- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arild Johnsen
Det er vel kjent for en del av oss som har arbeidet med forskjønnelse av byen, at vi har hatt et legat som har finansiert et tyvetall gaver i en periode fra 1972 til 2015. Dette legatet ble stiftet etter skipsreder Biørn Biørnstad død i 1963 og heter: Biørn Biørstads Legat for Utsmykking av Moss By. Legatet og er fortsatt aktivt med Per Andreas Vogt som leder.
Hvem var skipsreder Biørn Biørnstad ?
Man kan ikke beskrive skipsrederens virke i Moss uten å komme inn på Bjørnstad familien og dere tiknytning til Alby gård. Fra 1900 kom Biørnstad familien inn i gårdshistoien og i 1943 overtok Biørn Biørnstad Alby. I 1953 ble rederikontorene flyttet til Moss. Det sies at hans hjertebarn ble Alby fremfor båtene. Det var Alby som kom han nærmest. Hans interesse også for byen kom til utrykk ved hans donasjon på kr. 400.000 til et kunstgalleri i Moss. Han drev Alby som et mønsterbruk helt fram til sin død.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Oddvar Aasen
Delikat og vakkert. Det er de to superlativene som fester seg når jeg blar i jubileumsskriftet til Moss Industri- og Næringsforening om årene 1947 – 2022.
Skriftet er utarbeidet av foreningens forrige leder, Widar Salbuvik. Han har tatt utgangspunkt i foreningens første protokoll. Sammen med en medarbeider i Blomquist Design har han laget en bok som bør ha interesse langt ut over foreningens medlemsbedrifter.
Vakker skjønnskrift
Utgangspunktet er stiftelsesprotokollen fra 19. april 1947. Den er skrevet med så vakker og tydelig skjønnskrift at ingen vil ha problemer med å lese den. Hele protokollen er fotografert og gjengitt i faksimile over 10 sider. Dette har jeg ikke sett noe annet sted før.
Gjennom sine 75 år tok foreningen opp en rekke spørsmål som var felles for bedriftene, om for eksempel hvordan behandle søknader fra lag og foreninger om økonomisk støtte. Mangelen på arbeidskraft, på grunn av bolignøden, var også et tema. Det gikk så langt at man frarådet etablering av flere bedrifter i byen da man allerede manglet folk!
Mossefirkortene
Mossefirkortene, som også ble spilt i statsminister Gerhardsens familie, og Refsnesfrisen er også behørig omtalt og illustrert.
Noe annet som interesserer med boka er alle bildene fra miljøer og bedrifter i Moss i etterkrigsårene. Her har Moss bibliotek og Moss by- og industrimuseum stilt opp. Alt med jubileumsskriftet er gjennomført på en profesjonell måte, og det gjør det til en glede å bla i og lese.
Dessverre har ikke skriftet fått den oppmerksomhet lokalt som det fortjener. Jeg kan ikke konkludere med annet enn at skriftet ”1947-2022 – et jubileumsskrift” gleder et hjerte hvor det trykte ord fortsatt har en sentral plass.
”1947-2022 – et jubilumskrift” er både et delikat og vakkert hefte, som gir et innblikk i Moss Industri- og Næringsforenings historie.
Mossefirkortene ble lansert 26. januar 1952, og ble blant annet spilt på familiehytta til tidligere statsminister Einar Gerhardsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen
Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?
Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.
Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen
Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?
Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.
Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Vandring i Nyquistbyen
Av Elisabeth Vogt
120 mennesker (bildet) var med på historielagets vandring i Nyquistbyen lørdag 9. september. De ble matet med informasjon fra tidligere byarkitekt Nils Ellefsen, godt assistert av byantikvar Berit Kolden, brukthandler Arnulf Johannessen og medvandrere Kjell Olsen og Martin Foss. De to siste fortalte litt om hverdagslivet i Værlegata 30, også kalt «Spille-mannsstuen» og «Tamburstuen».
