.7.
Sitat fra dagboken:
1.7.41: «Vi nådde frem til Lemberg om kvelden. Byen ble inntatt i går kveld. Det brenner enda i en større fabrikkbygning like ved her. Der satt for et døgn siden 1200 ukrainere i fangeskap. Like før våre tropper rykket inn ble bygningen påtent og alle brant inne. Det ligger massevis av døde russere langs veien.»

Lemberg var vannskillet for Holocaust. Det som hadde skjedd tidligere mot jøder og annerledes tenkende var grusomt, men Lemberg var helvete på jord. Her foregikk det uhyrlige massakrer (pogromer) mot jøder, utført av ukrainske nasjonalister, lokale folkemengder og tyske dødskommandoer. Sistnevnte kom i etterkant av frontsoldatene for å utrydde jøder, partisaner og kommunister. Tusener ble slått i hjel, skutt eller hengt. Kvinner, barn og folk i alle aldre.

Norske frontkjempere har fortalt at det hang folk i lyktestolper og trær. Det lå mengder med lik i gatene. De norske frivillige var vitne til henrettelser og mord på mennesker som ble jaget av mobben. Det var alltid «gode» forklaringer på hvorfor de ble myrdet. De var jødiske mordere, ledende kommunister, hadde stjålet fra tyske soldater, begått sabotasje eller planla det. Flere av de norske frontkjemperne hadde lite medynk med jødene. De 

hadde hørt ryktene og mente de hadde seg selv å takke, «jødepakket».
Dette var også en propagandakrig.

 

 Thoralf Gjølberg er klar til å krysse Dnjepr på vei mot Rostow. Han var eneste nordmann som overlevde angrepet.

Sørøstover mot Rostow
Etter kort tid i Lemberg satte Divisjon Wiking SS kursen mot Rostow i det syd-vestlige Russland. Rostow ved elva Don var en millionby med universitet, industri, jordbruk og oljeraffinerier.
Fra dagboken:
«2.7.41: Vi har kjørt i hele natt. Det er nu bare 15 km til fronten.»
3.7.41: Marsjen var ubeskrivelig. Det var så mye etterlatt og ødelagt materiell at det var bestemt nok til en hel arme. Og det er store mengder dyr og mennesker. Det går ikke an å beskrive. Stanken er uutholdelig. Kom inn i kampsonen, men skjøt bare noen få skudd. Panseravdelingen har støtt enda 150 km videre.»
«4.7.41: Tarnapol falt i går kveld.»
«5.7.41: Vi hadde 9 falne, blant dem Oppen fra Lunner.
Vi har tatt en mengde fanger. De fleste er mongoler.»

”Luta lei tyskere”
Framrykkingen gikk til å begynne med raskt på de tørre sommerveiene. Flere mil ble tilbakelagt hver dag. Landskapet var helt uendelig. Det var åkrer, skogteiger, høyder og landsbyer. De ble angrepet av russiske styrker som enten trakk seg bakover, eller løste seg opp og organiserte seg i partisangrupper. Hundretusener ble tatt til fange og overlatt til oppsamlingsgruppene som kom i bakkant av troppene. Etter hvert gikk frammarsjen tyngre. Store nedbørsmengder i juli-august skapte vansker for framrykkingen. Det bød på stadig større utfordringer for tyskerne å få fram mat og ammunisjon.
Sitat fra dagboken:
«22.7.41: Traff flere andre nordmenn. Vi ønsker oss alle hjem. Forferdelig skuffet over SS og det tyske kameratskapet.»
«24.7.41: Fikk i dag høre at Falck er falt. Trist.»
«1.8.41: Jeg er luta lei tyskerne»

”Brente jords taktikk”
Russerne svarte med den «brente jords taktikk». Etter hvert som de trakk seg tilbake for det enorme tyske presset, brente de byer, sprengte broer og ødela industrielle anlegg og alt som kunne komme tyskerne til nytte. Det hele gikk så fort at sivilbefolkningen måtte klare seg som best de kunne. Denne sommeren var det mengder av folk som vandret rundt på veiene kun utstyrt med ei trillebår fylt med det lille de hadde reddet. Dødsraten var høy.

