Av Elisabeth Vogt

Min far, Jørgen Herman Vogt, var glødende opptatt av Moss bys historie. Da jeg var liten, satt han ustoppelig ved skrivemaskinen og skrev av interessante artikler i Moss Avis, Moss Tilskuer og Moss Dagblad/Moss Arbeiderblad. Hvorfor gjør du det? spurte jeg. – Fordi noen kanskje finner det interessant i ettertiden, svarte han.

Det har gått mange år, og nå synes jeg det er interessant å lære mer om fortiden til byen vår. Så interessant at jeg gjerne vil dele med leserne av Strandsitteren.
Arbeidsforholdene for ansatte i bedriftene før og like etter forrige hundreårsskiftet var ganske dårlige. Noen arbeidsmiljølov fantes ikke, og det hadde ingen hensikt å klage. Arbeidsgiveren bestemte. Noen arbeidere prøvde seg med streik, til liten nytte. Riktignok kom den første loven om arbeidervern i 1892, men den hjalp visst ikke mye. Senere er loven stadig forbedret, siste gang i 2005.

ÅRET FØR ÅRET
av Kjell Henriksen

Professor Georg Francis Hagerup var statsminister og sjef for justisdepartementet i sin andre regjering (den første virket fra 14. oktober 1895 til 17. februar 1898) ved inngangen til 1904. Som statsminister i Stockholm utnevnte han Sigurd Ibsen, dikteren Henriks sønn og Bjørnstjerne Bjørnsons svigersønn (Sigurd Ibsen var gift med Bergliot Bjørnson, og deres sønn igjen fikk navnet Tancred, gjerne kalt "dobbeltbarnebarnet" på grunn av de to ikke helt ukjente bestefedrene).

Et annet medlem av regjeringen var skipsreder Christian Michelsen, som begjærte avskjed 28. februar 1905 og deretter dannet sin egen regjering. Men det er en annen historie...

Det sittende storting ble valgt i 1903 (det 53de, 54de og 55de ordentlige storting). Kong Oscar II, fortsatt både svensk og norsk konge, åpnet det 53de ordentlige storting 19. oktober 1903, mens statsminister Hagerup oppløste det samme 20. mai 1904. Og Hage- rup åpnet så det 54de ordentlige storting 12. oktober 1904 som ble oppløst av den daværende norske regjerings formann, Christian Michelsen, i oktober 1905.

NÅR ARKIVER FRA JELØY-SKOLER BARE DUKKER OPP
av Anne Brekke Jørgensen

Moss kommune har for øyeblikket ikke den fulle og hele oversikt over sin arkivbestand. Å skaffe seg denne oversikten er et arbeid som pågår hele tida og som kan gi mange overraskelser.

Skolene i Moss hadde sine egne arkiver fram til 2009. Da overtok Sentralarkivet ansvaret og all dokumentasjon ble elektronisk arkivert. Flere av skolene jobber nå med å rydde papirarkivene sine. Arkivene etter de nedlagte skolene, som Skarmyra, Grindvold og Kambo, er ferdig ryddet og arkivert på Rådhuset. Det samme er arkivene til Bytårnet og Jeløy skoler.

Ramberg ryddet og vi fant
Ramberg er en av skolene som rydder, og i den forbindelse dukket det opp noe spennende. Skolen er forholdsvis ny, fra 1976, men arkivene viste seg å inneholde materiale som var mye eldre enn dette – flere pappesker, stabler med møtebøker, en hel haug bilder med rammer osv.Vi trodde at materialet skulle være fra gamle Jeløy skole, som Ramberg var ment å erstatte, men det var mer. Det var nemlig også mye fra Søndre Jeløy skole, som Jeløy skole het opprinnelig, men også fra selve skolestyret i Jeløy herred, dvs. Jeløy kommune.

ARNE MAGNUSSEN OG AUGUST P. HORN
av Oddvar Aasen

Av Ole P. Kjeldstadli

Blant papirene etter Arne Magnussen finnes det også en omtale av redaktør og eier av Moss Avis, Bjørn Kristensen. Her følger portrettet Magnussen skrev, supplert med opplysninger Bjørn Kristensens barnebarn Elisabeth Vogt har.