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VANN FRA KARME DAM
Av Kirsten Wiik
Karme dam ligger rett over Klåvadammen, som igjen lig- ger rett ovenfor Store bro som går over til Konventions- gården. Langt til bake i tid het denne delen av Mossefossen muligens Herrefossen, igjen muligens etter gården Herres- tvet, som skal ha vært navnet på den gården Moss ble bygget på (i Kirkeparken, hvor Moss' første kirke i tre ble bygget). Nedover i fossen lå alle sagene. På begynnelsen av 1700-tallet tilhørte det nordre løpet av fossen baron Rodsteen og sagene het Berg sag, Øvre Jernverket og ut til Sandbukta var det i sin tid en vakker have, som skal ha vært kjent over hele Europa. Vannet fra elva må ha kommet godt med til den.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VANSJØVASSDRAGET – MOSSEFOSSEN – REGULERING
av Carl Johan Thorsen
Mossefossen danner utløpet av Vansjøvassdraget. Selve Vansjø har et areal ved normalvann- stand på ca. 36 km2, og nedbørsfeltet er på 690 km2. Fordeler man normalavrenningen pr. år på årets sekunder blir dette ca. 10 m3 pr. sekund. Fallhøyden er ca. 23,5 m og lengden er ca. 150 m. Sett med dagens øyne, er dette en bagatell i fossesammenheng. Men fossens naturgitte forhold passet meget godt for den teknologi man i tidligere tider hadde for drift av kverner og sagbruk. Dette ga grobunn for en livlig og betydelig økonomisk aktivitet og dannet på mange måter grunnlaget for det som i dag er Moss by. Når man skal tenke seg en regulering av Vansjøvassdraget må man ta for seg hvordan naturen ser ut. Hovedproblemet er at den ca. 6 km lange Mosseelva fra Vansjø og ned til fossen er meget trang og har for liten kapasitet til å ta unna store nedbørsmengder. Vannet stuver seg derfor opp oppstrøms og forårsaker oversvømmelser.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VÅRLI – PRIVATBOLIG, ALKOHOLIKERHJEM, SKOLE OG ASYLMOTTAK
Av Ole Peder Kjeldstadli
Vårlieiendommen hvor vi dag finner noen av byens mest kostbare leiligheter, har en forskjelligartet historie. På stedet har det vært privatbolig, kursted for kvinnelige alkoholikere, spesialskole for vanføre, videregående skole, barnehage, mottak for enslige asylbarn, hybler og nå leiligheter. Noen år var det også aktuelt å huse et musikkinstrumentakademi i lokalene. Her forteller vi noe av historien.Vårli lå opprinne lig under Torderød. Eldre mossinger kan ha minner om et Vårli som før og til etter krigen var kursted for kvinnelige alkoholikere, drevet av foreningen Hvite Bånd. De kan muligens erindre at foreldrene snakket om Anders Petter Andersen. Nå er alt det gamle jevnet med jorden, og en boligkompleks med 20 leiligheter fyller i dag Bråtengata 60.
Les mer: Vårli - privatbolig, alkolholikerhjem, skole og asylmottak
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VARNA SKIPREIDE
av Arild Johnsen
Jeløymannen Ørnulf Ree ga i 1947 ut boken «Varna skipreide mot bakgrunn av almen norsk historie».
Kort fortalt beskriver han forholdene slik: Skipreide var en administrativ oppdeling av landet i geografisk avgrensede områder der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip. Nøyaktig hvor gammel skipreideinndelingen er vet man ikke, men skipreidene oppsto sammen med leidangssystemet, og ifølge Snorre ble lovene utviklet/forbedret under Håkon Den Gode og Sigurd Jarl på midten av 900-tallet. Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. år 1660, som igjen ble til en administrativ inndeling. Varna skipreider dekker det vi regner for Moss/Jeløya og Rygge.
Det interessante med boken er at Ree trekker fram hvordan systemet fungerer lokalt med hovedvekt på gårds- og samfunnsstrukturen.
I det etterfølgende tas med et utdrag fra Jeløya med hovedvekt på beskrivelsen av gårdstrukturen.