 

Kraftig nedbør gjorde framrykningen vanskelig for de tyske troppene (Foto: Signal)

I slutten av august 1941 nådde Divisjon Wiking SS fram til Europas fjerde største elv Dnjepr. Broene var ødelagt og elven var bred. De første tyske troppene ble satt over med gummibåter med påhengsmotor for å etablere et brohode ved Dnjepropetrovsk. Mange ble drept, og tyskerne måtte fylle på med nye folk. Etter harde kamper klarte tyske tropper å få overtaket. Flere av de norske falt i kampene. Snart var Thoralf eneste norske overlevende i sin avdeling.
Sitat fra dagboken:
«2.8.41: Det sies at vi skal sydover. Vi må spise kinin for å forebygge malaria. Vår avdeling ble angrepet av russiske fly mens vi stod og ventet. To menn drept, to såret.»
«4.8.41: 500 km til Odessa. Vi spiser kinin hver dag.
Det smaker fælt!»
«25.8.41: Humøret er på nullpunktet, igjen. Tror ikke på nogen slutt med et første. Jeg er drita lei av Russland og Tyskerne»
«4.9.41: Skal over Dnjepr i dag.»
«5.9.42: Kom ikke over i går. Vi venter fremdeles. Skal settes over med småbåter under stadig beskytning. Det lyser rødt på himmelen fra brannene. Seks mann fikk i dag jernkorset. 1.oktober er russerne ferdig. Om alt går bra er jeg hjemme til jul. Da er jeg ferdig med SS!»

Uframkommelige veier
Ved hjelp av pontongbro fikk de kjørt over lastebiler med utstyr og pansrede kjøretøyer med antitankvåpen. Dette var en stor operasjon så langt i avstand fra den tyske grensen. I oktober kom et nytt regnvær som gjorde veiene om til søle og mudder. Avstanden for å få fram forsyninger var store, og bilene sto oftest fast i søla. Det ble motorsykler og hester som tok støyten.
Sitat fra dagboken:
«9.9.41: Vi skyter kolosalt meget og det ligger masser av døde russere her. Cramer mistet det ene benet høyt oppe på låret. Kihl ble såret og sendt på lasarettet. Overalt brenner det. Det ser forferdelig ut. «
«30.9.41: Jeg liker meg forferdelig dårlig. Er alene nordmann her nu. Volk er falt og Holmen og to andre er på lasarettet.»

Under frammarsjen mot Rostow fikk Thoralf og et par medsoldater kontakt med en russisk barnerik familie som hadde et større hus. De fikk tilgang til deler av huset noen dager mot at de som motytelse ga familien mat og sigaretter. Thoralf anfører i boka at ungene lagde mye skrik og skrål.
«20.10.41: Lå i en ordentlig seng i natt og hadde 

uniformen av. Fire måneder siden sist. Hørte Nachrichten på radio. Vi skal ha tatt 4.2 millioner fanger og russerne skal ha enda flere falne. Paul Wiefelds falt. Haugen fra Sandefjord er død.»

Overtok effekter og våpen
Så kom kulda. Det gjorde at biler og stridsvogner begynte å rulle normalt igjen. Stridene tiltok, og de tyske troppene kjempet seg stadig framover. Thoralf anmerker i dagboken sin at «Ivan» kastet inn uhorvelig mange soldater med håp om at noen rekker fram og uskadeliggjør de fremste tyske soldatene. Det ble et blodbad som «Ivan» tapte. Under kampene ble det viktig å plukke med seg russiske vatterte jakker, filtstøvler og maskinpistoler fra de døde. Uten disse militære effektene ville mange tyske soldater ha frosset ihjel. Thoralf sikret seg både jakke, støvler og en «papasja» (lille far) maskinpistol som tålte kulde bedre enn de tyske. De hadde samme kaliber som tyske våpen.
Sitat fra dagboken:
« 6.11.41: Tror ikke det vil gå så fort med Rostow. Behøver nok ikke tenke på å komme hjem til jul. Har nu ingen kontakt med norske kamerater. Det går bare på tysk.»
«7.11.41: Det er ingen tvil om at russerne vil forsvare Rostow med nebb og klør. Vi utsettes for angrep fra opptil 300 fly, og russerne har store mengder tanks. Traff Erichsen fra Skjeberg.»
«22.11.41: Rostow er inntatt og det blir en Kessel med 8-10 divisjoner her.
«26.11.41: Tre dager siden jeg skrev. Mye har hendt. Vi har hatt fryktelige tap. Russerne brøt gjennom med kolosale krefter av panzer og folk. Vi var så fåtallige. Trakk oss tilbake 40 km med store tap. Vi måtte etterlate oss flere hundre biler. Nordland er fullstendig opprevet. Mange nordmenn er falt, blant dem Strømsø fra brakke nr. 75. 60 mann fra Nordland ble liggende igjen i såret tilstand. For øyeblikket står vi fire mann ute på en stor slette. Bilen har havarert. Russere på alle kanter Kom utpå ettermiddagen tilbake til egne stillinger.»