   .    

            Arne Magnussen                                   Bjønstjerne Bjørnson                                Bjørn Kristensen

Arne Magnussen skriver at Kristensen kom til Moss med Bjørnson-glorien om sin panne. Som eier av Moss Avis greide han med små midler, men med stor journalistisk dyktighet å gjøre avisen, særlig blant arbeidere og i radikale kretser, til en meget populær avis.

Bjørnson-navet en trylleformel
Magnussen husker at som skoleelever sa guttene til hverandre når de så Bjørn Kristensen komme gående: «Ser du han, Bjørnson er onkelen hans»! Bjørnsonnavnet var ifølge Magnussen som en trylleformel. Bjørn Kristensen fikk på en eller annen måte rede på skolegutten Arnes innstilling overfor Kristensen. Da skolegutten mange år senere ble stortingskandidat, og Moss Avis skulle føre valgkamp mot ham, uttrykte Kristensen: «Jeg kan ikke riktig få dampen opp overfor Arne Magnussen, jeg vet han har beundret meg siden han var liten gutt».

En pressemann utenfra
Magnussen beundret Kristensen og sa han var en modig, ung mann. Moss var på mange måter en solid høyreby, en by sterkt preget av meget formuende, aristokratiske familier. Så kom denne unge mannen utenbys fra og blandet seg som pressemann inn i Moss bys stell og styre. Det var uhørt! Den tids mossinger var sterkt lokalpatriotisk preget, de gamle slekters mossinger. Det var den gangen, poengterer Magnussen, et visst skille mellom de innfødte (det blå blods mossinger) og innflyttere.

Hadde Bjørnson-preget
Bjørn Kristensen gikk modig og rank fram i kampen. Han var høy og slank, og Bjørnson-preget kjempet han den glade kamp. Hans skjold var alltid blankt, og han førte sin kårde med «megen eleganse». Bjørnsonpreget. Ingen av Bjørnsons fire sønner lignet slik på Bjørnson selv som nettopp Bjørn Kristensen.

Magnussen sier man må ha opplevd 1890-årenes Moss, og man må ha opplevd Bjørn Kristensen for å forstå ham og datidens Mossinger. I arbeiderkretsene, også utenfor disse kretser, men særlig blant arbeiderne var han elsket og beundret. En eldre mossemann fortalte en gang til Magnussen: «Bjørn Kristensen har gjort meget på den sosiale front, utrettet meget for arbeiderne, skjønt det er glemt nå».

Kristensen talte med varm
Magnussen beskriver et tog som gikk gjennom gatene. 1. maitoget var det. Som skolegutt sto han ved Uelands- gården i Henrik Gerners gate. Der gikk hans far i toget! Skolegutten Arne var stolt, hans gutteøyne tindret. Sammen med faren gikk den senere rektor J. R. Schreiner. De gikk mot en talerstol. Arne løp ved siden av toget. Toget var bare for voksne. På talerstolen sto selveste Bjørn Kristensen. Talerstolen var som skapt for nettopp ham! Kristensen talte godt, og han talte med varme.

Sluttappellen fremførte han med ekte følelse, og denne appellen levde videre i Arnes sinn: «Arbeidere, fremtidens Norge over våre grave blomstre skal som en Herrens have»! Disse ordene lød som røsten fra en profet. Det var som de var talt av høvdingen på Aulestad!

Bjørnson i Moss i 1897
Arne Magnussen beskriver Bjørnsons 17. mai-tale i Moss 1897. «Det ble en minnerig Dag da Bjørnstjerne Bjørnson holdt Festetalen for Folketoget. (Det ble siste gang han talte i Moss.) Bjørnson fikk Solen ret i Ansigtet og det generte den store Dikter i høi Grad, hvad han høilydt gav til kjende. Ved sin Tales ildfulle Glød henrev han Sindene slik, at flere av de kvindelige Tilhørere graat av bevægelse. Talen blev hyppig avbrudt av Salutskyting fra Skarmyrfjellet».