Eierne av disse gårdene var mer eller mindre leilendinger som ikke klarte sine skatter ved jordens hjelp alene, men med hjelp av bierverv som saltbrennere, sagbruksfolk, kjørere og kullbrennere.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Vassdrags- og kysthistoria som skapte byen Moss.
av Jon Roth Nilsen
Kultur handler om alt som er menneskeskapt. Det undrende menneske er opptatt av hvor de kommer fra, hvor de er nå og hvor de skal hen. Vi er alle kulturbærere, men bevisstheten om det er svært forskjellig fra person til person. Fokus på kulturminner handler om dette.
Navnet Moss er nevnt første gang på 1300-tallet, men funn forteller at det bodde mennesker her allerede i steinalderen. Stedet vokste fram på grunnlag av saltkokerier, kverner, tømmerfløting, sager, møller, jernverk, skipsbygging, industri og annen næringsvirksomhet. Det går en ubrutt historisk linje mellom de første kvernene og oppgangssagene og dagens treforedlingsindustri ved Mossefossen. Navnet Moss kommer av Mors (Morse elv), som har rot i det gammelnorske 'mjær' som betyr myr/vann.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
ET SKIP BLIR TIL
Levende historie med Værvengruppa
av Kirsten Wiik
Værvengruppa, bestående av tidligere ansatte ved Moss Verft, har gjennom mange år samlet og bygget opp et betydelig materiale om skipsbyggingen ved Moss Verft. Siden begynnelsen av 2000 har gruppen også vært viktige pådrivere og aktører for å få mye av det kulturhistoriske materialet tilbake fra Aker Kverner.
Fotoutsnitt av utstillingskatalogen "Et skip blir til" (ikke identisk). Moss By- og industrimuseum. I katalogen er oversikt over Moss Verfts historie, skipsbygging, gasstankskip, lasteevne, arbeidstokk og skipstyper.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
VED SIDNEY MAYNARDS GRAV, MOSS 17. MAI 2014
ved Jørgen Ludvigsen
Den 20. august 1940, da Storbritannia sto alene igjen mot Hitlers krigsmaskin i Vest-Europa, holdt statsminister Winston Churchill en av sine store taler i Parlamentet der han bl.a. sa de berømte ord – om de unge mennene i RAF (Royal Air Force, det kongelige britiske luftforsvaret): Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few. ( ”Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye.”)
Den da 18 år gamle Sidney Maynard lot seg tydeligvis inspirere av Churchills ord – og utdannet seg til flynavigatør. Det kan også ha spilt inn at blitzen – tyskernes terrorbombing av London og andre byer de neste ni månedene – drepte 43.000 sivile briter, hvorav 142 i Maynards nabolag.
På nyttårsnatta i 1944, for snart 70 år siden, ga han sitt liv for friheten – og for oss her i landet! Særlig i år, når vi både feirer vårt grunnlovsjubileum og 200 års fred mellom landene i Skandinavia, og snart 70 år i et fritt og demokratisk etterkrigsNorge, er det en stor ære og glede å få minnes en av de tusener på tusener – som var villige til å gi alt for oss andre.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
En av Østlandets sterkeste bransjer på 1900-tallet var skipsbygging. Der sørlandsbyene hadde dominert skipsbyggingen i treskutealderen, hadde nye områder overtatt hegemoniet innen stål, damp og motor. Fra slutten av 1800-tallet var byene rundt Oslofjorden preget av store skipsverft, hvor det ble bygget og reparert jern- og stålskip. Fram til 1970-årene lå verftsindustriens nasjonale tyngdepunkt i kransen av byer rundt Oslofjorden.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Nærmere innpå den talentfulle og forfengelige Bernt Anker
av Heidi Morrell Andersen
Jeg var nylig og så den praktfulle kostymefilmen, Marie Antoinette, på kino. Filmen viste i alle fasonger den overdådige livsstilen til det franske hoff og adelen i tiden rett før den franske revolusjon. De var mennesker som ble født til et liv i luksus og dekadens med fornøyelser og selskapeligheter som få har opplevd. De lærte seg fine manerer, språk og dans alt det som passet seg i de finere kretser.