”Tysklands Riviera”
Ukene ble til måneder, og Thoralf reflekterte over Hitlers tale 6. juli 1941 hvor han hadde uttrykt at Krim skulle bli Tysklands Riveria. En halvøy som de tyske troppene skulle innta i løpet av sommeren. Thorolf og de andre gikk rundt i sommeruniformer supplert med russiske jakker og støvler. I denne uniformen sto de, sov og kjempet i. Det var dårlig med mat og rent vann. Diare var ille, men lusa var også plagsom. Psyken var på nullpunktet.

30. november 1941 klarte den sovjetiske armeen ved en motoffensiv å kaste de tyske troppene ut av Rostow. Dette var det første virkelige nederlaget for den tyske armeen under 2. verdenskrig. Da de tyske  troppene trakk seg tilbake, brente de sitt eget utstyr, og lastebilene ble sprengt på grunn av mangel på bensin.

Julaften tilbragte Thoralf i en jordhule i fremste skyttergrav ved elva Mius. Etter en uke kom julegaver og brev. Spesielt brevene var etterlengtet.
Sitat fra dagboken: «24.12.41: Det er blitt julaften. Jeg har vakt ute og skyter jevnt. Forhåpentligvis kan vi få en pause slik at vi kan få tak eller jord over hodet julenatten. Det er nemlig koldt.»

 

Verveplakaten for Skiløperbataljonen fristet med skiløping og hundekjøring. Bataljonen ble satt inn i Finland.

Minus 32 og skutt i lunga
I februar 1942 var det minus 32 grader og snøstorm. Thoralfs kompani ble angrepet, og han ble skutt i brystet. Kula gikk gjennom ei frossen feltflaske og inn i lunga. Der ble den resten av livet. Thoralf ble bragt til feltlasarettet og reddet livet. Etter noen uker var han tilbake ved fronten ved Mius. Der lå han fram til tyskerne satte i gang en ny offensiv for å komme sør-østover mot oljefeltene i Baku. Men han ble permittert og sendt tilbake til München sommeren 1942.

På høsten var han tilbake på Gatu i Rygge og deltok i innhøstingen. Denne gangen, i motsetning til da han dro ut året før, merket han en annen 

holdning blant tidligere kamerater og folk flest. Flere skygget unna, og han følte seg brennmerket. Det var ingen god følelse. Han ble hjemme i seks problemfylte måneder. I denne tiden forsøkte politiminister Jonas Lie å få Thoralf til å tre inn i Hirden eller Statspolitiet. Det gjorde han forbannet. Thoralf mislikte sterkt begge organisasjonene. Spesielt Hirden, som han mente var eksempel på dumskap og en gjeng hvor vold var makt.

Thoralf ble mektig lei av den stadige kranglingen mellom ulike fraksjoner i NS. Det florerte med ryktespredning, konspirasjonsteorier og krypende underdanighet. Han var blitt en profesjonell soldat og ville bort fra alle konfliktene og følelsen av å være en pariakaste i mange nordmenns øyne.
-Har jeg tatt feil?
Sitat fra dagboken:
«22.5.43 «Humøret daler. Hos meg eksistere ikke lenger nogen begeistring. Jeg tviler mange ganger på det system jeg har gått inn for. Tvilen er fryktelig. Har jeg tatt feil? Da har jeg gjort en dødssynd, ikke mot meg selv, men mot Norge og Nordmennene.. Disse tankene er kommet frem grunnet ting som etter hvert dras frem i lyset. At det finnes mange dårlige mennesker innen NS har jeg allerede visst. Men hvor mange? Og hvordan vil det gå om de ledende menn i et eventuelt nytt Norge skal bli et utvalg av slike?»