Kilder:
Wikipedia
Moss byleksikon
Arne Magnussen, Mappe 5
J.H. Vogt Med Moss Avis gjennom 100 år

 

Av Oddvar Aasen

 I en av mine siste artikler i Moss Dagblad i 1980 skrev jeg at Arne Magnussen var den største sønnen Moss hadde fostret. Det fikk bypatrioten og redaktøren i konkurrenten Moss Avis, Frederik Th. Bolin, til å hamre løs på skrivemaskinen.

Bolin ramset raskt opp navn på 10 andre personer som kunne utfordre mitt forslag. På hans liste var det direktører, fabrikkeiere, banksjefer, kunstnere og konsuler som var kvalifiserte til hederstittelen!

Spor over alt
Nok om det. At Arne Magnussen (1884-1970) var stor kan det ikke herske tvil om. Han må ha en stor del av æren for at Moss ble den byen som den ble før og etter krigen. Han satte spor etter seg i politikken, i næringslivet, i utformingen av byen og i byens kulturelle og sosiale liv. I tillegg var han en sentral politisk kraft i Østfold gjennom sitt arbeid på Stortinget.

I Moss byleksikon har historiker Per Edfeldt listet opp hans mange verv og aktiviteter (litt forkortet):
Arne Magnussen ble valgt inn i Moss bystyre 1910, og satt der fram til 1933. Han representerte Moss Arbeiderparti og Moss Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Av Ole Peder Kjenstadli

Arbeiderpartimannen Arne Magnussen er en av de mest betydningsfulle politikerne i byens historie. Han var redaktør i Moss Socialdemokrat (forløperen til Moss Dagblad), stortingsrepresentant, borgermester, og rådmann. Han gjorde en formidabel innsats for å sikre arbeidsplasser til Moss, og hadde hovedansvaret for å forvalte den delen av Marshallhjelpen som tilfalt Moss i etterkrigsårene. Denne artikkelen tar for seg Arne

Magnussens første skoleår.
I 1891 sto Moss Folkeskole klar til å bli tatt i bruk, og den vitnet om stor satsing på skole i Moss. Skolen var en staslig bygning i pusset mur, enkel og stilren og ble oppfattet av samtiden som meget moderne. Skolen var opprinnelig planlagt for 1600 elever, og var byens eneste offentlige skole i mer enn 50 år. Ved starten i august 1891 hadde Moss Folkeskole 1130 elever og 16 lærere. Den var et resultat av loven om sjuårig obligatorisk skolegang for alle, som Stortinget vedtok i 1889.

Asylet og andre sosiale forhold i Moss på 1800 og 1900 tallet.

av Karin Behn Skjævestad

Moss fikk sin første skole i 1724.Dette var en fattigskole for arbeiderbarn, finansiert av byens fattigkasse, veldedige gaver, samt inntekt av bøter for ulike forbrytelser. Den første barnehagen eller førskolen ble etablert i 1840 i Storgaten. Barnehagen var for barn i alderen 3-7 år og kun for barn av beidsfolk, slik at foreldrene kunne arbeide i byens fabrikker. Barnehagen fikk navnet Asylet. Barna skulle være der hele dagen og få alle sine måltider der for en rimelig betaling. Denne skolen holdt først til i 'Spindhusgården'i Storgaten 16.

Asylskolen ble senere flyttet opp til "løkken ved Rådhuset", men etter den store brannen i 1858 hadde skolen tilhold forskjellige steder i byen og endte til slutt opp i Fleichersgate 9. Meningen med Asylskolen var at den arbeidende foreldrenes skulle beskytte de barn mot farer, gi dem god pleie, sunnhet, orden, fred og glede, i tillegg til å gi dem den første

Asylet og andre sosiale forhold i Moss på 1800 og 1900 tallet.

av Karin Behn Skjævestad

Min mors foreldre giftet seg i 1906. De bodde først i Værftsgaten, siden flyttet de til Bråtengaten 38. Syv barn kom til etter hvert. I det huset de leide bodde det også to andre familier. Til sammen bodde det 24 barn i dette huset på samme tid.