Dette var Bernt Ankers samtid. Han selv var sønn i en av Chris- tianias mest velstående handels- familier. De eide skoger, verk og herregårder i tillegg til at hans bror var Eidsvollsmann og statsminister. Bare 19 år gammel tok han over familiebedriften, da hans far døde. Som Norges rikeste mann på sin tid, kunne Bernt Anker forsyne seg av det som penger og luksus kunne tilby i siste halvdel av 1700-tallet. Hans "Ankerske Palet" var Oslo bys kongelige residens i en del år, og selv om det ikke på langt nær var like ekstravagant som mange lignende boliger i Europa på den tiden, var det hjem og kontor for kongefamilien både før og etter at slottet på Bellevue-høyden var ferdig. Paléet var hotell for kongelige og adelige på besøk i Norge. Det var byens økonomiske, kulturelle og sosiale midtpunkt. Her ble det arrangert elegante musikksoaréer.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Carsten Anker
av Kjell Henriksen.
Carsten Tank Anker var født på Fredrikshald 17. november 1747, sønn av Erich Ancher (etternavnet ble 1778 til Anker, da Carsten, hans bror og fettere ble adlet) og Anna Catharina Tank, hvis mor var søster av Anna Colbjørnsdatter, heltinne fra Carl XII's felttog i Norge 1716. Ankerfamilien var kanskje Norges dominerende med hensyn til formue og innflytelse fra midten av 1700-tallet og i årrekker fremover. Mange hadde også et spesielt forhold til Moss, som vi senere skal se.
Ovennevnte Erik Ancher hadde to sønner, Peter (født 1744, død 1832, begravet på Moss gamle kirkegård, nåværende kirkepark, ved siden av sine foreldre) og altså Carsten. Erik Anchers bror Christian hadde fire sønner, Iver (født 1745), Bernt (1746), Peder (1749) og Jess (1753). I disse navnene ligger mye norsk historie!
Forholdet mellom Moss og Ankerslekten ligger i ett begrep:
Moss Jernverk. Fra 1749, da Erik Ancher og hans partner Mathias Wærn overtok stedet, og til 1875, da Theodor,Peterson, J. H. P. Thorne og Georg Wankel kjøpte det da nedlagte jernverket, tilhørte området Ankerslekten.
Etter Ancher og Wærn, overtok Erik Ancher alene fra 1767. Da hadde han allerede bodd på jernverket i Moss i vel 10 år, slik at hans sønner Peter og Carsten fikk deler av sin oppvekst her. Den unge Carsten var ikke sterk: "Saa vidt jeg kan selv erindre og efter det andre har fortalt... var jeg et svakt Barn. Ingen Rødme oplivede de tynde Kind; liden Lyst til Mad, desto større til Slikkerier og Søvn, gav mig et sygelig Udseende..." (C. Anker i 1792)
I 1760 dro brødrene Peter og Carsten ut på en lengre utenlands- reise (grand tour), hvor de bl.a. studerte i Norwich og Oxford, i Paris og Toulose og ved bergaka- demiet i Freyburg. Brødrene var også i London, der de traff sine fettere Iver, Bernt, Peder og Jess. I Glasgow møtte de sosialøko- nomen Adam Smith, utgiver av det verdenskjente verk "The Wealth of Nations". Hele seks år tok denne turen, og først i slutten av 1765 kom de tilbake til Moss. Deres mor var død 1761, og faren bodde på jernverkets hovedgård, den gård som etter 1814 er kjent som Konvensjonsgården.
Carsten deltok så i ledelsen av verket noen år, men konflikten faren Erich Ancher hadde med sin tidligere kompanjong Wærn, gjorde at Erik Anchers personlige økonomi kollapset. Hans gjeld til sin bror Christian og dennes etter- kommere, førte til at nevøene Bernt og Jess overtok verket i 1776. Så eide brødrene stedet sammen en kort tid, før Bernt Anker overtok alene. På hans tid utfoldet det seg et utstrakt selskapsliv på jernverket de ukene Bernt Anker hvert år tilbrakte i småbyen Moss.
Ved Bernt Ankers død i 1805, gikk stedet over til det Ankerske fideikommiss, en daværende juridisk merkverdighet som gjorde en formue, enten i form av eiendom eller kapital, uangripelig og uavhendelig. Det vil si at kun avkastningen kunne benyttes til drift, og ingen deler av firmaet avhendes separat.
Etter fideikommissets opphør i 1819, overtok grev Herman Wedel Jarlsberg jernverket på vegne av sin svigerfar,statsminister Peder Anker, Bernts bror. Da Peder Anker døde 1824, gikk så stedet videre til Wedel Jarlsberg, som igjen førte det videre til sin sønn, baron Harald Wedel Jarlsberg, Peder Ankers dattersønn. Og det var fra ham de unge forretnings- folkene fra Moss overtok stedet ved fossen en aprildag i 1875.
I 1774 fikk Carsten Anker ansettelse ved Kommercekollegiet i København. I kraft av sin dyktig- het og flid, rykket han i løpet av ti år opp til konferensråd. Senere måtte han finne andre oppgaver, hvorav hans mest langvarige var direktørstillingen i det kongelige danske "Asiatiske Compagni", en stilling han innehadde til 1811.
Allerede på 1790-tallet ble han en venn av den danske arveprins Frederik, Christian Frederiks far. Til tross for sine lange utenlands- opphold, var ingen mer norsk enn Carsten Anker. Og den unge prinsen og den adskillig eldre nordmannen fant hverandre i sin felles fedrelandskjærlighet og i litterære og kunsteriske interesser. Det er ingen tvil om at Carsten Anker hadde stor innflytelse på Christian Frederiks utvikling i ungdomsårene. Det var han som henledet prinsens oppmerksomhet på landet i nord som skulle bety så meget for dem begge. De var så mye sammen at Ankers sønn Erik senere uttalte at han og prinsen nesten vokste opp som brødre.
Christian Frederik giftet seg sommeren 1806 med sin to år eldre kusine, prinssesse Charlotte Frederikke av Mecklenburg. Ekteskapet var ikke lykkelig og ble oppløst få år senere. Det var Carsten Anker som da fikk oppdraget å føre prinssessen hjem igjen. Imidlertid ble han syk i Odense, og prinssessen kom ikke lenger enn til Horsens. Ekteskapet resulterte imidlertid i Christian Frederiks eneste sønn, den senere Frederik VII (født 1808). Denne giftet seg forøvrig med Frederik VI's datter Vilhelmine i 1828, men på grunn av prins Frederiks lettsindige livsførsel ble også det ekteskapet oppløst (1837).
Da Christian Frederik gikk i land i Smaalenene 1813, tok ingen imot ham med mer glede enn den distingverte herren til Eidsvoll Værk, Carsten Anker. Den første turen prinsen tok fra Christiania, gikk da også til Eidsvoll. Anker overtok verket i 1794, men flyttet ikke inn før 1811.
Året 1814 og dets begivenheter i Norge er behandlet grundig annet steds. Men Carsten Anker hadde nok en stor oppgave foran seg. Den 2. mars utnevnte prinsen den snart 67-årige jernverkseieren til regjeringsmedlem. Da hadde imidlertid Carsten Anker allerede reist – hans store oppgave lå i å vinne England for et selvstendig Norge. Fra Moss dro han over isen til Horten,for så fra Kristiansand å sette over Nordsjøen.
Det er ingen tvil om at Carsten Anker gjorde en fantastisk innsats i England. Han møtte opposisjonsledere som hertugen av Gloucester, Georg III's sønn, og den engelske statsminister, Lord Liverpool. Men mirakler kunne ingen gjøre, heller ikke Carsten Anker. Han hadde egentlig aldri noen muligheter til å få gjennomført Christian Frederiks høytflyvende planer, selv om broren Peter, generalen, som kjente den store hærfører hertugen av Wellington, kom over for å hjelpe til.
Først i september 1815 reiste Anker fra London, og kom akkurat tidsnok til Eidsvoll til å motta Norges nye kronprins Carl Johan og hans sønn Oscar på vei fra Trondhjem.
Carsten Anker fortsatte ennå noen tid å brevveksle med Christian Frederik. Men hans tid var over. I november 1822 gikk den gamle mannen fallitt, i 1823 var det auksjon over innboet på verket, og 13.mars 1824 døde Carsten Anker på Biri Glasverk.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Verket – en historisk bydel
Moss Historielag har som en del av 2014-markeringen lagt vekt på å få fram den store by-historiske betydning Verket har.
Allerede i 2007 satte Historielaget fokus på området og ga ut et særtrykk som het "VERKET I MOSS". Som innled-ning skrev Kjell Henriksen, som da var redaktør, bl.a: Det er vårt håp at området også for kommende generasjoner kan bli et viktig historisk og nasjonalt minnesmerke. Som en liten hjelp til dette formålet har derfor Moss Historielag satt opp en kortfattet gjen-nomgang av historiske hendelser og om mennesker som har levd og virket på Verket.
Dette bilaget til "Strandsitteren" fikk berettiget oppmerk-somhet da det ble gitt ut i mai 2007 men gikk vel mer eller mindre i "glemmeboken" inntil det ble gjenoppdaget i år, da våre arkiver ble flyttet over til nye kontorer i "Justus".
Etter et initiativ fra undertegnede, med kontakt til bl.a. Kjell Henriksen og i samarbeid med Margaret H. Strand (vår layoutansvarlige) var det enighet om at bilaget inneholdt mye stoff som var like aktuelt i dag og ikke minst i tilknytning til 2014-jubileet. Det har også vært et nært samarbeid med Yngvar Sommerstad i Höegh Eiendom AS.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
En skål for Theodor og Sara
av Kirsten Wiik
Theodor Peterson (1839-1888) ble som kjent en mektig trelastforhandler og visekonsul i Moss. Han var den sjette i en søskenflokk på åtte av Hedevig Jacoba Sandberg (1808-1893) og Peter Christian Peterson (1800-1843). Da Peter Chr. døde giftet moren seg på nytt i 1848 med Hans Blom. Hun overlot da forretningene til ham.
Dagbokbeskrivelser
Vi kjenner Theodor Peterson fra hans virke i Moss og beskrivelser fra mosselitteraturen. Mindre kjent er dagbokbeskrivelser hvor vi får mulighet til å komme litt nærme personene. Theodor var en av mange personer som Marie Sandberg (1835-1920) skildret i sine dagbøker fra 1860- og 70- årene.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Verket – formell status i lovverket
av byarkitekt Nils Ellefsen
Verket er navnet på den gamle Kongevegen fra fossen og Konvensjonsgården til nordenden av arbeiderboligene hvor den i dag skifter navn til Oslovegen.
Konvensjonsgårdener Moss bys viktigste historiske bygning og var selvfølgelig med ved første nasjonale runde med fredning av bygninger etter at lov om bygningsfredning av 1920. Fredning gjelder hele huset både utvendig og innvendig, og for kommunen innebærer det at hensynet til bygningen skal innarbeides i kommunens arealplanlegging på alle nivåer. Arbeiderboligene er ikke fredet, men har opp gjennom årene vært holdt i en viss hevd av M. Peterson & Søn i forståelse med antikvarisk myndighet og kommunen.
Moss kommune vedtok i 1980 en bevaringsplan for sentrale deler av byen, hvor det sammenhengende området med Konvensjonsgården og arbeiderboligene i Verket fikk høyeste vernestatus og ble foreslått fredet etter lov om kulturminner av 15. februar 1979.