Han vervet seg på ny. Det var bedre å være ved fronten enn å bli presset inn i Hirden eller Statspolitiet. Denne gang ble han sendt til Sennheim hvor den nye Divisjon Nordland var under etablering for å settes inn på Oranienbaumfronten, sør-vest for Leningrad (St. Petersburg i dag). Det var stor uenighet blant nordmennene om deltagelse i denne divisjonen. Et par hundre mann, deriblant Thoralf, insisterte på at dersom de skulle settes inn et sted, så måtte det bli Skijegerbataljonen i Karelen for å hjelpe finnene. Dette ble akseptert, og i september 1943 var Thoralf på plass i Karelen. Et stort skogsområde som i praksis var ingenmannsland. Det var ingen klare frontlinjer, men tyskerne hadde etablert ulike støttepunkter. Oppgaven til skikompaniet var å sikre kontakten mellom støttepunktene og følge med i aktiviteten til sovjet-russiske patruljer.

 

Portrett av Thoralf Gjørberg mens han gjorde tjeneste i Karelen. Maskinpistolen er en russisk Papasja (Lille far).

Skijeger i Karelen
Thoralf fant seg til rette i Karelen. Han var de facto kompanisjef i felten og overvintret i telt og koier fram til mai 1944. Da dimitterte han og dro hjem til Norge. Hjemme ble han beordret til Førergarden som var Vidkun Quislings personlige vaktstyrke og NS’ sin paradetropp. Etter fire uker i garden kom mismotet tilbake. Han ble dyktig lei av alt kameraderi og manipulering. Nå hadde han fått nok. Han pakket sakene sine og dro hjem.

Våren 1945 fikk Thoralf på ny ordre fra Jonas Lie. Han skulle lede en stor avdeling av tidligere frontkjempere som sammen med tyskerne skulle delta i sluttkampene. Thoralf nektet plent å lystre ordre fra Jonas Lie og Quisling. Han ville ikke bidra til borgerkrig i sitt eget land.

”Nok er nok”
4. mai 1945 var det et anonymt leserbrev i Aftenposten. Her tar en anonym eksfrontkjemper til motmæle mot det han kaller fanatikernes oppfordring om å mobilisere frontkjempere til kamp i Norge. Ingen vet hvem forfatteren var, men mange mener at det Thoralf som var forfatteren.

Uansett hvem forfatteren var, så viser innlegget at «nok var nok».
I 1945 fikk Thoralf Gjølberg en dom på 6 års tvangsarbeid. Den første tiden sonet han på Ilebu (Grini). Den siste tiden i en fangeleir i Hallingdal der han ble satt til skogsarbeid. Han slapp ut på prøve tidlig i 1949.
Odelsgutten Thoralf tok over gården Gatu i daværende Rygge kommune. Han jobbet hardt for å normalisere livet sitt igjen, men var merket av det han hadde vært med på under krigen.

 

Etterord
Oppsummeringe om frontkjemperne
Krig er et helvete. Det er ikke oppildnende kampsanger som gjelder når du står i dødens venteværelse. Da skiter du i buksa. Du roper etter mamma og reagerer helt automatisk på den innøvde ordre. Etter endt dåd blir du klappet på ryggen av kameratene mens du selv avreagerer med å drikke så mye alkohol at du spyr og glemmer. Kroppen glemmer ikke.
Flere frontkjempere og andre soldater kjenner igjen den situasjon som her beskrives. Jeg fikk den fortalt av en mossing som kjempet ved Fossum bru i april 1940. Redselen var lik på begge sider. Unntaket var kanskje erfarne frontsoldater.

Deler av Waffen SS, som var med på invasjonen av Sovjet-Russland 22. juni 1940, var vitne til eller ble involvert i krigsforbrytelser.