Morfar arbeidet i Moss Telefonselskap, han var formann for telefonmontørene. Han hadde alltid jobb, så familien sultet ikke. Men det var ingen luksus. Min mor fortalte at hun og de andre barna "plukket koks" på stranda. Det var en fylling på Fiskestranda hvor Moss Glassverk tømte slagget etter trekullet de fyrte smelte- ovnene med, så der kunne folk hente koks. Det hjalp til på fyringsutgiftene. I 1910 var daglønnen for menn kroner 2,75 og for kvinner kroner 1, 75.

Bankgården - Kongens gate. 15
av Karin Behn Skjævestad

Bankgården i Kongens gate 15 har en lang og fargerik historie. Fra slutten av 1700-tallet lå på dette stedet byens største krambod. Kramboden var eid av Peter Winge, en stor gårdeier, trelasthandler og kjøpmann. Han var også stadskaptein ved Borgerkorpset.

Winge døde i 1801, og gården med krambod og tobakksfabrikk i bakgården ble solgt til Magnus Israel Tyrholm, en annen kjøpmann i Moss. Kramboden og mye av varebeholdningen forsvant i bybrannen i 1807, og resten ble ødelagt av en ny brann i 1808.

Etter brannen startet gjenoppbygningen, og Tyrholm var snart i gang med nye ansatt for å drive skipsrederi, trelasthandel, brennevinsbrenneri, tobakksfabrikk og kramboden. Han holdt også skole for 50 barn ved tobakksfabrikken samtidig som han var språklærer for håndverkere og handelsmenn. I 1818 stiftet han musikk- selskapet "Polyhymnia". I 1826 gikk han konkurs og måtte selge alle sine eiendommer. Han døde ensom og fattig på Carl Johans Hospital i 1847 bare 66 år gammel.

BARE HALV SEIER TIL BYSTATUS I 1720

av Elisabeth Vogt

Moss fikk bystatus i 1720, men det fulgte ingen privilegier med. Det sørget Fredrikstad for. Nabobyen ville ikke gi slipp på fordelene den hadde i Østfold. Det skulle ta mange år før Moss fikk de samme rettighetene som andre kjøbsteder hadde. Dessuten tok det noen år å få i gang en egen skole og egen prest i byen, slik byer rettmessig skulle ha. Men her var det Moss som trengte litt tid.

Mossingene måtte vente i hele 55 år (til 1775) før byen fikk sin egen magistrat som representerte den sivile administrasjonen. Sånn går det når Kongen skal ta hensyn til alle parter. Egen prest og egen skole fikk Moss i 1727. Men fra 1650 hadde stedet eget postkontor, selv om det lå på landet og utenfor tettstedet, på Grimsrød gård på Jeløy.

Barken ”Dictator” av Moss, forliset 1891, tapet og liv etter
Morten Edvardsen

Dette er historien om Mosse-skuta ”Dictator”s tragiske forlis ved Virginia Beach, men like mye om skipsfører Jørgensens videre liv som sjømann, og hvordan man kan supplere og utvide fortellingen ved hjelp av slektshistoriske metoder og kilder. Mange kjenner historien om forliset og ”the Norwegian Lady”, men få vet hva som videre skjedde med kapteinen. I Moss, i Kanalparken, og med blikket rettet mot havet, står en ni fots høy statue av en kvinneskikkelse. En inskripsjon forteller at dette er the Norwegian Lady, og at det står en maken statue i badebyen Virginia Beach, på den andre siden av Atlanterhavet, i USA. Det står videre at statuene ble reist den 22. september 1962, og er minnesmerker over barken ”Dictator” av Moss som forliste i 1891 ved Virginia Beach i en sterk nordøstlig storm, og menneskene som mistet livet den gangen. Kaptein Jørgen Jørgensen sto igjen på den forblåste stranda med tap av sin kone, sitt eneste barn, fem av mannskapet, samt skipet og lasten. En slektshistorisk

Hele artikkelen kan lesest i pdf her. 

 

 

Snømåking, gatefeiing, rotter og mus
Svein Åge Lauritzen snakker med Bernhard Wessmann

Carl Bernhard Wessmann ble født midt på 1930-tallet. Hans forfedre kom fra Sverige og flere etablerte seg som gullsmeder i Norge. Bernhards bestefar startet opp med manufaktur i Dronningens gate 7 i Moss. Her vokste han opp, midt i byens travleste forretningsgate.

 

BARNEHJEMMET PÅ ORKERØD

Av Kjell Henriksen

Det er vel neppe noget velgjørenhetsarbeide i vor tid der saaledes er i pagt med frelserens aand og i overensstemmelse med hans vilje som netop det at redde barnene fra aandelig og legemlig at gaa tilgrunde..."

Tanker som ovennevnte lå nok bak initiativet fra grosserer Conrad Hemsen i Kristiania da han innkalte en del medlemmer fra Frimurernes Sangforening høsten 1889 for å starte innsamling til et barnehjem. En komité begynte arbeidet, og egne medlemmer tegnet seg raskt for de første kr. 1.500. Foruten Hemsen besto komiteen av grossererne A. Semb og Oscar Rasmussen, bankkasserer O. Sparre, garni- sonsprest Hald, sanginstruktør O. A. Grøn- dahl og skipsreder Bertrand Heyerdahl.

Komiteen var aktiv og iherdig, og etter syv års innsamling hadde den nådd det imponerende beløp av ca. kr. 225.000. For en del av disse midlene ble den gamle storgården Orkerød på Jeløy ved Moss inn- kjøpt for kr. 75.000. Gården og resten av pengene ble overdratt «Den Norske Store Landsloge», opprettet i 1891 som en norsk storlosje for frimurere.

Litt om Orkerød
Gården Orkerød er kjent langt tilbake i tiden. Navnet skal stamme fra manns- navnet Órækja - den uvorne - ifølge professor O. Rygh («Norske Gaardnavne» 1897). Órækja er egentlig et islandsk navn, som etter Ryghs opplysninger kun er kjent i ett enkelt tilfelle i Norge. Den store kjøpmannen Johann Gude eide Orkerød i mange år, og han døde der i 1842. Deretter tilhørte gården en kort tid Henrik Gerner (sønn av den Henr. Gerner som startet det kjente firma Henr. Gerner & Søn), før den gikk over til Moss bys førsteordfører Christian H. Bassø. Han gikk imidlertid fallitt i det vanskelige år 1858, samme år som Moss opplevde sin største bybrann noensinne. Jens Ludvig Gerner, bror av tidligere nevnte Henrik Gerner, kjøpte deretter gården på auksjon.

Jens Ludvig Gerner pusset opp og bygde om, og hovedbygningen fikk sitt endelige utseende i 1868. Året etter døde han, og Orkerød gikk over til hans yngste sønn, Fredrik. Den svensk-norske dronning Sophie bodde seks uker på Orkerød sommeren 1878 av helbredshensyn, mens gemalen, kong Oscar II, samtidig holdt til på Peterson-familiens landsted Rosnes.

Fredrik Gerner døde 1892, og etter hvert ble gården utbudt til salg. Da frimurerne overtok i 1896, besto Orkerød av 392 mål innmark og 553 mål skog.

De første årene
Barnehjemmets formål var å oppta uforsørgede barn fra hele landet, både piker og gutter, helst i alderen seks til tolv år, "for i et godt og kristelig hjem at skaffe dem opdragelse og kundskaper eller færdigheder". Barna bodde der til konfirmasjonsalderen eller noe lenger, inntil de kunne anbringes i passende stillinger.

Men barn som led av langvarig sykdom eller legemsfeil, som krevde særegen pleie, kunne ikke opptas.Til direktør skulle utnevnes en dertil skikket gift mann "der har med fuldt ansvar at lede barnehjemmet og den til hjemmet knyttede drift av eiendommen. Han fungerer tillike som regnskapsfører og har forøvrig at rette sig efter tilsynsraadets bestemmelser".

Det nye barnehjemmet startet sin virksomhet etter en større oppussing høsten 1897. Hjemmets første bestyrer ble pastor Fredrik W. Schmidt, som sammen med sin hustru hadde ansvaret for 12 guttet og 10 piker. Bestyreren hadde egen leilighet i gårdens 2. etasje. Schmidt ledet institusjonen til han døde 1910.

Bilde

Indvielsen av Børnehjemmet i Orkerød. Etter at tilsynsrådet og en del høyere fri- murere besøkte stedet, skrev Aftenposten at heldigere sted for et barnehjem kunne knapt finnes. Barnehjemmet var som nevnt i full drift, dog manglet en høytidelig åpning. Men kanskje kommer kongen...

Kristiania Seilforening arrangerte nemlig regatta i våre farvann sommeren 1898. Kongen, Oscar II, meldte sin ankomst og kongeskipet "Drott" ankret opp i Værle- bukten 2. august. Majesteten fulgte neste dags seilaser ombord i "Valkyrien", et annet skip i kongens følge. Deretter deltok han i Seilforeningens dansegalla på Moss Hotel, hvor han bl. a. hadde "den spiritu- elle, elegante..." mossedamen Anna Gerner, født Sundt, til bords. Beskrivelsen er Barbara Rings.

Dagen etter, torsdag den 4. august, dro så kongen først til Værne Kloster for å besøke den tidligere statsminister i Stockholm, Georg Christian Sibbern, og deretter reiste så kongen til Orkerød for å foreta den høytidelige åpningen av barne- hjemmet. Og værgudene hadde åpenbart respekt for den høye gjest. Etter en noe rufsete formiddag klarnet været opp, og da kongen ankom stedet, var været aldeles praktfullt.

Kongen tok i sin tale utgangspunkt i frimurernes gamle forbund og deres hem- melige og noe spente forhold til om- verdenen. En av måtene ordenen kunne rydde stivnede og forutinntatte meninger av veien på, var gjennom handling, ved gode gjerninger. "Saa staar vi her for at indvie et Hjem for Børn, som vi haaber vil blive opdraget til gode Mennesker... Vi erindrer da at vor Herre og Mester selv har sagt: Lader de smaa Børn komme til mig..." "Saa beder jeg da Ordenens Prælatius nedbede over dette Hjem Herrens Velsignelse. Men først og sidst vil jeg sige, ikke os, ikke Brodersamfundet, men Gud alene æren!»

Etter åpningsseremonien ble kongen vist rundt på hjemmet, snakket med flere av barna og spiste lunsj i et telt reist i parken. Etter en hvilepause ombord på konge- skipet, dro forøvrig kongen til Sophie og Haakon Boeck på Refsnes Gods for å være æresgjest i et større middagsselskap.

Som hjemmets lege ble valgt dr. Wilhelm Friman Koren Christie. Helt fra begyn- nelsen og i en periode av hele barne- hjemmets bestående, var han ansvarlig lege for barna ved Orkerød. Christie var selv frimurer og sanger.

Orkerød viste seg etter samtidige beretninger å fungere som planlagt, et hjem for barn i naturskjønne omgivelser. Men hvordan hadde egentlig barna det?

Bilde

Harde tider
Det var, bokstavlig talt, ingen kjære mor på barnehjem i den tiden, og Orkerød skilte seg sannsynligvis ikke ut fra andre tilsvarende hjem. Mye fritid hadde barna på Orkerød ikke.Vekking fant sted klokken syv om morgenen, og deretter måtte barna re sengene og rengjøre sovesalene før de spiste frokost etterfulgt av andakt. Frokosten besto av melk og brød. Og det var barna som utførte alt huslig arbeide, både piker og gutter hadde sine uker der de hjalp til med kjøkkentjeneste. I fire timer deretter var det skole med mellom- mat klokken elleve. Så var det tid for noe lek før alle måtte utføre praktisk arbeide, håndarbeide for pikene og havearbeide for guttene om sommeren, vedhugging og skomakerarbeide om vinteren. På tidlig kveldstid leste barna sine lekser under tilsyn av lærerpersonalet, og klokken ni var alle i seng.

Småpikene sydde alt av undertøy, yttertøy og strømper både til seg selv og guttene. Dermed ble pikene "helt selv- hjulpne, hvad søm angaar". Det eneste hjemmet kjøpte ferdig var konfirmasjonsdresser til guttene og gensere.Men det var da avveksling fra faste strikte rutiner også, hver gang et av barna hadde fødselsdag fikk alle chokolade til mellommat.

Og lørdagsaftener i vinterhalvåret fikk de større barna møte hos direktøren til høytlesning, sang og musikk, samt "en kop chokolade og boller".

Søndag gikk barna i kirke, i samlet tropp marsjerte både barn og voksne den ganske lange veien til Moss kirke og hjem igjen. Var været fint, spaserte alle gjerne en tur i Jeløys vakre natur før middag. Etter maten kunne barna drive med friluftsliv og sport etter behag.

Bilde

Barnehjemsbarn på vei til kirken.

Anleggelse av frukthave startet like etter overtagelsen. Så tidlig som våren 1898 var ca. 2.000 frukttrær plantet, både eple-, pære-, plomme- og kirsebærtrær, foran hovedbygningen. Barnehjemmet fikk forøvrig senere en rekke utmerkelser for sin frukt. Den første premien mottok det allerede i 1900 (Askim). Frukthaven dekket et dobbelt formål, i tillegg til å i bidra med tilskudd til drift av hjemmet, var barna hele sommeren igjennom beskjeftiget der flere timer daglig.

Institusjonen fikk ganske snart behov for større plass. Allerede i 1903 ble barnehjemmet utvidet med en solid murbygning like i nærheten av den gamle hovedbygningen. Den 1. september flyttet 20 gutter inn i «Justus Hansens og Hustrus Minde», oppkalt etter giverne. Et ektepar fungerte som «husmor» og «husfar». Husfar var også lærer for guttene, mens hus- mor tok i bruk guttene som kjøkkenhjelp etter en fastlagt turnusordning. Pikene ble boende i hovedbygningen.

På utsiden virket alt bra med drift og barn, men var det nå egentlig slik? Omtrent samtidig med utvidelsen nevnt ovenfor, tok en av hovedstadsavisene opp et krav om bedre kontroll på barne- hjemmet. Bakgrunnen var historien om en syv år gammel gutt, som ultimo september fikk plass på Orkerød. Han var da frisk og rask og humørfylt. To måneder senere meddelte guttens lærer til moren at han, altså gutten, hadde hatt tre dagers halse- syke, men igjen var frisk og kjekk. Moren besøkte da sønnen lille julaften og traff ham "forkommen og sygelig, afmagret og sky, dessuden hadde han forfrosset Fødderne meget slemt".

 

 

 

I 1962 eller 1963 var verdens første atomdrevne handelskip «NS Savannah» (bildet under) i Norge. På sin ferd opp Oslofjorden gikk norske regjeringsmedlemmer, medlemmer av Stortinget og andre notabiliteter om bord i skipet utenfor Moss. Bastø III fikk æren på frakte herskapet ut til skipet. Det var nødvendig med en så stor båt som ferga for at folk skulle komme seg trygt over på atomskipet. Blant annet måtte man ha med seg spesielle fendere for å få lagt inntil.

Båtslepa fra Kjellandsvik til Fuglevik er sant!

Tekst og foto: Oddvar Aasen

båt.jpg

I denne frukthagen på Kjellandsvik har vikingene trukket sine skip over til Fuglevik. Her fra befaringen til Moss Historielag under ledelse av Morten Edvardsen.

En skeptiker ble overbevist. Det har gått ei båtslepe over land for små vikingskip fra Fuglevik til Kjel-landsvik. Undertegnede var sammen med 20 andre historieinteresserte på ”befaring” av slepa med Morten Edvardsen som veiveiser søndag 21. mai. Havet sto fem meter høyere og draget mellom jordene til de to gårdene er i dag bare 45 meter høyt. Med teknologi basert på tømmerstokker, taljer, hester og menneskekraft har det vært fullt mulig å trekke skipene over land. Var vinden ugunstig i Mossesundet, var slepa et alternativ for å få skipene ut i Oslofjorden.

Bilder viser noen av deltakerne på turen i regi av Moss Historielag.

BELLEVUE

Av Kirsten Wiik

1Bellevue (fr. vakker utsikt) er fra 1837 et nyere navn på den gamle gården Krosser, som kan spores tilbake til middelalderen.

2På midten av 1400-tallet eide St. Stefanshospitalet i Tønsberg part i gården. Krossern ble på 1500-tallet drevet som vanlig gårdsbruk, men i 1580-årene ble den kun brukt til høying av jorda. Kongen, som eide gården hadde lagt den øde for å skaffe høy til kronens hester ved sagene. Rundt 1600 betalte gården to deler til underhold for presten i Rygge. Stattholder Hannibal Sehested fikk fra 1649 lagt Krossern og mange andre gårder under seg, sammen med det meste av grunnen på ladestedet Moss, som inntil da hadde tilhørt Verne kloster og Oslo Stift (kongen). I 1652 ble imidlertid alle eiendommene overdratt til kongen igjen men pantsatt i 1658 til storkjøpmannen Gabriel Marselis, som igjen overdro det til sønnen i 1675. Etter hvert kom gården under Jernverket (jf. oppstart i 1704).

BERGERSBORG Refsnesallèen 2

Av Karin Behn Skjævestad

Ved inngangen til Refsnesallèen ligger Bergersborg, eller "Sømmehuset som det heter i daglig tale.

Denne gården var tidligere husmannsplass under Kubberød. I 1740 var lagmann og cancelieråd Andreas Hansen oppført som eier av hovedbølet og husmannsplassene. Han giftet seg med Anne Thaulow, de fikk seks sønner og en datter. Denne datteren giftet seg med løytnant Købke.

Som enke skjøtet Anne Thaulow Hansen og hennes sønner sine parter i Kubberød, inkludert Bergersborg, over til datteren Anne Cathrine Købke. Bergersborg blir skilt ut fra hovedgården, og Kubberød blir solgt. I 1804 flyttet Anne Thaulow Hansen, Anne Cathrine Købke og Niels Thaulow Hansen inn på Bergersborg , her pusset de opp huset og anla hage.

I 1853 ble eiendommen solgt ut av familien Hansen Købke. Konsul Hans Chrystie kom da inn som ny eier. Han bodde ikke her selv, men leide ut gården. Den siste eier av Bergersborg i Chrystie bildeslekten var Elise Chrystie som i mange år bodde på Torderød.

Se Strandsitteren 1.2018 side 8


Alby gård er i dag kunstgalleri og et yndet utfartssted for mange. Nettverket av turstier som omgir gården bidrar til at mange har glede av gården og omgivelsene. Gården har hatt mange eiere opp igjennom tidene, men en av de best kjente er kanskje stortingsmannen Jonas Anton Hielm.
I 1824 kjøpte Hielm Alby gård av kjøpmann Joh. Chr. Bøchmann for 5000 sølvspeiciedaler. Han bosatte seg der med sin danskfødte hustru Sofie Magdalena, født Bøeg. Hielm var på Stortinget fra Smaalenene amt, og han ble valgt i 1830, 1833, 1836, 1836-1837 og i 1842.
I denne artikkelen vil vi rette søkelyset mot en helt annen side av hans liv, livet som bestefar. Han var nemlig sett på som en gammel og elskelig bestefar,
en person som satte sin siste kraft inn på barn og barnebarns ve og vel.

Betleri, ørkesløshet og drukkenskap - mossinger i fattigvesenet

Av Eilert Hansen

En dag jeg ‘gikk rundt’ på Digitalarkivet fant jeg en lenke som het «Prinds Christian Augusts Minde». Jeg lurte på hva det kunne være, og gikk inn for å se. Det viste seg å være skannede sider av protokoller fra «Prinds Christian Augusts Minde», som var en tvangsarbeidsanstalt i landets hovedstad, som da het Kristiania.

 

Kontroll av offentlige prostituerte ble gjort i politilegens kontor i Storgata 36.Foto: Christian Krohg/Nasjonalgalleriet