Området ble inntatt som båndlagt område med bevaringsverdige bygninger i første kommuneplan for Moss etter ny plan- og bygningslov av 1985, og dette har blitt videreført i alle senere revisjoner av kommuneplanen.
Båndleggingener ikke gjennomført i form av fredning etter kulturminneloven, og foreløpig heller ikke blitt stadfestet i form av regulering til spesialområde for vern av bygninger. Spørsmålet er nå blitt satt på dagsorden etter overdragelsen til ny eier.
I området øst og nord for arbeiderboligene er avsatt område for framtidig boligbebyggelse i kommune- planen. Mot arbeiderboligene og mot Sponvika er det avsatt et raust grøntbelte for at ny boligbebyggelse ikke skal komme i konflikt med arbeiderboligene eller verneinteressene ved Vansjø. Dette vil være hoved- hensyn ved utarbeidelse og behandling av en reguleringsplan for området.
Tidsaspektet er i dette tilfellet avhengig av grunneieren, og når grunneier vil utarbeide forslag til en reguleringsplan. Reguleringsplan for vernehensyn og en reguleringsplan for ny utbygging kan romme ganske forskjellige aspekter som av praktiske grunner kan behandles hver for seg. En reguleringsplan for vern av arbeiderboligene, og som også omfatter Konvensjonsgården med de omgivelsene som bør bevares som ramme omkring de verneverdige bygningene, kan være et planområde, og utbyggingsområdet og vernesone mot vassdraget kan være et annet.
Saksgangen i en reguleringsplan er følgende:
- Igangsettingav arbeidet kunngjøres av forslagstiller og sendes myndigheter til innhenting av opplysninger om hensyn som bør med i planen
- Forslag utarbeides og forholder seg til innspill fra høringsrunden
- Forslag oversendes kommunen
- Kommunen legger akseptabelt forslag ut til offentlig ettersyn og sender til offentlige høringsinstanser
- Kommunen vurderer mottatte uttalelser og evt. endringsbehov
- Kommunens behandling i teknisk utvalg med innstilling til bystyret
- Bystyrets endelige behandling
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Moss Jernverks gamle område er byens viktigste historiske minnesmerke. De gamle arbeiderboligene er unike i norsk sammenheng, og i Konvensjonsgården hadde Kong Christian Frederik og det norske statsrådet sin hovedbase under deler av felttoget i 1814. Den norske kongen måtte riktignok over- late sin makt til andre, men resultatet ble "Konventionen til Moss", en avtale der Norge oppnådde mer enn det var faktisk grunnlag for – Eidsvollsgrunnloven var reddet.
Fra mars2006 fikk det gamle familiefirma M. Peterson & Søn AS nye eiere etter mer enn 200 år i samme familie. Over 130 av disse årene har bedriften brukt Jernverkets hovedgård eller da Konvensjonsgården som sin administrasjonsbase.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Oppvekst på Verket
av Karin Behn Skjævestad og Turid Simensen
"Denne gata består av arbeiderboligene for jernverket som ble anlagt i 1704. Jernverket produserte sagblad, ovner, kanoner og kuler og en rekke nødvendighetsartikler. Bebyggelsen representerer den eldste bestående 1700–tall bebyggelse i Moss og utgjorde et eget samfunn med butikk, skole og forsorgsvesen. Verket ble ikke innlemmet i Moss før i 1876. Året før var området kjøpt av M. Peterson & Søn, og bebos i dag av bedriftens ansatte og pensjonister. Husene ble bygget under barokken, men er svært enkle i utførelse og detaljer, med en og annen svai på taket. De er stort sett i en etasje med lav takhøyde.
En kuriositet er at i mange av husene er det brukt et biprodukt fra jernverket støpte slaggstein, som en meget tidlig byggestein den tids leca. Husene var nokså kalde og trekkfulle og ble senere pusset og delvis panelt. At samtlige hus er rødmalte med hvite vinduer og vindskier, bidrar til det sterke enhetlige gatebildet.