Utryddelseskrig
De hadde klar ordre om at denne krigen var en utryddelseskrig. Nazi-Tyskland forventet at soldatene skulle uskadeliggjøre sine fiender med stor brutalitet. Aktiv og passiv motstand skulle møtes med hensynsløshet fra okkupantenes side. Dette gjaldt også sivilbefolkningen. «Krigens lover» ble tilsidesatt overfor jøder og «mindreverdige minoriteter».
I løpet av få uker etter invasjonen hadde den tyske hær tatt hundretusener av fanger som ble samlet i provisoriske leire. Heinrich Himmler kom på besøk, trakk litt på skuldrene og lot de fleste sulte i hjel. Hitler ville rekke fram til Moskva før kulda satte inn.

Det er ingen som vet nøyaktig hvor mange unge nordmenn som meldte seg til tysk tjeneste. Noen har hevdet at det var over 12 000. Av disse deltok et antall på rundt 3600 i kamphandlinger, hovedsakelig i Waffen SS og de aller fleste på Østfronten. 850-900 av frontkjemperne kom aldri tilbake til hjemlandet i live. Rundt 450 frontkjempere kom fra Østfold. Av disse falt i overkant av 100. Det var et høyere tall enn landsgjennomsnittet.

De fleste falt i krigshandlinger, noen døde i Sovjetiske fangeleirer og noen i allierte fangeleirer, noen døde i ulykker og noen ved selvmord. Andre ble henrettet på grunn av forsøk på desertering, feighet eller kriminelle handlinger.

NS-medlemmer
Flere av de som vervet seg var NS-medlem fra før krigen. Mange ble medlemmer i løpet av krigsårene. I starten av krigen ble en stor gruppe avvist med bakgrunn i dårlig psykisk eller fysisk helse. Dårlig
tannstell eller for mye kviser kunne være utslagsgivende. Disse kravene ble lempet på senere i krigen, da Nazi-Tyskland ble drevet på retrett av Sovjet- Russland.

Motivene for å gå inn i Waffen SS var forskjellige. Noen av de helt unge kunne være påvirket fra foreldre, eldre søsken eller drevet av ren eventyrlyst. Andre av antikommunisme, flukt fra økonomiske eller private problemer. Flertallet reiste med en nasjonalsosialistisk overbevisning og trodde på tysk seier. I denne siste gruppen var det ofte en sterk tro på antijødiske ideer og forestillinger.

Nå gikk det ikke slik som nasjonalsosialistene trodde på. Historien er det som kjent seierherrene som skriver. En historie som mange frontkjempere ikke ville anerkjenne. De mente at de hadde slåss for land og folk og ville ikke godta å bli sett på som landssvikere.

”Oss mot dem”
Etter krigen ble det «oss mot dem». Veteraner stablet på bena sin egen avis «Folk og Land» hvor de argumenterte for sitt syn. Andre kom sammen og sang soldatsanger, skålte for fortiden og gjennomopplevde kameratskapet. Andre igjen fant sin plass i det sivile og prøvde å legge det hele bak seg. Det var ikke lett.

I likhet med norske krigsseilere fikk mange frontkjempere fysisk og psykisk mén. Noen hadde vanskelige familieforhold, alkoholmisbruk og mareritt. Andre følte seg urettferdig behandlet av storsamfunnet.
Vi mennesker har lett for å glemme. Det finnes ulike regnestykker for hvor mange som falt, ble drept eller myrdet fra krigen på Østfronten. En av de siste oversiktene er fra 2008:

Sovjet-Russland mistet over 20 millioner mennesker. 3 millioner tyskere ble drept og mere enn 5 millioner jøder ble myrdet.

 

Kilder:
Artikkelforfatteren har hatt mange samtaler med Thoralfs sønn, Ole Gjølberg. Han har delt fra Thoralfs tettskrevne 250-siders dagbøker.

Litterære kilder:
Bjørn Steinar Meyer: Førerkvinnen
Terje Emberland og Bent Roughtvedt: Det ariske idol. Eirik Veum: Deres ære var troskap
Jonathan Littell: De velvillige

Han ble formann i Rygge Idrettslag i 1957. Det var et vendepunkt. Thoralf døde i 1982.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag358
Igår413
Denne uka771
Denne måneden11207
Totalt2502557

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown